torsdag 6. oktober 2011

Fredsprisen: palestinernes tur

Norske medier «ser» ikke hvem som får prisen, uttalte Torbjørn Jagland i går. Forhåpentligvis mener han vi skal rette blikket mot Palestina og menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani……..


- Jeg er nesten litt forbauset over at norske medier ikke har sett dette. Hvis man følger med i virkelig internasjonale medier, er jo dette midt i bildet
, sa Jagland to dager før prisen skal deles ut.

Menneskerettighetsasdvokat Raji Sourani i Gaza - verdig
kandidat til Nobels Fredspris. Får han endelig prisen i år?

Photo: Eddie Adams    
Etter 44 års brutal okkupasjon preget av apartheid og kolonisering, er tiden overmoden for å tildele Nobels Fredspris til en kandidat som kjemper for å fremme palestinernes rettigheter.

Det sier ganske mye om hvordan det abnormale har blitt normalisert når mediene overser det palestinske folks lidelser i forbindelse med Fredsprisen.  Ingen palestinske eller israelske menneskerettighetsaktivister er å finne på medienes og ekspertenes kandidatliste – selv ikke i en tid hvor det utspiller seg et internasjonalt politisk teater med USA og Israel i spissen for å hindre palestinsk medlemskap i FN.

Som okkupasjonsmakt hviler et spesielt ansvar på Israel. Løpende dokumentasjon fra bl.a. FN viser at brudd på ulike internasjonale konvensjoner er systematiske, uten tegn til å avta over tid og med fravær av straffereaksjoner fra det internasjonale samfunn.

Neglisjeringen av systematiske menneskerettighetsbrudd er i seg selv uakseptabelt, men gir i tillegg næring til økt rekruttering til politisk ekstremisme – noe som vil virke konfliktforsterkende og true freden, langt utenfor Midtøsten.

Uten en egen stat i ryggen, står palestinerne svakt mht til rettslig beskyttelse og mulighet for å kunne straffeforfølge overgriper i organer som f.eks den internasjonale straffedomstolen (ICC). De er rettsløse. Derfor er det viktig å støtte krefter på palestinsk og israelsk side som kan bidra til å styrke respekten for menneskerettighetene og rettssikkerheten for palestinerne.


Den palestinske menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani vil være en verdig kandidat for Fredsprisen. Jeg hadde selv gleden av å møte ham i Gaza i 1987, mens jeg jobbet som nødhjelpskoordinator i Redd Barna. Han gjorde et uslettelig inntrykk.

Fra sitt bosted i Gaza har han drevet sitt utrettelige arbeid for menneskerettighetene helt siden slutten av 70-tallet. Han grunnla, og leder fortsatt, Palestinian Center for Human Rights, med base i Gaza. Det er en uavhengig organisasjon som dokumenterer menneskerettighetsbrudd, enten de begås av israelske eller palestinske myndigheter.

Sourani har fire ganger vært satt under administrativ forvaring av israelske myndigheter – slått og torturert - pga sitt menneskerettighetsarbeid. Han var adoptert som Amnesty International samvittighetsfange i 1985 og 1988. Han er styremedlem i International Commission of Jurists og visepresident i International Federation of Human Rights. I 1991 mottok han Robert F Kennedy Human Rights Award for sitt prinsippfaste og oppofrende arbeid for menneskerettighetene. Med andre ord; Raji Sourani er en opplagt kandidat også for Nobels Fredspris. 

Så – er det endelig palestinernes rettsløse situasjon som Jagland forsøkte å si Nobelkomiteen vil bidra til å rette søkelyset på i år?

onsdag 5. oktober 2011

Stemme fra det Andre Israel: Zohar Shapira

- Til å begynne med løp jeg etter barn som kastet stein. 12 år senere skjøt jeg over hodene på barn utenfor hjemmene deres.

Zohar Shapira. Photo: Dubi Roman 
Zohar Shapira (40) er lærer, bosatt i Tel Aviv. I 15 år tjenestegjorde han i den israelske hæren – en stund også som medlem i Israels militære toppkommando.

Under et natt-raid i en palestinsk landsby, gikk det opp for ham hvilken skade som ble påført barn som var fanget i konflikten. Han innså at han ikke lenger kunne være deltager i denne endeløse spiralen av hevn. Idag er han med i Combatants for Peace - en felles organisasjon for tidligere israelske soldater og militante palestinere. Teksten under er min oversettelse av hans egen beretning.


- Jeg tror ikke noen trenger å be meg om tilgivelse for noe, men jeg derimot, kunne ha behov for å be andre om å tilgi meg. Likevel; selv om jeg skulle bli tilgitt, vil jeg fremdeles måtte bære ansvaret for det jeg har gjort. Tilgivelse er svært viktig fordi det frigjør oss fra de mørkere sider ved det å være menneske. Når raseriet er borte, åpner hjertet seg og gjør det mulig å forstå andre.   

- Jeg vokste opp i en sionistisk familie, oppdratt med en overbevisning om at vi måtte forsvare landet vårt - ellers ville vi oppleve et nytt Holocaust. Bildet som ble prentet inn i meg var soldaten som i den ene hånden holdt sitt våpen, mens den andre var strukket åpent ut for å oppnå fred. Forestillingen jeg hadde var at så snart volden var over, ville fienden se på meg som en som skapte fred. Men det fungerer ikke slik. Du er enten en person som tyr til voldelige midler, eller en person som tror på ikke-vold og at fred bare kan oppnås gjennom dialog og tillit.   

- Selv som ung soldat kjente jeg på dette. Da jeg var hjemme på perm i helgene måtte jeg legge fra meg våpenet, for plutselig å skulle være den normale, følsomme meg igjen. Slikt skaper mange indre konflikter, og etter mange år i hæren blir det nesten umulig å tilbakestille seg til den personen du en gang var.  

- I løpet av mine år i hæren deltok jeg i hundrevis av militæroperasjoner – flere titalls på Vestbredden. Jeg ble fortalt at det var for å forsvare mitt folk. Til å begynne med trodde jeg på det. Men etterhvert innså jeg at i stedet for å forsvare landet mitt, var jeg med på å undertrykke det palestinske folk - og slik bidra til å svekke sikkerheten i selve Israel. 

- I begynnelsen av den andre Intifadaen økte antall selvmordsbomber. Under et besøk i Jerusalem gikk en bombe av bare hundre meter unna der jeg befant meg. Det var blod over alt og lufta var fylt av stank fra brente organer. Jeg hadde medisinsk trening fra hæren og hjalp til med å ta meg av en jødisk ortodoks gutt som var alvorlig skadet i hodet. Eksplosjonen berørte meg dypt. Så, en uke senere ble et hotell rammet av nok et terrorangrep. Mange ble drept. Som et direkte svar på dette startet regjeringen neste dag militæroperasjonen Shield of Defence.

- Men det som ble fremstilt som en selvforsvarshandling av israelere, ble av palestinerne kjent som Krigen mot Jenin. Jeg visste at dette ikke ville bringe fred. Jeg visste at det bare ville utløse enda en omdreining på hevnspiralen.      

- Vendepunktet for meg kom en dag jeg ledet min militære enhet inn i en liten landsby nær Nablus klokken 3 om natten. Oppdraget var å arrestere en mann vi mistenkte for å planlegge en selvmordsaksjon.  Vi tvang samtlige til å komme ut av huset – blant dem; en ung mor med en baby i armene og med sin 7 år gamle datter på slep. Så begynte plutselig den lille jenta å løpe mot meg. I løpet av sekunder måtte jeg avgjøre om jeg trodde hun hadde til hensikt å sprenge seg selv i lufta, eller om hun bare var en redd unge som ble vettskremt av oss soldater. Jeg skrek mot henne at hun skulle stoppe. Hun fortsatte å løpe mot meg. Jeg begynte å skyte - rett over hodet hennes. Hun stanset umiddelbart - "frøs" helt. I et kort glimt hadde vi øyekontakt. Det var et skjellsettende øyeblikk – ikke en konfrontasjon mellom soldaten og hans fiende, men et møte mellom to mennesker som så på hverandre.

- Der og da visste jeg at selv om jeg ikke hadde rammet jenta fysisk, hadde jeg begått en forferdelig forbrytelse. Jeg hadde skadet henne psykisk for resten av livet. Da spurte jeg meg selv: - Hvordan kan jeg fortsette å rettferdiggjøre handlinger som innebærer drap og lemlestelse av barn? Hvis jeg ikke stopper nå, vil jeg bli sugd inn i en spiral av hevn.     

- Ved første møte med Combatants for Peace var jeg veldig skeptisk. Jeg fryktet for mitt eget liv da jeg passerte den grønne linjen og entret palestinsk territorium, uten militær beskyttelse. Jeg hadde jo blitt fortalt at palestinerne tilbringer mesteparten av tiden med å lage bomber. Men jeg fant snart ut at de palestinerne jeg møtte var like redde for meg som jeg var for dem. De fortalte meg senere at de trodde jeg kom fra det hemmelige politiet.  

- Til å begynne med var vi mistroiske overfor hverandre. Jeg nølte med å fortelle hva jeg hadde vært med på som soldat. Men litt etter litt fikk vi i gang dialogen, og snart innså vi at vi alle sammen ønsket å leve i fred og å anerkjenne hverandre som mennesker. I dag innser vi at selv om dette ikke er tilstrekkelig for å løse konflikten, vil hevnaksjoner uansett ikke bringe oss videre. Vi representerer et lite glimt av lys i mørket, men jeg tror at en dag vil dette lyset skinne og gjøre oss i stand til å se en annen del av himmelen.
(Oversettelse: Kjetil Nilsen)
Originalartikkelen

søndag 25. september 2011

"Skriket" - nytt israelsk våpen

Det kraftige akustiske våpenet går under navnet The Scream -  "Skriket". Det gir hodepine, svimmelhet, kvalme og får mange til umiddelbart å synke sammen.   

Onsdag i forrige uke (21.09.11) benyttet den israelske hæren et nytt våpen for å spre palestinere som hadde samlet seg ved Qalandia checkpunktet nord for Jerusalem for å gi støtte til søknaden om FN-medlemskap. Flere ble rammet av akutt illebefinnende etter lydangrepet – noe som raskt fikk hele folkemengden til å trekke seg tilbake 

Våpenet har fått navnet The Scream; og vi aner
hvor ubehagelig det oppleves for offeret.
Det nye lyd-våpenet gjør bruk av lavfrekvente signalstøt som "ammunisjon", som med 10 sekunders mellomrom "skytes" ut mot f.eks. en folkemengde. Selve lydkanonen er montert på en bil og er derfor et svært mobilt våpen som kan benyttes ved demonstrasjoner.

Den ubehagelige lyden vil i løpet av sekunder føre til at folk får hodepine,  balanseproblemer og går ned på knærne. Mange blir også spontant kvalme. Eventuelle langtidsskader er foreløpig ukjent, men mange mener at våpenet kan skade hørselen.  

I pressen ble våpenet første gang omtalt i 2005 i forbindelse med en palestinsk demonstrasjon i Bil’in på Vestbredden. En pressefotograf fra Associated Press som den gang ble utsatt for våpenet, forklarte at det var umulig å beskytte seg mot lyden, selv om han holdt seg for ørene. Den spesielle ringingen inne i hodet fortsatte uansett. 

En militær kilde opplyste den gang til CBS News at lydvåpenet opererer på en spesiell lav frekvens som trenger inn i indre-øret. Han forklarte at lyden er så uutholdelig at folk vil forsøke å komme seg unna så raskt som mulig.      

IDF - den israelske hæren - vil ikke opplyse om teknologien bak The Scream. Men det er antatt at det er den samme man finner i  LRAD — Long-Range Acoustic Device — som har vært benyttet av de amerikanske styrkene i Irak for å få kontroll ved sammenstimling av store folkemengder.

Det israelske selskapet Electro-Optics Research & Development Ltd har utviklet og produserer et anti-opprørs våpen de kaller SHOPHAR The Scream. Navnet Shophar er identisk med betegnelsen på bukkehornet som benyttes til å blåse i ved spesielle jødiske religiøse seremonier. SHOPHAR The Scream består av et stativ med 36 sekskantformede rør som kan "skyte ut" konsentrerte "lydbomber" mot mål inntil 75 meter borte. Det er uklart om det er dette våpensystemet den israelske hæren benytter, eller om navnelikheten er tilfeldig.
SHOPHAR The Scream montert på
en liten pick-up. Nye muligheter for
    kontroll med okkuperte mennesker.    

Enkelte menneskerettighetsaktivister – som f.eks. Arik Ascherman, lederen i Rabbis For Human Rights – har uttalt seg positivt til at våpenet ikke er dødelig og at det dermed kan bidra til å spare ytterligere palestinske demonstranter fra å bli skutt av israelske soldater.

– Men, tilføyer rabbiner Ascherman, vi må minne hverandre på at problemet ikke er selve demonstrasjonene, men hva som får folk til å demonstrere.

- Hvis dette våpenet gjør det vanskeligere for palestinere å uttrykke seg på en ikke-voldelig måte, har vi et problem. Den beste måten å oppløse demonstrasjoner på er å ta tak i problemene som utløser dem, påpeker Arik Ascherman klokelig.

tirsdag 20. september 2011

Fire spørsmål om Palestina og FN

1) Hvorfor går palestinerne til FN for å bli akseptert som egen stat?
Palestinerne ser ingen annen mulighet enn å internasjonalisere konflikten etter 44 års okkupasjon med nytteløse forsøk på å forhandle seg ut av okkupasjonen. I år er det 18 år siden signering av Oslo-avtalen, der fullt palestinsk selvstyre og israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder ble lovet i løpet av fem år. Den såkalte «freds- og forhandlingsprosessen» har Israel i stedet utnyttet som en forsterket okkupasjonsprosess og befestet stillingen som okkupasjonsmakt.

FN-sporet gir enten medlemskap eller vil avsløre USAs
dobbeltmoral i håndtering av palestinernes rettmessige krav
Dersom Palestina blir anerkjent som egen stat åpnes nye muligheter for å få prøvd palestinske rettighetskrav i internasjonale fora – f.eks i den internasjonale straffedomstolen (ICC) og den internasjonale krigsforbryterdomstolen (ICJ).

Uten egen stat er palestinerne utestengt fra slike viktige organisasjoner som regulerer mellomfolkelige forhold. I praksis er palestinerne i dag rettsløse i det internasjonale samfunn – helt avhengige av at andre stater fremmer saker på deres vegne eller stiller Israel til ansvar for overgrep og klare brudd på folkeretten.

FN-medlemskap, med formell internasjonal anerkjennelse av en selvstendig palestinsk stat, kan innlede en ny epoke på «fredsveien» - men denne gang på andre premisser enn hva Israel dikterer. 

2) Hvorfor er Israel så sterkt imot at palestinerne går til FN?
Israels rasende reaksjon på palestinernes fredelige vei via FN, må forstås ut fra en frykt for at det vil bli langt vanskeligere for Israel å forlenge okkupasjonen den dagen en palestinsk stat er anerkjent av det internasjonale samfunn.

De dominerende politiske krefter i Israel viser i praktisk politikk at de er imot etablering av en selvstendig palestinsk stat, selv om de i ord lenge har gitt inntrykk av noe annet. Dagens israelske statsminister – Netanyahu – har hele tiden markert seg som motstander av de ideelle målene man satte seg i Oslo-prosessen. I dag leder han en politisk koalisjon med sterke krefter som mener de okkuperte områder bør inngå i et Stor-Israel.

En selvstendig palestinsk stat forutsetter oppgivelse av den israelske okkupasjonen, med tilbaketrekking fra palestinsk land. Det har man ikke sett tegn til fra 1967 fram til idag – snarere tvert imot: Det militære nærværet er forsterket; bosettingene er utvidet; muren bygges fortsatt på palestinsk land; kontroll-nettverket av palestinere under okkupasjon blir mer finmasket; palestinsk eiendom frarøves og ødelegges kontinuerlig.  

Anerkjennelse av en palestinsk stat i FN vil gjøre den ulovlige israelske okkupasjonen enda mer tydelig og synlig enn den er i dag. Israel vet at okkupasjonen da vil internasjonaliseres, med fare for at de som okkupant av en selvstendig stat ville kunne møtes med sanksjoner og straffereaksjoner.

3) Hva er den viktigste hindring for fred i Midtøsten?
Aksen Washington – Tel Aviv er uten tvil den viktigste hindring for fred. Oppgivelse av den ulovlige israelske okkupasjonen er en klar forutsetning for en fredelig løsning. Men ingen amerikansk administrasjon – heller ikke Obama – har vist politisk styrke og mot til å presse Israel.

Maktforholdet mellom Israel som okkupant og palestinerne som okkupert er ekstremt asymmetrisk, med palestinerne praktisk talt uten maktmidler på den ene siden, og Israel som en av verdens sterkeste militærmakter på den andre siden. I forhandlinger mellom de to må en slik ubalanse utlignes av en tredjepart. USA er den eneste som kunne ha spilt en slik rolle, og bidratt til å sikre en fredelig løsning.

I stedet er USA blitt en viktig alliert for å opprettholde okkupasjonen, ved at landet frivillig har gått inn i rollen som militær, økonomisk og politisk garantist. USAs supermaktposisjon virker dessuten inn på de posisjoner viktige alliansepartnere inntar. Det har virket lammende på deres muligheter til å møte Israels okkupasjonspolitikk og mange brudd på folkeretten med den type straffereaksjoner som ellers ville være naturlig. Derfor har det aldri vært nødvendig for Israel å gi noe ved forhandlinger – eller bremse okkupasjonsprosessen.     

Et tragikomisk eksempel på USAs underdanighet i forhold til Israel spilte seg med all tydelighet ut i FN i vinter. Et resolusjonsforslag med klare krav til stans i videre utbygging av bosettinger, ble da fremmet. Teksten var nøye formulert. Hvert ord var veid for å sikre at budskapet skulle passere. Helt bevisst hadde de som utformet teksten tatt inn de samme ord og vendinger som utenriksminister Hillary Clinton hadde benyttet en tid i forveien overfor Israel.

Men nei – selv ikke en resolusjonstekst med amerikanernes egen ordbruk, kunne USA godta. I Sikkerhetsrådet hadde USAs ambassadør Susan Rice naturlig nok sitt svare strev med å forklare at jo, USA var riktignok imot videre utbygging av bosettinger, men de ville likevel nedlegge veto mot en resolusjon med et slikt krav. Det var 43. gang de nedla veto mot resolusjoner rettet mot Israel siden 1967.

4) Hva med direkte forhandlinger med Israel?
Palestinernes søknad om å bli tatt opp som medlemsstat i FN, utelukker ikke framtidige forhandlinger med Israel om uavklarte spørsmål – f.eks. flyktningproblemet og Øst-Jerusalem. Det vil være nødvendig. Med status som akseptert selvstendig stat av det internasjonale samfunn vil slike forhandlinger tilføres et nytt element. Utgangspunktet vil være noe annerledes enn idag. Det vil fortsatt ikke være to likeverdige forhandlingspartnere, men ubalansen vil ikke være så skjev som i dag. 

Derimot; å trekke seg fra FN-sporet og gå tilbake til tosidige forhandlinger med en israelsk regjering som fortsetter å okkupere stadig mer palestinsk land mens de sitter ved forhandlingsbordet, er ikke bare nytteløst, men en politisk umulighet for enhver palestinsk leder.

tirsdag 13. september 2011

Barnetegninger fra Gaza – det er farli’ det ……

Et barnemuseum i Oakland ved San Francisco hadde alt klart for utstilling av barnetegninger fra Gaza - men nå har de avlyst den etter press fra sterke pro-israelske lokale krefter.

Utstillingen A Child’s View of Gaza ved The Museum of Children’s Art skulle egentlig åpne 24. september og henge fram til 13. november. Gjennom tegninger og malerier, laget av barn i Gaza, ville publikum kunne få ta del i hvordan noen av de mest forsvarsløse i «verdens største åpne fengsel» opplevde det massive israelske bombardementet ved årsskiftet 2008 - 09.

Tegningene er laget av barn i alderen 8 – 14 år og viser barnas egne erfaringer, bl.a. bomber som blir sluppet fra fly, tanks og folk som blir skutt. 
Noen vil ikke at barnas følelser om krig
skal vises - fordi de er palestinere? 

Det var den amerikanske hjelpeorganisasjonen Middle East Children’s Alliance som stod bak organiseringen av utstillingen. Alt var klappet og klart, men torsdag i forrige uke fikk direktør Barbara Lubin den overraskende beskjeden fra museet at det var kroken på døren for utstillingen.

Museets styremedlemmer begynte å motta klager fra lokale organisasjoner når annonseringen av utstillingen ble kjent. Ifølge en uttalelse fra styreformann Hilmon Sorey er riktignok museets formål å bidra til forståelse og kunnskap, men etter nærmere kontakt med lokalmiljøet fant man at akkurat denne utstillingen ville være upassende for barn.    

Det hører med til historien at museet tidligere har hatt utstillinger som viste barnekunst inspirert av erfaringer fra krig. I 2007 hadde museet en utstilling med tegninger laget av amerikanske barn under den 2. verdenskrig. Bildene viste bl.a. Hitler, og krigsscener med brennende fly, synkende krigsskip, ødelagte hus m.m 

Også i 2004 hadde museet en lignende utstilling – den gang med barnekunst laget av irakiske barn, kort tid etter den amerikanske invasjonen.

Uttrykket og innholdet i Gaza-barnas tegninger har mye til felles med opplevelsene av krig, slik de ble skildret av barna bak tegningene ved disse andre to utstillingene. Men den store forskjellen er at denne gang handler bildene om palestinske barns traumatiske krigsopplevelser.
Det ble tydeligvis mer enn hva pro-israelske krefter i California kunne tåle.

lørdag 10. september 2011

- Overmodent for palestinsk stat

- Jeg støtter palestinernes nasjonsbygging. Et fritt og uavhengig Palestina er overmodent for lenge siden.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon var usedvanlig klar i sine uttalelser under et besøk i Canberra, Australia, torsdag 8 september. 

- En to-statsløsning, der Israel og Palestina kan eksistere fredelig side om side, er fortsatt en realistisk visjon – og jeg støtter den fullt ut, tilføyde han. 
En dag - et fritt Palestina

Ban Ki-moons uttalelser kom dagen etter at de palestinske selvstyremyndighetene lanserte sin kampanje «National Campaign for Palestine: State 194». Kampanjen inngår i forberedelsene til 20. September, når president Mahmoud Abbas er ventet å overbringe en formell anmodning om at FN opptar Palestina som medlemsstat.

USA-veto
Samme dag som palestinerne lanserte sin kampanje, svarte USA med å fastslå åpent for første gang at de ville nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot fullt medlemskap for Palestina.  Det var Utenriksdepartementets talskvinne Victoria Nuland som kom med budskapet i en pressebriefing: - USA motsetter seg at palestinerne i FN forsøker å etablere en egen stat som bare kan oppnås gjennom forhandlinger. Derfor; ja – USA vil nedlegge veto hvis forslaget kommer til Sikkerhetsrådet.


Rene ord for pengene, med andre ord. Og nok en gang er USAs posisjon sammenfallende med de som okkupasjonsmakten Israel uttrykker. 

Etterplaprer Israel
- Hvorfor lar ikke Mr Bush like gjerne Ariel Sharon overta hele pressetjenesten ved Det Hvite Hus, spurte spaltisten Robert Fisk retorisk i en kommentarartikkel i britiske Independent i 2006.

– Ikke bare ville det være mer redelig - for vi ville i det minste få høre den israelske stemmen direkte – men det ville også spare den amerikanske presidenten for det uverdige ved å måtte etterplapre alt han blir fortalt av israelerne, mente Fisk.

Dette var i Yasser Arafats dager. – Fred forutsetter et nytt og annerledes palestinsk lederskap for at en palestinsk stat kan bli født, uttalte den amerikanske presidenten den gang.

Siden satte Vesten inn Mahmoud Abbas fra Fatah som leder for de palestinske selvstyremyndighetene, fordi utenverden ikke kunne akseptere at Hamas gikk seirende ut av det demokratiske valget i 2006. Nå er det Abbas som har falt i unåde.

Okkupasjonsprosess - ikke fredsprosess
Problemet er at så lenge palestinerne lever under okkupasjon vil Israel – og dermed USA – aldri være fornøyd med et lederskap som stiller klare krav til okkupasjonsmakten og som målbærer aspirasjoner om frihet på vegne av det palestinske folk. Kravet om et «annerledes palestinsk lederskap» vil alltid fremmes så lenge dette lederskapet ikke danser etter Israels pipe. Og palestinsk politisk «ulydighet» følges gjerne opp med kollektive straffereaksjoner mot sivile palestinerne på Vestbredden og i Gaza.

Dette illustrerer ulikeforholdet – asymmetrien – i maktforholdet mellom det å være okkupant og okkupert. Forhandlingsveien ut av okkupasjon, blir dermed en illusjon – så lenge forhandlingene er begrenset til de to partene, uten press fra tredje part som kan oppveie ulikeforholdet mellom okkupant og okkupert.

Den såkalte «fredsprosessen» de siste 20 år viser med all tydelighet en okkupasjonsmakt som ikke vil forhandle seg ut av okkupasjon, men som snarere har misbrukt forhandlings- og fredsprosessen til mer undertrykkelse; mer kolonisering; og en forsterket okkupasjonsprosess. I alle disse årene har USA, uansett president ved roret, vist seg fanget i Israels grep og som en trofast støttespiller og våpenbror for Israel. Siste utspill fra Obama-administrasjonen mot anerkjennelse av Palestina som selvstendig stat, faller inn i dette mønsteret.    

Derfor er veien via FN den eneste farbare for palestinerne om de skal ha håp om noen gang å slippe fri fra israelsk okkupasjon. Som FNs generalsekretær uttrykte det – Et fritt og uavhengig Palestina er overmodent.

mandag 22. august 2011

Israelsk statsterror II

Med 10 skudd likviderte israelske soldater en psykisk utviklingshemmet gutt i Gaza sist uke.

Sa'd Abdul Rahim Mahmoud al-Majdalwai ble bare 17 år gammel. Tirsdag 16. august - ved 18 tiden - befant han seg 400 meter fra grensegjerdet til Israel, i nærheten av flyktningleiren al-Nussairat, hvor han bodde med sine foreldre.

Den israelske hæren bestemte der og da at 400 meter var for nært grensegjerdet. Skarpskytterne rettet kikkertsiktet mot Sa'ds hode. Så skjøt de. Skjøt for å drepe – en usedvanlig gutt i vanlige sivile klær, 400 meter inne på Gaza-stripen.

Etter halvannen time fikk helsepersonell forsikring fra den israelske hæren at de kunne hente Sa'd, uten fare for at de selv ville bli skutt og drept. På al-Aqsa Martyrs Hospital ble han undersøkt nærmere. Der ble det konstatert at skarpskytterne traff med 10 skudd – de fleste i hodet.

Sa’ds foreldre opplyser til menneskerettighetsorganisasjonen Palestinian Centre for Human Rights at sønnen var psykisk utviklingshemmet.

Israelske myndigheters likvidering av Sa'd, representerer brudd på den 4. Genevekonvensjon, artikkel 147, som bl.a. omhandler forsettelig drap. Enda en krigsforbrytelse. Hendelsen illustrerer israelske okkupasjonsmyndigheters totale mangel på respekt for sivile palestineres liv.

Ifølge den 4. Genevekonvensjons artikkel 146, forplikter partene seg til å straffeforfølge brudd på de grove forhold som er listet opp i artikkel 147.
Men kjenner vi verden rett, går den israelske regjering fri for straff - også denne gang.