I kveld ble det opplyst at to båter befinner seg i internasjonalt farvann på vei til Gaza, etter å ha forlatt en tyrkisk havn.
På de to båtene er det tilsammen 27 passasjerer fra fem ulike land. Den ene båten, Saoirse, har bl.a. irske parlamentarikere ombord.
Den andre, Tahrir, har representanter fra Canada, USA, Australia og Palestina. Amerikanske Kit Kittredge var passasjer på den amerikanske båten The Audacity of Hope mission som forsøkte å seile ut fra Athen i juli. En journalist fra Democracy Now er også ombord i Tahrir.
I Gaza håper hjelpeorganisasjoner at båtene denne gang når fram. Båtene har med seg medisinsk utstyr og tusenvis av brev fra amerikanere som har engasjert seg i "To Gaza With Love" kampanjen.
Det siste halvannet året har det vært forsøkt å bryte blokaden i tre ulike omganger. Det dramatiske utfallet av forsøket i mai 2010 er vel kjent. Tidligere i sommer ble båter med passasjerer fra flere nasjoner holdt tilbake av greske myndigheter – «tilfeldigvis» helt i tråd med israelske og amerikanske interesser. Flere av de amerikanske passasjerene var medlemmer av Jewish Voice for Peace (JVP).
- Men – som JVP sier i en pressemelding i kveld - vi visste at engasjementet ville fortsette, og i dag ser vi eksempel på det igjen. Hold dere oppdatert for videre utvikling i dette viktige menneskerettighetsoppdraget.
Direktør Rebecca Vilkomerson i Jewish Voice for Peace minner samtidig om at USA gir Israel $3 milliarder i militær hjelp årlig.
- Som amerikanske statsborgere krever vi at vår regjering sørger for at Israel tillater båtene å seile uhindret, og at den illegale blokaden av Gaza opphører. Det er mange andre måter Israel kan trygge sine sikkerhetsbehov enn å påføre 1,6 millioner palestinere kollektiv avstraffelse, avslutter Vilkomerson i kveldens pressemelding.
Obama-administrasjonen på sin side har - ifølge ABC News - svart med å sende ut en advarsel om at "enhver amerikansk statsborger som forsøker å bryte den israelske blokaden av Gaza, kan bli gjenstand for straffeforfølgelse for brudd på israelsk og amerikansk lov" (sic!).
Med andre ord, fredsprisvinner Obama velsigner kollektiv avstraffelse, mens fredlig protest mot kollektiv avstraffelse gjøres til en straffbar handling.
SISTE: Kapret i internasjonalt farvann - båtene tvunget til å kollidere med hverandre
De to båtene fikk på ettermiddagen fredag 4. november alt elektronisk kommunikasjonsutstyr ombord ulovlig satt ut av spill av israelske myndigheter. Deretter ble båtene bordet i internasjonalt farvann av israelske kommandosoldater og tvunget inn i israelsk territorialsektor, og videre til havnebyen Ashdod. Der ble de tilsammen 27 passasjererene - menneskerettighetsforkjempere, parlamentsmedlemmer og journalister - arrestert.
Båtene befant seg ca 50 nautiske mil fra kysten av Gaza da de ble bordet - eller kapret som det kalles alle andre steder i verden. Kapringen fant sted langt utenfor Israels grenselinje. Internasjonal havrett (UN Convention on the Law of the Sea) opererer med en grenselinje til sjøs på 12 nautiske mil, så båtene hadde ikke krenket israelsk territorialfarvann. Til sammenligning: Fiskere fra Gaza nektes å seile utenfor 3 nautiske mil fra kysten. (De som våger seg lenger ut blir beskutt av den israelske marinen - men det er en annen historie........)
Ifølge pressemelding sendt ut søndag den 6. november fra UStoGaza var kapringen av båtene preget av brutal framferd fra de israelske kommandosoldatene overfor passasjerene. I tillegg skal de to båtene ha blitt tvunget til å kollidere med hverandre i åpen sjø.
- Lenke til organisasjonen bak den canadiske båten Tahrir
- Skipsposisjon - fortløpende oppdatering
- PRESSEMELDING - fra arrangørene bak solidaritesaksjonen
- Facebook - Canadian Boat to Gaza
Sivile (under okkupasjon) skal behandles som beskyttede
personer. De skal behandles humant og ikke utsettes for
diskriminering, voldsbruk eller trusler om sådan.
(4. Genevekonvensjon, art. 4, 27 og 47)
onsdag 2. november 2011
lørdag 29. oktober 2011
Løslater terrordømte – fortsetter å «avle» fram nye
At Israel fengsler palestinske barn er ille nok. Den brutale og respektløse behandlingen av dem gjør saken enda verre – både av hensyn til barna og framtidig israelsk sikkerhet.
![]() |
| En av 7.500 fengslede barn siden år 2000: Ahmad F, 15 år, fra Burin - fengslet i juli i år. Foto: Defence for Children International |
Til sammen 1.027 palestinske fanger skal utveksles i bytte mot Gilad Shalit. De fleste av disse er etter det som opplyses dømt for medvirkning i blodige terroraksjoner. De er voksne menn og noen kvinner.
Skjebnen til mindreårige palestinske fanger derimot, som - i strid med internasjonale konvensjoner - holdes i israelske fengsler, er fortsatt uviss. Ingen palestinske barn finnes på de fangelistene som er offentliggjort
Fengsler 12-åringer
Ifølge den siste oversikten fra Israeli Prison Service og Defence for Children International satt 164 mindreårige palestinere (12 – 17 år) i israelsk fangenskap ved månedsskiftet september/oktober. 35 av dem var barn under 15 år. Israelske myndigheter løslater med andre ord terroristdømte voksne, men fortsetter å holde barn fengslet og sørger stadig for at nye fengsles.
Fengsler 12-åringer
Ifølge den siste oversikten fra Israeli Prison Service og Defence for Children International satt 164 mindreårige palestinere (12 – 17 år) i israelsk fangenskap ved månedsskiftet september/oktober. 35 av dem var barn under 15 år. Israelske myndigheter løslater med andre ord terroristdømte voksne, men fortsetter å holde barn fengslet og sørger stadig for at nye fengsles.
Spørsmålene man kan stille i den forbindelse, er mange: - Hva vil den brutale behandling barnefangene får gjøre med dem? - Hvor mange av dem vil bli merket for livet etter møtet med det som skulle være et rettssystem, men som gjør barna rettsløse og behandler dem som om de var lovløse terrorister? - Vil den vold og tortur de har blitt utsatt for av israelske myndigheter føre til at de selv vil ta voldelig hevn når de vokser opp?
Presise svar kan vi ikke gi, men ikke usannsynlig vil behandlingen barna utsettes for gjøre et ukjent antall av dem til fremtidige terrorister. Hevnmotiv har i alle fall israelske myndigheter sørget for at de får med seg i bagasjen inn i voksenlivet. Slik bidrar de paradoksalt nok til å «sikre» etterveksten av terrorisme.
Presise svar kan vi ikke gi, men ikke usannsynlig vil behandlingen barna utsettes for gjøre et ukjent antall av dem til fremtidige terrorister. Hevnmotiv har i alle fall israelske myndigheter sørget for at de får med seg i bagasjen inn i voksenlivet. Slik bidrar de paradoksalt nok til å «sikre» etterveksten av terrorisme.
Navnløse barnefanger
I motsetning til den ene israelske fangen som vi alle har blitt på fornavn med i løpet av de siste fem årene, forblir de palestinske barnefangene «navnløse» for en hel verden. Obama omtaler dem aldri; ikke Sarkozy, Merkel, Cameron og Putin heller. Og hva med Norge ….? Den politiske tausheten bidrar til at for de fleste av oss er det ukjent at Israel i det hele tatt regelmessig fengsler palestinske barn, helt ned i 12 års alder.
I motsetning til den ene israelske fangen som vi alle har blitt på fornavn med i løpet av de siste fem årene, forblir de palestinske barnefangene «navnløse» for en hel verden. Obama omtaler dem aldri; ikke Sarkozy, Merkel, Cameron og Putin heller. Og hva med Norge ….? Den politiske tausheten bidrar til at for de fleste av oss er det ukjent at Israel i det hele tatt regelmessig fengsler palestinske barn, helt ned i 12 års alder.
Dette er sider ved den israelske okkupasjonen som vies liten eller ingen oppmerksomhet. Neglisjeringen av de «navnløse» barnefangene skjer til tross for at ca 700 palestinske mindreårige fra Vestbredden hvert år sendes i fengsel av israelske militære domstoler. Siden år 2000 er antallet barnefanger kommet opp i 7.500. De fleste av barna blir fengslet etter anklage om steinkasting.
Ulike menneskerettighetsorganisasjoner dokumenterer jevnlig om mishandling og tortur av barna – både i forbindelse med arrestasjon, fangetransport, avhør og under selve fengselsoppholdet. Det er med andre ord ikke unntakvise overgrep begått av «brodne kar» i systemet, men tvert i mot en skremmende systemisk mishandling av mindreårige.
Gjenkjennelig mønster av mishandling
Eksempel på dette fikk jeg selv bekreftet da jeg i april i år intervjuet Julia Mazen Awwad - en 16-årig jente fra Awarta på Vestbredden - dagen etter at hun slapp ut fra et fem dagers redselsfullt fengselsopphold. Hun ble beskyldt for å ha myrdet en jødisk bosetterfamile, og ble først sluppet fri etter å ha signert et dokument under tvang - uvitende om hva hun skrev under på, ettersom dokumentet var på hebraisk. Et hjelpeløst barn helt alene mot overmakten. Advokathjelp ble hun nektet – støtte fra annen voksenperson likeså.
Eksempel på dette fikk jeg selv bekreftet da jeg i april i år intervjuet Julia Mazen Awwad - en 16-årig jente fra Awarta på Vestbredden - dagen etter at hun slapp ut fra et fem dagers redselsfullt fengselsopphold. Hun ble beskyldt for å ha myrdet en jødisk bosetterfamile, og ble først sluppet fri etter å ha signert et dokument under tvang - uvitende om hva hun skrev under på, ettersom dokumentet var på hebraisk. Et hjelpeløst barn helt alene mot overmakten. Advokathjelp ble hun nektet – støtte fra annen voksenperson likeså.
Jentas historie ligger tett opp til det generelle mønster som avtegner seg i israelske okkupasjonsmyndigheters behandling av palestinske barnefanger:
- Barna blir ofte arrestert ved nattlige raid i hjemmene; påsatt fotlenker, håndstrips, bind for øynene.
- Barna blir ofte arrestert ved nattlige raid i hjemmene; påsatt fotlenker, håndstrips, bind for øynene.
- De fraktes ofte til militære fangeleire eller fengsler utenfor Vestbredden – stikk i strid med internasjonal rett. Familiene blir sjelden informert hvor barna holdes fanget, og må som regel selv spore dem opp via Røde Kors.
- Vanlige overgrep under forvaring er trusler; bank; slag; spark; nekte å etterkomme ønske om mat og drikke; tvinge barna til å sitte i ukomfortable stillinger over lang tid; utsette barna for ekstrem varme eller kulde; begrense adgang til toalett-besøk; frarøvelse av søvn.
- Avhørene har form av militære forhør. De blir ikke nedtegnet og skjer uten video-opptak, til tross for krav fra FN om endret praksis. Påstand om bruk av tortur for å framtvinge tilståelser og vitneprov, er vanlige. Barnas første møte med advokat, skjer som regel i militærdomstolen.
Økt press mot Israel
I forbindelse med fangeutvekslingen knyttet til løslatelsen av Gilad Shalit, sendte Defence for Children International ut en appell om øyeblikkelig løslatelse av de 164 palestinske mindreårige som holdes i israelsk fangenskap. En tilsvarende appell ble sist uke fulgt opp av UNICEF; en tverrparlamentarisk gruppe i det britiske parlamentet og en tilsvarende gruppe i EU-parlamentet; og av Storbritannias største fagforening for lærere - National Union of Teachers.
Norge bør følge opp og ta initiativ til at det nå legges ytterligere internasjonalt press på Israel for å løslate alle palestinske mindreårige fanger.
I forbindelse med fangeutvekslingen knyttet til løslatelsen av Gilad Shalit, sendte Defence for Children International ut en appell om øyeblikkelig løslatelse av de 164 palestinske mindreårige som holdes i israelsk fangenskap. En tilsvarende appell ble sist uke fulgt opp av UNICEF; en tverrparlamentarisk gruppe i det britiske parlamentet og en tilsvarende gruppe i EU-parlamentet; og av Storbritannias største fagforening for lærere - National Union of Teachers.
Norge bør følge opp og ta initiativ til at det nå legges ytterligere internasjonalt press på Israel for å løslate alle palestinske mindreårige fanger.
torsdag 13. oktober 2011
Okkupasjonens hverdag: Skolebarn skadd ved checkpoint i Hebron
Syv palestinske skolebarn fra Cordoba skolen i Hebron sendt til sykehus etter sammenstøt med israelske soldater og bosettere.
Christian Peacemaker Team (CPT) melder at de om formiddagen tirsdag 11. oktober ble tilkalt til Cordoba barneskole i Hebron, etter uroligheter ved Checkpoint 56.
Godt voksne mennesker - de fleste av dem pensjonister- fra ulike land forsøker å gjøre hva det internasjonale samfunn ikke vil ta i: Gi sikkerhet for palestinere under okkupasjon.
Tirsdag morgen hadde den israelske hæren plutselig funnet ut at de skulle endre etablerte rutiner ved Checkpoint 56, som de fleste lærere og elever må passere for å komme seg til Cordoba skolen. Normalt må alle som passerer Checkpoint 56 gå gjennom en metall-detektor.
De kvinnelige lærerne har blitt innrømmet unntak fra dette på sin daglige ferd til og fra skolen. De har fått benytte en såkalt «humanitarian gate» - en port ved siden av skuret med metall-detektoren.
- Nye rutiner. Alle må gjennom metalldetektoren – dere lærere også, lød meldingen fra soldatene i går. Lærerne protesterte, men til ingen nytte. Dermed startet de en spontan demonstrasjon og nektet å passere den militære kontrollposten. På skolen satt elevene og ventet på sine lærere.
Til slutt gikk de til checkpoint 56 for å se etter dem. Der hadde bosettere dukket opp. De gikk tydeligvis løs på barna, med det resultat at syv barn ble skadet og sendt til sykehus. Soldatenes rolle er ukjent, men normalt griper de aldri inn overfor dem - selv ikke når de plager palestinske barn. Deres mandat er å beskytte bosetterne. I Hebron er det ca 1500 soldater og 500 bosettere.
Plutselige endringer i etablerte rutiner, som foranlediget hendelsen i Hebron tirsdag, er ingen uvanlig situasjon på Vestbredden: De okkuperte skal aldri kunne falle til ro og føle seg trygge. Det som er tillatt den ene dagen, er ulovlig den neste. Uten forvarsel kan veier blokkeres med store sementblokker; plutselig kan et område bli militarisert og erklært for et «no go area»; nye checkpoint dukker opp og hindrer fri ferdsel; etc etc .
Ordren lærerne fikk denne tirsdags morgen ved checkpoint 56 inngår slik sett som del av et mønster okkupasjonsmakten følger i sin utøvelse av makt og kontroll. Krenkelser, maktmisbruk, overgrep - det er hverdagen for palestinerne under okkupasjon. I 44 år har det fått pågå til nå - ustraffet for overgriperen.
SISTE: Lene Espelund, som er ledsager i Hebron under EAPPI-programmet, opplyser på sin blog i kveld at undervisning nå drives utendørs ved Checkpoint 56, fordi lærerne fortsatt nektes å gå utenom metalldetektoren.
DRAMATISK UTVIKLING SØNDAG 16. OKT.: Cordoba-skolen stengt
Protesten fra lærere og elever ved Cordoba- skolen i Hebron som har pågått siden tirsdag, tok en dramatisk vending i søndag formiddag.
Om lag 20 soldater, pluss en gruppe politifolk, angrep elever og lærere med tåregass og det nye akustiske våpenet "The Scream". Deretter ble Cordoba-skolen stengt - ukjent for hvor lenge.
Dette skaper bekymring, fordi skolen har tidligere vært utsatt for hærverk av bosettere – bl.a. forsøkt satt fyr på. Nå som skolen er stengt fryktes det for at den vil bli ramponert igjen – evt okkupert av de svært aggressive bosetterne som bor i nabolaget.
For nærmere detaljer om søndagens hendelser, se hjemmesiden til International Solidarity Movement.
Christian Peacemaker Team (CPT) melder at de om formiddagen tirsdag 11. oktober ble tilkalt til Cordoba barneskole i Hebron, etter uroligheter ved Checkpoint 56.
Godt voksne mennesker - de fleste av dem pensjonister- fra ulike land forsøker å gjøre hva det internasjonale samfunn ikke vil ta i: Gi sikkerhet for palestinere under okkupasjon.
Tirsdag morgen hadde den israelske hæren plutselig funnet ut at de skulle endre etablerte rutiner ved Checkpoint 56, som de fleste lærere og elever må passere for å komme seg til Cordoba skolen. Normalt må alle som passerer Checkpoint 56 gå gjennom en metall-detektor.
De kvinnelige lærerne har blitt innrømmet unntak fra dette på sin daglige ferd til og fra skolen. De har fått benytte en såkalt «humanitarian gate» - en port ved siden av skuret med metall-detektoren.
- Nye rutiner. Alle må gjennom metalldetektoren – dere lærere også, lød meldingen fra soldatene i går. Lærerne protesterte, men til ingen nytte. Dermed startet de en spontan demonstrasjon og nektet å passere den militære kontrollposten. På skolen satt elevene og ventet på sine lærere.
Til slutt gikk de til checkpoint 56 for å se etter dem. Der hadde bosettere dukket opp. De gikk tydeligvis løs på barna, med det resultat at syv barn ble skadet og sendt til sykehus. Soldatenes rolle er ukjent, men normalt griper de aldri inn overfor dem - selv ikke når de plager palestinske barn. Deres mandat er å beskytte bosetterne. I Hebron er det ca 1500 soldater og 500 bosettere.
Plutselige endringer i etablerte rutiner, som foranlediget hendelsen i Hebron tirsdag, er ingen uvanlig situasjon på Vestbredden: De okkuperte skal aldri kunne falle til ro og føle seg trygge. Det som er tillatt den ene dagen, er ulovlig den neste. Uten forvarsel kan veier blokkeres med store sementblokker; plutselig kan et område bli militarisert og erklært for et «no go area»; nye checkpoint dukker opp og hindrer fri ferdsel; etc etc .
Ordren lærerne fikk denne tirsdags morgen ved checkpoint 56 inngår slik sett som del av et mønster okkupasjonsmakten følger i sin utøvelse av makt og kontroll. Krenkelser, maktmisbruk, overgrep - det er hverdagen for palestinerne under okkupasjon. I 44 år har det fått pågå til nå - ustraffet for overgriperen.
![]() |
| Utendørsundervisning ved Checkpoint 56: Ikke-voldelig motstand mot okkupasjonsmakten. Foto: Lene Espelund |
SISTE: Lene Espelund, som er ledsager i Hebron under EAPPI-programmet, opplyser på sin blog i kveld at undervisning nå drives utendørs ved Checkpoint 56, fordi lærerne fortsatt nektes å gå utenom metalldetektoren.
DRAMATISK UTVIKLING SØNDAG 16. OKT.: Cordoba-skolen stengt
Protesten fra lærere og elever ved Cordoba- skolen i Hebron som har pågått siden tirsdag, tok en dramatisk vending i søndag formiddag.
Om lag 20 soldater, pluss en gruppe politifolk, angrep elever og lærere med tåregass og det nye akustiske våpenet "The Scream". Deretter ble Cordoba-skolen stengt - ukjent for hvor lenge.
Dette skaper bekymring, fordi skolen har tidligere vært utsatt for hærverk av bosettere – bl.a. forsøkt satt fyr på. Nå som skolen er stengt fryktes det for at den vil bli ramponert igjen – evt okkupert av de svært aggressive bosetterne som bor i nabolaget.
For nærmere detaljer om søndagens hendelser, se hjemmesiden til International Solidarity Movement.
torsdag 6. oktober 2011
Fredsprisen: palestinernes tur
Norske medier «ser» ikke hvem som får prisen, uttalte Torbjørn Jagland i går. Forhåpentligvis mener han vi skal rette blikket mot Palestina og menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani……..
- Jeg er nesten litt forbauset over at norske medier ikke har sett dette. Hvis man følger med i virkelig internasjonale medier, er jo dette midt i bildet, sa Jagland to dager før prisen skal deles ut.
Etter 44 års brutal okkupasjon preget av apartheid og kolonisering, er tiden overmoden for å tildele Nobels Fredspris til en kandidat som kjemper for å fremme palestinernes rettigheter.
Det sier ganske mye om hvordan det abnormale har blitt normalisert når mediene overser det palestinske folks lidelser i forbindelse med Fredsprisen. Ingen palestinske eller israelske menneskerettighetsaktivister er å finne på medienes og ekspertenes kandidatliste – selv ikke i en tid hvor det utspiller seg et internasjonalt politisk teater med USA og Israel i spissen for å hindre palestinsk medlemskap i FN.
Som okkupasjonsmakt hviler et spesielt ansvar på Israel. Løpende dokumentasjon fra bl.a. FN viser at brudd på ulike internasjonale konvensjoner er systematiske, uten tegn til å avta over tid og med fravær av straffereaksjoner fra det internasjonale samfunn.
Neglisjeringen av systematiske menneskerettighetsbrudd er i seg selv uakseptabelt, men gir i tillegg næring til økt rekruttering til politisk ekstremisme – noe som vil virke konfliktforsterkende og true freden, langt utenfor Midtøsten.
Uten en egen stat i ryggen, står palestinerne svakt mht til rettslig beskyttelse og mulighet for å kunne straffeforfølge overgriper i organer som f.eks den internasjonale straffedomstolen (ICC). De er rettsløse. Derfor er det viktig å støtte krefter på palestinsk og israelsk side som kan bidra til å styrke respekten for menneskerettighetene og rettssikkerheten for palestinerne.
Den palestinske menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani vil være en verdig kandidat for Fredsprisen. Jeg hadde selv gleden av å møte ham i Gaza i 1987, mens jeg jobbet som nødhjelpskoordinator i Redd Barna. Han gjorde et uslettelig inntrykk.
Fra sitt bosted i Gaza har han drevet sitt utrettelige arbeid for menneskerettighetene helt siden slutten av 70-tallet. Han grunnla, og leder fortsatt, Palestinian Center for Human Rights, med base i Gaza. Det er en uavhengig organisasjon som dokumenterer menneskerettighetsbrudd, enten de begås av israelske eller palestinske myndigheter.
Sourani har fire ganger vært satt under administrativ forvaring av israelske myndigheter – slått og torturert - pga sitt menneskerettighetsarbeid. Han var adoptert som Amnesty International samvittighetsfange i 1985 og 1988. Han er styremedlem i International Commission of Jurists og visepresident i International Federation of Human Rights. I 1991 mottok han Robert F Kennedy Human Rights Award for sitt prinsippfaste og oppofrende arbeid for menneskerettighetene. Med andre ord; Raji Sourani er en opplagt kandidat også for Nobels Fredspris.
Så – er det endelig palestinernes rettsløse situasjon som Jagland forsøkte å si Nobelkomiteen vil bidra til å rette søkelyset på i år?
- Jeg er nesten litt forbauset over at norske medier ikke har sett dette. Hvis man følger med i virkelig internasjonale medier, er jo dette midt i bildet, sa Jagland to dager før prisen skal deles ut.
![]() |
| Menneskerettighetsasdvokat Raji Sourani i Gaza - verdig kandidat til Nobels Fredspris. Får han endelig prisen i år? Photo: Eddie Adams |
Det sier ganske mye om hvordan det abnormale har blitt normalisert når mediene overser det palestinske folks lidelser i forbindelse med Fredsprisen. Ingen palestinske eller israelske menneskerettighetsaktivister er å finne på medienes og ekspertenes kandidatliste – selv ikke i en tid hvor det utspiller seg et internasjonalt politisk teater med USA og Israel i spissen for å hindre palestinsk medlemskap i FN.
Som okkupasjonsmakt hviler et spesielt ansvar på Israel. Løpende dokumentasjon fra bl.a. FN viser at brudd på ulike internasjonale konvensjoner er systematiske, uten tegn til å avta over tid og med fravær av straffereaksjoner fra det internasjonale samfunn.
Neglisjeringen av systematiske menneskerettighetsbrudd er i seg selv uakseptabelt, men gir i tillegg næring til økt rekruttering til politisk ekstremisme – noe som vil virke konfliktforsterkende og true freden, langt utenfor Midtøsten.
Uten en egen stat i ryggen, står palestinerne svakt mht til rettslig beskyttelse og mulighet for å kunne straffeforfølge overgriper i organer som f.eks den internasjonale straffedomstolen (ICC). De er rettsløse. Derfor er det viktig å støtte krefter på palestinsk og israelsk side som kan bidra til å styrke respekten for menneskerettighetene og rettssikkerheten for palestinerne.
Den palestinske menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani vil være en verdig kandidat for Fredsprisen. Jeg hadde selv gleden av å møte ham i Gaza i 1987, mens jeg jobbet som nødhjelpskoordinator i Redd Barna. Han gjorde et uslettelig inntrykk.
Fra sitt bosted i Gaza har han drevet sitt utrettelige arbeid for menneskerettighetene helt siden slutten av 70-tallet. Han grunnla, og leder fortsatt, Palestinian Center for Human Rights, med base i Gaza. Det er en uavhengig organisasjon som dokumenterer menneskerettighetsbrudd, enten de begås av israelske eller palestinske myndigheter.
Sourani har fire ganger vært satt under administrativ forvaring av israelske myndigheter – slått og torturert - pga sitt menneskerettighetsarbeid. Han var adoptert som Amnesty International samvittighetsfange i 1985 og 1988. Han er styremedlem i International Commission of Jurists og visepresident i International Federation of Human Rights. I 1991 mottok han Robert F Kennedy Human Rights Award for sitt prinsippfaste og oppofrende arbeid for menneskerettighetene. Med andre ord; Raji Sourani er en opplagt kandidat også for Nobels Fredspris.
Så – er det endelig palestinernes rettsløse situasjon som Jagland forsøkte å si Nobelkomiteen vil bidra til å rette søkelyset på i år?
onsdag 5. oktober 2011
Stemme fra det Andre Israel: Zohar Shapira
- Til å begynne med løp jeg etter barn som kastet stein. 12 år senere skjøt jeg over hodene på barn utenfor hjemmene deres.
Zohar Shapira (40) er lærer, bosatt i Tel Aviv. I 15 år tjenestegjorde han i den israelske hæren – en stund også som medlem i Israels militære toppkommando.
Under et natt-raid i en palestinsk landsby, gikk det opp for ham hvilken skade som ble påført barn som var fanget i konflikten. Han innså at han ikke lenger kunne være deltager i denne endeløse spiralen av hevn. Idag er han med i Combatants for Peace - en felles organisasjon for tidligere israelske soldater og militante palestinere. Teksten under er min oversettelse av hans egen beretning.
- Jeg tror ikke noen trenger å be meg om tilgivelse for noe, men jeg derimot, kunne ha behov for å be andre om å tilgi meg. Likevel; selv om jeg skulle bli tilgitt, vil jeg fremdeles måtte bære ansvaret for det jeg har gjort. Tilgivelse er svært viktig fordi det frigjør oss fra de mørkere sider ved det å være menneske. Når raseriet er borte, åpner hjertet seg og gjør det mulig å forstå andre.
- Jeg vokste opp i en sionistisk familie, oppdratt med en overbevisning om at vi måtte forsvare landet vårt - ellers ville vi oppleve et nytt Holocaust. Bildet som ble prentet inn i meg var soldaten som i den ene hånden holdt sitt våpen, mens den andre var strukket åpent ut for å oppnå fred. Forestillingen jeg hadde var at så snart volden var over, ville fienden se på meg som en som skapte fred. Men det fungerer ikke slik. Du er enten en person som tyr til voldelige midler, eller en person som tror på ikke-vold og at fred bare kan oppnås gjennom dialog og tillit.
- Selv som ung soldat kjente jeg på dette. Da jeg var hjemme på perm i helgene måtte jeg legge fra meg våpenet, for plutselig å skulle være den normale, følsomme meg igjen. Slikt skaper mange indre konflikter, og etter mange år i hæren blir det nesten umulig å tilbakestille seg til den personen du en gang var.
- I løpet av mine år i hæren deltok jeg i hundrevis av militæroperasjoner – flere titalls på Vestbredden. Jeg ble fortalt at det var for å forsvare mitt folk. Til å begynne med trodde jeg på det. Men etterhvert innså jeg at i stedet for å forsvare landet mitt, var jeg med på å undertrykke det palestinske folk - og slik bidra til å svekke sikkerheten i selve Israel.
- I begynnelsen av den andre Intifadaen økte antall selvmordsbomber. Under et besøk i Jerusalem gikk en bombe av bare hundre meter unna der jeg befant meg. Det var blod over alt og lufta var fylt av stank fra brente organer. Jeg hadde medisinsk trening fra hæren og hjalp til med å ta meg av en jødisk ortodoks gutt som var alvorlig skadet i hodet. Eksplosjonen berørte meg dypt. Så, en uke senere ble et hotell rammet av nok et terrorangrep. Mange ble drept. Som et direkte svar på dette startet regjeringen neste dag militæroperasjonen Shield of Defence.
- Men det som ble fremstilt som en selvforsvarshandling av israelere, ble av palestinerne kjent som Krigen mot Jenin. Jeg visste at dette ikke ville bringe fred. Jeg visste at det bare ville utløse enda en omdreining på hevnspiralen.
- Vendepunktet for meg kom en dag jeg ledet min militære enhet inn i en liten landsby nær Nablus klokken 3 om natten. Oppdraget var å arrestere en mann vi mistenkte for å planlegge en selvmordsaksjon. Vi tvang samtlige til å komme ut av huset – blant dem; en ung mor med en baby i armene og med sin 7 år gamle datter på slep. Så begynte plutselig den lille jenta å løpe mot meg. I løpet av sekunder måtte jeg avgjøre om jeg trodde hun hadde til hensikt å sprenge seg selv i lufta, eller om hun bare var en redd unge som ble vettskremt av oss soldater. Jeg skrek mot henne at hun skulle stoppe. Hun fortsatte å løpe mot meg. Jeg begynte å skyte - rett over hodet hennes. Hun stanset umiddelbart - "frøs" helt. I et kort glimt hadde vi øyekontakt. Det var et skjellsettende øyeblikk – ikke en konfrontasjon mellom soldaten og hans fiende, men et møte mellom to mennesker som så på hverandre.
- Der og da visste jeg at selv om jeg ikke hadde rammet jenta fysisk, hadde jeg begått en forferdelig forbrytelse. Jeg hadde skadet henne psykisk for resten av livet. Da spurte jeg meg selv: - Hvordan kan jeg fortsette å rettferdiggjøre handlinger som innebærer drap og lemlestelse av barn? Hvis jeg ikke stopper nå, vil jeg bli sugd inn i en spiral av hevn.
- Ved første møte med Combatants for Peace var jeg veldig skeptisk. Jeg fryktet for mitt eget liv da jeg passerte den grønne linjen og entret palestinsk territorium, uten militær beskyttelse. Jeg hadde jo blitt fortalt at palestinerne tilbringer mesteparten av tiden med å lage bomber. Men jeg fant snart ut at de palestinerne jeg møtte var like redde for meg som jeg var for dem. De fortalte meg senere at de trodde jeg kom fra det hemmelige politiet.
- Til å begynne med var vi mistroiske overfor hverandre. Jeg nølte med å fortelle hva jeg hadde vært med på som soldat. Men litt etter litt fikk vi i gang dialogen, og snart innså vi at vi alle sammen ønsket å leve i fred og å anerkjenne hverandre som mennesker. I dag innser vi at selv om dette ikke er tilstrekkelig for å løse konflikten, vil hevnaksjoner uansett ikke bringe oss videre. Vi representerer et lite glimt av lys i mørket, men jeg tror at en dag vil dette lyset skinne og gjøre oss i stand til å se en annen del av himmelen.
(Oversettelse: Kjetil Nilsen)
Originalartikkelen
![]() |
| Zohar Shapira. Photo: Dubi Roman |
Under et natt-raid i en palestinsk landsby, gikk det opp for ham hvilken skade som ble påført barn som var fanget i konflikten. Han innså at han ikke lenger kunne være deltager i denne endeløse spiralen av hevn. Idag er han med i Combatants for Peace - en felles organisasjon for tidligere israelske soldater og militante palestinere. Teksten under er min oversettelse av hans egen beretning.
- Jeg tror ikke noen trenger å be meg om tilgivelse for noe, men jeg derimot, kunne ha behov for å be andre om å tilgi meg. Likevel; selv om jeg skulle bli tilgitt, vil jeg fremdeles måtte bære ansvaret for det jeg har gjort. Tilgivelse er svært viktig fordi det frigjør oss fra de mørkere sider ved det å være menneske. Når raseriet er borte, åpner hjertet seg og gjør det mulig å forstå andre.
- Jeg vokste opp i en sionistisk familie, oppdratt med en overbevisning om at vi måtte forsvare landet vårt - ellers ville vi oppleve et nytt Holocaust. Bildet som ble prentet inn i meg var soldaten som i den ene hånden holdt sitt våpen, mens den andre var strukket åpent ut for å oppnå fred. Forestillingen jeg hadde var at så snart volden var over, ville fienden se på meg som en som skapte fred. Men det fungerer ikke slik. Du er enten en person som tyr til voldelige midler, eller en person som tror på ikke-vold og at fred bare kan oppnås gjennom dialog og tillit.
- Selv som ung soldat kjente jeg på dette. Da jeg var hjemme på perm i helgene måtte jeg legge fra meg våpenet, for plutselig å skulle være den normale, følsomme meg igjen. Slikt skaper mange indre konflikter, og etter mange år i hæren blir det nesten umulig å tilbakestille seg til den personen du en gang var.
- I løpet av mine år i hæren deltok jeg i hundrevis av militæroperasjoner – flere titalls på Vestbredden. Jeg ble fortalt at det var for å forsvare mitt folk. Til å begynne med trodde jeg på det. Men etterhvert innså jeg at i stedet for å forsvare landet mitt, var jeg med på å undertrykke det palestinske folk - og slik bidra til å svekke sikkerheten i selve Israel.
- I begynnelsen av den andre Intifadaen økte antall selvmordsbomber. Under et besøk i Jerusalem gikk en bombe av bare hundre meter unna der jeg befant meg. Det var blod over alt og lufta var fylt av stank fra brente organer. Jeg hadde medisinsk trening fra hæren og hjalp til med å ta meg av en jødisk ortodoks gutt som var alvorlig skadet i hodet. Eksplosjonen berørte meg dypt. Så, en uke senere ble et hotell rammet av nok et terrorangrep. Mange ble drept. Som et direkte svar på dette startet regjeringen neste dag militæroperasjonen Shield of Defence.
- Men det som ble fremstilt som en selvforsvarshandling av israelere, ble av palestinerne kjent som Krigen mot Jenin. Jeg visste at dette ikke ville bringe fred. Jeg visste at det bare ville utløse enda en omdreining på hevnspiralen.
- Vendepunktet for meg kom en dag jeg ledet min militære enhet inn i en liten landsby nær Nablus klokken 3 om natten. Oppdraget var å arrestere en mann vi mistenkte for å planlegge en selvmordsaksjon. Vi tvang samtlige til å komme ut av huset – blant dem; en ung mor med en baby i armene og med sin 7 år gamle datter på slep. Så begynte plutselig den lille jenta å løpe mot meg. I løpet av sekunder måtte jeg avgjøre om jeg trodde hun hadde til hensikt å sprenge seg selv i lufta, eller om hun bare var en redd unge som ble vettskremt av oss soldater. Jeg skrek mot henne at hun skulle stoppe. Hun fortsatte å løpe mot meg. Jeg begynte å skyte - rett over hodet hennes. Hun stanset umiddelbart - "frøs" helt. I et kort glimt hadde vi øyekontakt. Det var et skjellsettende øyeblikk – ikke en konfrontasjon mellom soldaten og hans fiende, men et møte mellom to mennesker som så på hverandre.
- Der og da visste jeg at selv om jeg ikke hadde rammet jenta fysisk, hadde jeg begått en forferdelig forbrytelse. Jeg hadde skadet henne psykisk for resten av livet. Da spurte jeg meg selv: - Hvordan kan jeg fortsette å rettferdiggjøre handlinger som innebærer drap og lemlestelse av barn? Hvis jeg ikke stopper nå, vil jeg bli sugd inn i en spiral av hevn.
- Ved første møte med Combatants for Peace var jeg veldig skeptisk. Jeg fryktet for mitt eget liv da jeg passerte den grønne linjen og entret palestinsk territorium, uten militær beskyttelse. Jeg hadde jo blitt fortalt at palestinerne tilbringer mesteparten av tiden med å lage bomber. Men jeg fant snart ut at de palestinerne jeg møtte var like redde for meg som jeg var for dem. De fortalte meg senere at de trodde jeg kom fra det hemmelige politiet.
- Til å begynne med var vi mistroiske overfor hverandre. Jeg nølte med å fortelle hva jeg hadde vært med på som soldat. Men litt etter litt fikk vi i gang dialogen, og snart innså vi at vi alle sammen ønsket å leve i fred og å anerkjenne hverandre som mennesker. I dag innser vi at selv om dette ikke er tilstrekkelig for å løse konflikten, vil hevnaksjoner uansett ikke bringe oss videre. Vi representerer et lite glimt av lys i mørket, men jeg tror at en dag vil dette lyset skinne og gjøre oss i stand til å se en annen del av himmelen.
(Oversettelse: Kjetil Nilsen)
Originalartikkelen
søndag 25. september 2011
"Skriket" - nytt israelsk våpen
Det kraftige akustiske våpenet går under navnet The Scream - "Skriket". Det gir hodepine, svimmelhet, kvalme og får mange til umiddelbart å synke sammen.
Onsdag i forrige uke (21.09.11) benyttet den israelske hæren et nytt våpen for å spre palestinere som hadde samlet seg ved Qalandia checkpunktet nord for Jerusalem for å gi støtte til søknaden om FN-medlemskap. Flere ble rammet av akutt illebefinnende etter lydangrepet – noe som raskt fikk hele folkemengden til å trekke seg tilbake
Det nye lyd-våpenet gjør bruk av lavfrekvente signalstøt som "ammunisjon", som med 10 sekunders mellomrom "skytes" ut mot f.eks. en folkemengde. Selve lydkanonen er montert på en bil og er derfor et svært mobilt våpen som kan benyttes ved demonstrasjoner.
Den ubehagelige lyden vil i løpet av sekunder føre til at folk får hodepine, balanseproblemer og går ned på knærne. Mange blir også spontant kvalme. Eventuelle langtidsskader er foreløpig ukjent, men mange mener at våpenet kan skade hørselen.
I pressen ble våpenet første gang omtalt i 2005 i forbindelse med en palestinsk demonstrasjon i Bil’in på Vestbredden. En pressefotograf fra Associated Press som den gang ble utsatt for våpenet, forklarte at det var umulig å beskytte seg mot lyden, selv om han holdt seg for ørene. Den spesielle ringingen inne i hodet fortsatte uansett.
En militær kilde opplyste den gang til CBS News at lydvåpenet opererer på en spesiell lav frekvens som trenger inn i indre-øret. Han forklarte at lyden er så uutholdelig at folk vil forsøke å komme seg unna så raskt som mulig.
IDF - den israelske hæren - vil ikke opplyse om teknologien bak The Scream. Men det er antatt at det er den samme man finner i LRAD — Long-Range Acoustic Device — som har vært benyttet av de amerikanske styrkene i Irak for å få kontroll ved sammenstimling av store folkemengder.
Det israelske selskapet Electro-Optics Research & Development Ltd har utviklet og produserer et anti-opprørs våpen de kaller SHOPHAR The Scream. Navnet Shophar er identisk med betegnelsen på bukkehornet som benyttes til å blåse i ved spesielle jødiske religiøse seremonier. SHOPHAR The Scream består av et stativ med 36 sekskantformede rør som kan "skyte ut" konsentrerte "lydbomber" mot mål inntil 75 meter borte. Det er uklart om det er dette våpensystemet den israelske hæren benytter, eller om navnelikheten er tilfeldig.
Enkelte menneskerettighetsaktivister – som f.eks. Arik Ascherman, lederen i Rabbis For Human Rights – har uttalt seg positivt til at våpenet ikke er dødelig og at det dermed kan bidra til å spare ytterligere palestinske demonstranter fra å bli skutt av israelske soldater.
– Men, tilføyer rabbiner Ascherman, vi må minne hverandre på at problemet ikke er selve demonstrasjonene, men hva som får folk til å demonstrere.
- Hvis dette våpenet gjør det vanskeligere for palestinere å uttrykke seg på en ikke-voldelig måte, har vi et problem. Den beste måten å oppløse demonstrasjoner på er å ta tak i problemene som utløser dem, påpeker Arik Ascherman klokelig.
Onsdag i forrige uke (21.09.11) benyttet den israelske hæren et nytt våpen for å spre palestinere som hadde samlet seg ved Qalandia checkpunktet nord for Jerusalem for å gi støtte til søknaden om FN-medlemskap. Flere ble rammet av akutt illebefinnende etter lydangrepet – noe som raskt fikk hele folkemengden til å trekke seg tilbake
![]() |
| Våpenet har fått navnet The Scream; og vi aner hvor ubehagelig det oppleves for offeret. |
Den ubehagelige lyden vil i løpet av sekunder føre til at folk får hodepine, balanseproblemer og går ned på knærne. Mange blir også spontant kvalme. Eventuelle langtidsskader er foreløpig ukjent, men mange mener at våpenet kan skade hørselen.
I pressen ble våpenet første gang omtalt i 2005 i forbindelse med en palestinsk demonstrasjon i Bil’in på Vestbredden. En pressefotograf fra Associated Press som den gang ble utsatt for våpenet, forklarte at det var umulig å beskytte seg mot lyden, selv om han holdt seg for ørene. Den spesielle ringingen inne i hodet fortsatte uansett.
En militær kilde opplyste den gang til CBS News at lydvåpenet opererer på en spesiell lav frekvens som trenger inn i indre-øret. Han forklarte at lyden er så uutholdelig at folk vil forsøke å komme seg unna så raskt som mulig.
IDF - den israelske hæren - vil ikke opplyse om teknologien bak The Scream. Men det er antatt at det er den samme man finner i LRAD — Long-Range Acoustic Device — som har vært benyttet av de amerikanske styrkene i Irak for å få kontroll ved sammenstimling av store folkemengder.
Det israelske selskapet Electro-Optics Research & Development Ltd har utviklet og produserer et anti-opprørs våpen de kaller SHOPHAR The Scream. Navnet Shophar er identisk med betegnelsen på bukkehornet som benyttes til å blåse i ved spesielle jødiske religiøse seremonier. SHOPHAR The Scream består av et stativ med 36 sekskantformede rør som kan "skyte ut" konsentrerte "lydbomber" mot mål inntil 75 meter borte. Det er uklart om det er dette våpensystemet den israelske hæren benytter, eller om navnelikheten er tilfeldig.
![]() |
| SHOPHAR The Scream montert på en liten pick-up. Nye muligheter for kontroll med okkuperte mennesker. |
Enkelte menneskerettighetsaktivister – som f.eks. Arik Ascherman, lederen i Rabbis For Human Rights – har uttalt seg positivt til at våpenet ikke er dødelig og at det dermed kan bidra til å spare ytterligere palestinske demonstranter fra å bli skutt av israelske soldater.
– Men, tilføyer rabbiner Ascherman, vi må minne hverandre på at problemet ikke er selve demonstrasjonene, men hva som får folk til å demonstrere.
- Hvis dette våpenet gjør det vanskeligere for palestinere å uttrykke seg på en ikke-voldelig måte, har vi et problem. Den beste måten å oppløse demonstrasjoner på er å ta tak i problemene som utløser dem, påpeker Arik Ascherman klokelig.
tirsdag 20. september 2011
Fire spørsmål om Palestina og FN
1) Hvorfor går palestinerne til FN for å bli akseptert som egen stat?
Palestinerne ser ingen annen mulighet enn å internasjonalisere konflikten etter 44 års okkupasjon med nytteløse forsøk på å forhandle seg ut av okkupasjonen. I år er det 18 år siden signering av Oslo-avtalen, der fullt palestinsk selvstyre og israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder ble lovet i løpet av fem år. Den såkalte «freds- og forhandlingsprosessen» har Israel i stedet utnyttet som en forsterket okkupasjonsprosess og befestet stillingen som okkupasjonsmakt.
Dersom Palestina blir anerkjent som egen stat åpnes nye muligheter for å få prøvd palestinske rettighetskrav i internasjonale fora – f.eks i den internasjonale straffedomstolen (ICC) og den internasjonale krigsforbryterdomstolen (ICJ).
Uten egen stat er palestinerne utestengt fra slike viktige organisasjoner som regulerer mellomfolkelige forhold. I praksis er palestinerne i dag rettsløse i det internasjonale samfunn – helt avhengige av at andre stater fremmer saker på deres vegne eller stiller Israel til ansvar for overgrep og klare brudd på folkeretten.
FN-medlemskap, med formell internasjonal anerkjennelse av en selvstendig palestinsk stat, kan innlede en ny epoke på «fredsveien» - men denne gang på andre premisser enn hva Israel dikterer.
2) Hvorfor er Israel så sterkt imot at palestinerne går til FN?
Israels rasende reaksjon på palestinernes fredelige vei via FN, må forstås ut fra en frykt for at det vil bli langt vanskeligere for Israel å forlenge okkupasjonen den dagen en palestinsk stat er anerkjent av det internasjonale samfunn.
De dominerende politiske krefter i Israel viser i praktisk politikk at de er imot etablering av en selvstendig palestinsk stat, selv om de i ord lenge har gitt inntrykk av noe annet. Dagens israelske statsminister – Netanyahu – har hele tiden markert seg som motstander av de ideelle målene man satte seg i Oslo-prosessen. I dag leder han en politisk koalisjon med sterke krefter som mener de okkuperte områder bør inngå i et Stor-Israel.
En selvstendig palestinsk stat forutsetter oppgivelse av den israelske okkupasjonen, med tilbaketrekking fra palestinsk land. Det har man ikke sett tegn til fra 1967 fram til idag – snarere tvert imot: Det militære nærværet er forsterket; bosettingene er utvidet; muren bygges fortsatt på palestinsk land; kontroll-nettverket av palestinere under okkupasjon blir mer finmasket; palestinsk eiendom frarøves og ødelegges kontinuerlig.
Anerkjennelse av en palestinsk stat i FN vil gjøre den ulovlige israelske okkupasjonen enda mer tydelig og synlig enn den er i dag. Israel vet at okkupasjonen da vil internasjonaliseres, med fare for at de som okkupant av en selvstendig stat ville kunne møtes med sanksjoner og straffereaksjoner.
3) Hva er den viktigste hindring for fred i Midtøsten?
Aksen Washington – Tel Aviv er uten tvil den viktigste hindring for fred. Oppgivelse av den ulovlige israelske okkupasjonen er en klar forutsetning for en fredelig løsning. Men ingen amerikansk administrasjon – heller ikke Obama – har vist politisk styrke og mot til å presse Israel.
Maktforholdet mellom Israel som okkupant og palestinerne som okkupert er ekstremt asymmetrisk, med palestinerne praktisk talt uten maktmidler på den ene siden, og Israel som en av verdens sterkeste militærmakter på den andre siden. I forhandlinger mellom de to må en slik ubalanse utlignes av en tredjepart. USA er den eneste som kunne ha spilt en slik rolle, og bidratt til å sikre en fredelig løsning.
I stedet er USA blitt en viktig alliert for å opprettholde okkupasjonen, ved at landet frivillig har gått inn i rollen som militær, økonomisk og politisk garantist. USAs supermaktposisjon virker dessuten inn på de posisjoner viktige alliansepartnere inntar. Det har virket lammende på deres muligheter til å møte Israels okkupasjonspolitikk og mange brudd på folkeretten med den type straffereaksjoner som ellers ville være naturlig. Derfor har det aldri vært nødvendig for Israel å gi noe ved forhandlinger – eller bremse okkupasjonsprosessen.
Et tragikomisk eksempel på USAs underdanighet i forhold til Israel spilte seg med all tydelighet ut i FN i vinter. Et resolusjonsforslag med klare krav til stans i videre utbygging av bosettinger, ble da fremmet. Teksten var nøye formulert. Hvert ord var veid for å sikre at budskapet skulle passere. Helt bevisst hadde de som utformet teksten tatt inn de samme ord og vendinger som utenriksminister Hillary Clinton hadde benyttet en tid i forveien overfor Israel.
Men nei – selv ikke en resolusjonstekst med amerikanernes egen ordbruk, kunne USA godta. I Sikkerhetsrådet hadde USAs ambassadør Susan Rice naturlig nok sitt svare strev med å forklare at jo, USA var riktignok imot videre utbygging av bosettinger, men de ville likevel nedlegge veto mot en resolusjon med et slikt krav. Det var 43. gang de nedla veto mot resolusjoner rettet mot Israel siden 1967.
4) Hva med direkte forhandlinger med Israel?
Palestinernes søknad om å bli tatt opp som medlemsstat i FN, utelukker ikke framtidige forhandlinger med Israel om uavklarte spørsmål – f.eks. flyktningproblemet og Øst-Jerusalem. Det vil være nødvendig. Med status som akseptert selvstendig stat av det internasjonale samfunn vil slike forhandlinger tilføres et nytt element. Utgangspunktet vil være noe annerledes enn idag. Det vil fortsatt ikke være to likeverdige forhandlingspartnere, men ubalansen vil ikke være så skjev som i dag.
Derimot; å trekke seg fra FN-sporet og gå tilbake til tosidige forhandlinger med en israelsk regjering som fortsetter å okkupere stadig mer palestinsk land mens de sitter ved forhandlingsbordet, er ikke bare nytteløst, men en politisk umulighet for enhver palestinsk leder.
Palestinerne ser ingen annen mulighet enn å internasjonalisere konflikten etter 44 års okkupasjon med nytteløse forsøk på å forhandle seg ut av okkupasjonen. I år er det 18 år siden signering av Oslo-avtalen, der fullt palestinsk selvstyre og israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder ble lovet i løpet av fem år. Den såkalte «freds- og forhandlingsprosessen» har Israel i stedet utnyttet som en forsterket okkupasjonsprosess og befestet stillingen som okkupasjonsmakt.
![]() |
| FN-sporet gir enten medlemskap eller vil avsløre USAs dobbeltmoral i håndtering av palestinernes rettmessige krav |
Uten egen stat er palestinerne utestengt fra slike viktige organisasjoner som regulerer mellomfolkelige forhold. I praksis er palestinerne i dag rettsløse i det internasjonale samfunn – helt avhengige av at andre stater fremmer saker på deres vegne eller stiller Israel til ansvar for overgrep og klare brudd på folkeretten.
FN-medlemskap, med formell internasjonal anerkjennelse av en selvstendig palestinsk stat, kan innlede en ny epoke på «fredsveien» - men denne gang på andre premisser enn hva Israel dikterer.
2) Hvorfor er Israel så sterkt imot at palestinerne går til FN?
Israels rasende reaksjon på palestinernes fredelige vei via FN, må forstås ut fra en frykt for at det vil bli langt vanskeligere for Israel å forlenge okkupasjonen den dagen en palestinsk stat er anerkjent av det internasjonale samfunn.
De dominerende politiske krefter i Israel viser i praktisk politikk at de er imot etablering av en selvstendig palestinsk stat, selv om de i ord lenge har gitt inntrykk av noe annet. Dagens israelske statsminister – Netanyahu – har hele tiden markert seg som motstander av de ideelle målene man satte seg i Oslo-prosessen. I dag leder han en politisk koalisjon med sterke krefter som mener de okkuperte områder bør inngå i et Stor-Israel.
En selvstendig palestinsk stat forutsetter oppgivelse av den israelske okkupasjonen, med tilbaketrekking fra palestinsk land. Det har man ikke sett tegn til fra 1967 fram til idag – snarere tvert imot: Det militære nærværet er forsterket; bosettingene er utvidet; muren bygges fortsatt på palestinsk land; kontroll-nettverket av palestinere under okkupasjon blir mer finmasket; palestinsk eiendom frarøves og ødelegges kontinuerlig.
Anerkjennelse av en palestinsk stat i FN vil gjøre den ulovlige israelske okkupasjonen enda mer tydelig og synlig enn den er i dag. Israel vet at okkupasjonen da vil internasjonaliseres, med fare for at de som okkupant av en selvstendig stat ville kunne møtes med sanksjoner og straffereaksjoner.
3) Hva er den viktigste hindring for fred i Midtøsten?
Aksen Washington – Tel Aviv er uten tvil den viktigste hindring for fred. Oppgivelse av den ulovlige israelske okkupasjonen er en klar forutsetning for en fredelig løsning. Men ingen amerikansk administrasjon – heller ikke Obama – har vist politisk styrke og mot til å presse Israel.
Maktforholdet mellom Israel som okkupant og palestinerne som okkupert er ekstremt asymmetrisk, med palestinerne praktisk talt uten maktmidler på den ene siden, og Israel som en av verdens sterkeste militærmakter på den andre siden. I forhandlinger mellom de to må en slik ubalanse utlignes av en tredjepart. USA er den eneste som kunne ha spilt en slik rolle, og bidratt til å sikre en fredelig løsning.
I stedet er USA blitt en viktig alliert for å opprettholde okkupasjonen, ved at landet frivillig har gått inn i rollen som militær, økonomisk og politisk garantist. USAs supermaktposisjon virker dessuten inn på de posisjoner viktige alliansepartnere inntar. Det har virket lammende på deres muligheter til å møte Israels okkupasjonspolitikk og mange brudd på folkeretten med den type straffereaksjoner som ellers ville være naturlig. Derfor har det aldri vært nødvendig for Israel å gi noe ved forhandlinger – eller bremse okkupasjonsprosessen.
Et tragikomisk eksempel på USAs underdanighet i forhold til Israel spilte seg med all tydelighet ut i FN i vinter. Et resolusjonsforslag med klare krav til stans i videre utbygging av bosettinger, ble da fremmet. Teksten var nøye formulert. Hvert ord var veid for å sikre at budskapet skulle passere. Helt bevisst hadde de som utformet teksten tatt inn de samme ord og vendinger som utenriksminister Hillary Clinton hadde benyttet en tid i forveien overfor Israel.
Men nei – selv ikke en resolusjonstekst med amerikanernes egen ordbruk, kunne USA godta. I Sikkerhetsrådet hadde USAs ambassadør Susan Rice naturlig nok sitt svare strev med å forklare at jo, USA var riktignok imot videre utbygging av bosettinger, men de ville likevel nedlegge veto mot en resolusjon med et slikt krav. Det var 43. gang de nedla veto mot resolusjoner rettet mot Israel siden 1967.
4) Hva med direkte forhandlinger med Israel?
Palestinernes søknad om å bli tatt opp som medlemsstat i FN, utelukker ikke framtidige forhandlinger med Israel om uavklarte spørsmål – f.eks. flyktningproblemet og Øst-Jerusalem. Det vil være nødvendig. Med status som akseptert selvstendig stat av det internasjonale samfunn vil slike forhandlinger tilføres et nytt element. Utgangspunktet vil være noe annerledes enn idag. Det vil fortsatt ikke være to likeverdige forhandlingspartnere, men ubalansen vil ikke være så skjev som i dag.
Derimot; å trekke seg fra FN-sporet og gå tilbake til tosidige forhandlinger med en israelsk regjering som fortsetter å okkupere stadig mer palestinsk land mens de sitter ved forhandlingsbordet, er ikke bare nytteløst, men en politisk umulighet for enhver palestinsk leder.
Abonner på:
Innlegg (Atom)








