Jerusalem-dagen - hvordan står det til med de annekterte?

8. mai feires som Jerusalem–dagen i Israel, og markerer annekteringen av Øst-Jerusalem i 1967. Med «på lasset» fikk israelske myndigheter mange palestinske innbyggere….

Palestinsk kvinne i Gamlebyen i Øst-Jerusalem

Det hører med til historien at Jerusalem-palestinerne er annektert, men uten å bli innrømmet fulle statsborgerlige rettigheter i Israel, som f.eks. stemmerett ved valg til Knesset.

De regnes ikke som statsborgere, men har status som «permanent residents» - nærmest som utenlandske statsborgere som er kommet til Israel for å arbeide.

Annekterte palestinere i Øst-Jerusalem behandles mao som immigranter – i byen de er født og oppvokst i. De må betale skatt til staten de er annektert inn i, men diskrimineres i forhold til jødiske innbyggere i samme by. Det er heller ingen automatikk i at barn av de annekterte får «permanent resident» status, med rett til å bo i Jerusalem.  

ACRI - The Association for Civil Rights in Israel – er Israels eldste menneskerettighetsorganisasjon, etablert i 1972. Der jobber jøder og palestinere side om side. I anledning Jerusalem-dagen 2013, har ACRI samlet en del fakta om de annekterte palestinerne i Øst-Jerusalem:

Befolkning: 371,844 palestinere, ca 39% av Jerusalems befolkning

Fattigdom: 79.5% av Øst-Jerusalems befolkning og 85% av Øst-Jerusalems barn lever under fattigdomsgrensen   

Sosialkontor: 3 kontor i Øst-Jerusalem betjener mer enn en tredjedel av Jerusalems befolkning, mens det er 18 tilsvarende kontor i jødiske Vest-Jerusalem; saksmengden for en sosialarbeider i Øst-Jerusalem er omtrent dobbelt så stor som i Vest-Jerusalem.

Risikoutsatte barn: I 2012 registrerte sosialtjenesten 7,748 utsatte barn i Øst-Jerusalem; de siste tre år er 86 barn som led under vold og omsorgssvikt i hjemmet tatt hånd om av sosialtjenesten; pga alvorlig mangel på sosialarbeidere blir ikke barna fulgt opp

Mangel på klasserom: Bare 46% av elevene har tilgang til offentlige skoler; det mangler over 1000 klasserom i Øst-Jerusalem; tross  løfter fra israelske myndigheter blir bare et mindre antall klasserom bygget årlig

Mangel på barnehager: Det er 10 kommunale barnehager i Øst-Jerusalem, mot 77 i Vest-Jerusalem for sekulære familier, pluss 96 for religiøse familier

Videregående skoler og universitet: Frafallet i videregående i Øst- Jerusalem er  40%; elever som består den palestinske opptakstesten “Tawjihi” har vansker med opptak til israelske universitet; universitetsgrader fra enkelte palestinske institusjoner,  som f.eks. Al-Quds universitetet, er ikke godkjent i Israel.

Planlegging og byggevirksomhet: Kun 14% av Øst-Jerusalems areal er avsatt til “palestinsk boligbygging”  (utgjør kun 7.8% av hele Jerusalem);

Restriktiv utvikling: Siden 1967 har israelske myndigheter ekspropriert en tredjedel av palestinske eiendommer i Jerusalem og benyttet arealet til bygging av tusenvis av leiligheter for byens jødiske befolkning; 35% av de palestinske boligområdene er reservert som “åpne landskapsområder”, med forbud mot å bygge

Boforhold: Mellom 2005-2009 utgjorde byggetillatelser i palestinske boligområder kun 13% av alle byggetillatelser; i jødiske boligområder disponerer hver person i gjennomsnitt 20 kvadratmeter, mot 12 kvadratmeter i de palestinske boligområdene

Muren og veisperringer: Byggingen av den 142 kilometer lange Muren, stenging av veier, og innføring av et “kontrollregime for innreise”, har effektivt kuttet Øst-Jerusalem fra Vestbredden, og slik forsterket innbyggernes anstrengte økonomiske og sosiale levekår

Boligområder bak Muren: Ca 90,000 Jerusalem-innbyggere med israelske ID-kort bor i Ras Khamis, Dahiyat al-Salaam, Shuafat Refugee Camp, Kafr Aqab og Samiramis – bydeler i Jerusalem som er avskåret fra resten av byen, hvor innbyggerne må passere militære kontrollposter for å komme seg til arbeid, skole, medisinsk behandling, familie etc..   

Tilbakekalling av borett: I 2012 tilbakekalte det israelske Innenriksdepartementet boretten i Jerusalem for 116 palestinere. Siden 1967 har ialt 14,263 palestinere fått tilbakekalt boretten - tidligere innbyggere som ikke lenger får bo i sin hjemby.

Utrygg status: 965 familier i Jerusalem er berørt av “familiegjenforenings-rutiner” der ett eller flere familiemedlemmer ikke har israelsk borett – forhold som rammer deres rett til f.eks. medisinsk behandling    

Helsetjenester: 25 mor-barn-sentre finnes i Vest-Jerusalem - bare 4 i Øst-Jerusalem; 80%-85% voksne og 90% av barn med psykiske problem, får ikke nødvendig hjelp

Sykehus i Øst-Jerusalem: I 2010 var 71.7% av pasientene ved sykehusene i Øst-Jerusalem fra Vestbredden og Gaza. Byggingen av Muren og restriksjonene som er innført på innreise fra Vestbredden rammer både pasienter og helsepersonell. I tillegg har det ført til en alvorlig økonomisk krise for Øst-Jerusalems sykehus.

Kloakk: 50 kilometer med kloakkrør mangler; innbyggerne må benytte seg av septiktanker; stadige oversvømmelser i kloakksystemet representerer alvorlig helsefare  

Posttjeneste: Det finnes kun 9 postkontor i Øst-Jerusalem, mot 42 i Vest-Jerusalem; utlevering av post er uforutsigbar og irregulær.

"Stille deportasjon"
Behandlingen av de annekterte Jerusalem-innbyggerne i disse 46 årene, illustrerer med all tydelighet at dominerende politiske krefter i israelsk politikk ønsker å okkupere mer land - men uten folket som bor der.
Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem oppsummerer okkupasjonsmyndighetenes strategi for å bli kvitt flest mulig av de annekterte palestinerne i Øst-Jerusalem slik:

De kommunale myndigheter i Jerusalem:
- eksproprierer palestinske eiendommer;
- sørger samtidig for at det ikke utarbeides byutviklingsplaner for de palestinske boligområdene;
- avviser eller neglisjerer i tillegg stort sett alle palestinske søknader om byggeløyve

Resultat: Myndighetene skaper en villet bolignød for palestinerne
- palestinerne tvinges dermed til å bygge uten løyve
- Innenriksdepartementet, sammen med kommunale myndigheter, står klare til å gruse slike boliger
- rammede palestinere tvinges til å skaffe seg bolig utenfor bygrensen, og flytter ut av Jerusalem
- Innenriksdepartementet inndrar da deres «permanent resident»-status og de nektes borett i Jerusalem for alltid, og kan heller ikke besøke hjembyen uten å søke om spesialtillatelse
Beregninger foretatt av EU (2009), viser at over 60.000 palestinere i Øst-Jerusalem står i fare for å få sine hjem gruset, pga manglende byggeløyve.

Det er dette B’Tselem betegnende kaller The Quiet Deportation.

- Fornekting av okkupasjonen - tid for internasjonalt press på Israel

- En beslutning om fortsatt israelsk okkupasjon vil være illegitim, selv om den skulle være fattet etter en demokratisk prosess. Demokratiet har ingen mening når den berørte befolkning, ikke har rett til å delta i det.

Ordene tilhører Noam Sheizaf, israelsk journalist bosatt i Tel Aviv, redaktør i nettmagasinet  +972. Han har tidligere jobbet for avisen Ha-ir, for Ynet.co.il  og innehatt en redaktørstilling i den kjente avisen Maariv. Før han ble journalist, tjenestegjorde han drøyt fire og halvt år i den israelske hæren (IDF).  Artikkelen under publiserte Noam Sheizaf på +972 den 9. april.



Stopp okkupasjonen! Women in Black har protestert hver
fredag kl 13:00 - 14:00 på Hagar Square i Vest-Jerusalem
siden 1988
.

De synspunkter som Sheizaf gir uttrykk for her, illustrerer at det er flere røster i det israelske sivile samfunn som er sterkt kritiske til makthavernes jernharde okkupasjonspolitikk.

De ser okkupasjonen av Vestbredden og Gaza som uforenelig med jødisk moral og som en ulykke både for israelere og palestinere.

Her følger Sheizafs artikkel, i min oversettelse:  

“Fornektelse av okkupasjonen” er det siste på moten i den israelske og amerikanske diskursen om konflikten. Mens konservative akademikere presenterer revisjonistiske fortolkninger av den 4. Genevekonvensjon, og hevder at den ikke har gyldighet på Vestbredden og i Gaza, påstår politikere at begrepet «okkupasjon» har politisk slagside.

Men uansett slike verbale og juridiske krumspring; virkeligheten blir ikke endret: Begrepet okkupasjon berører ikke bare land, men også de folk som bor der (og de som pleide å bo der). Det er en udiskutabel sannhet at to adskilte befolkningsgrupper står under israelsk styre i dag: Den ene gruppen nyter alle juridiske rettigheter og privilegier; den andre har levd under et militært diktatur i 45-46 år (selv om visse elementer av militær kontroll blir utøvd av en Ramallah-basert stedfortreder, med europeisk og amerikansk finansiering.)        

 De som innbiller seg at de politiske problemene forsvinner fra vår dørterskel bare vi kaller palestinerne «arabere» og den okkuperte Vestbredden for «Eretz Israel» (Israels Land), lurer seg selv. Også jeg mener at Hebron og Betlehem er del av vårt historiske land - akkurat som Tel Aviv og Netanya - men det er idag millioner av innbyggere der som er fratatt sine rettigheter, og dette er forhold som er langt viktigere. Det finnes israelere – også på høyresiden – som innser dette, men flertallet i opinionen og det politiske system foretrekker å leve i en fantasiverden.

Fredsaktivisten Gershon Baskin minnet oss nylig om at verken Knesset eller noen israelsk regjering har fattet et formelt vedtak om to-statsløsning. Flere statsministere har tatt skritt i en slik retning, mens andre har gjort alt de kan for å hindre dette. Samtidig har Israel festet grepet om “territoriene”. Selv i perioder med frys av antall nye bosettinger, har man utvidet planområdet for byggevirksomhet for jøder – og antallet bosettere har økt. Uretten på bakken er blitt forsterket – og ved hvert valg har israelske velgere gitt sin støtte til denne politikken.  

La det være klart: En beslutning om fortsatt israelsk okkupasjon vil være illegitim, selv om den skulle være fattet etter en demokratisk prosess. Demokratiet har ingen mening når den berørte befolkning, ikke har rett til å delta i det.  Israelere kan ikke på en «demokratisk måte» bestemme å holde palestinere som sine fanger – hindre dem retten til å reise fritt; stille dem for militære domstoler; holde dem nede under et militærregime som betrakter dem som en fiende snarere enn å opptre som en offentlig myndighet til tjeneste for dem. De er ikke objekter, men mennesker som har rettigheter.
 

Mange folkegrupper har ikke fått sin uavhengighet, men selv tibetanere eller kurdere – for ikke å snakke om baskere og katalaner – er statsborgere i et land. Israel vil verken gi palestinerne statsborgerskap eller uavhengighet. Det eneste vi tilbyr, er endeløse forhandlinger som enten vil eller ikke vil lede til at millioner av mennesker får sine rettigheter – noe vi forøvrig aldri har hatt rett til å nekte dem.  

Av disse grunner, er intervenering fra det internasjonale samfunn til støtte for palestinerne ikke bare legitimt, men ønskelig. Det skulle være unødvendig å minne om det, men kampen for minoritetsfolks menneskerettigheter – spesielt slike som palestinerne – har alltid en internasjonal dimensjon, fordi den etniske gruppen som har makten vil aldri eller sjelden frivillig gi den fra seg. Dette så vi i Sør-Afrika, Kina  - ja selv  i de rasedelte sørstatene i USA. I alle disse tilfellene var det betraktet som en legitim – ja, til og med en ønskelig - strategi blant politiske aktivister å stille makthaverne i forlegenhet og eksponere deres umoralske politikk.

Med en okkupasjon som trekker i langdrag; en jødisk opinion som er likegyldige til dagens situasjon; og en oppfatning av at vi israelere tilhører den demokratiske vestlige verden, er det skapt et rettmessig grunnlag for å forsøke å mobilisere den internasjonale opinion og ulike institusjoner for å få slutt på okkupasjonen. Dette; til tross for det sinne dette måtte skape i den israelske opinionen.

Artikkelen i original versjon

En «liten» krigsforbrytelse

Den okkuperte Vestbredden, 17. februar: Det var ved lunsj-tid det skjedde. 9-årige Mustafa Wahdan var på vei hjemover etter å ha besøkt storebrorens bilvaskeri.

I det han nærmer seg den militære kontrollposten ved Ofer-fengselet, oppdager han bråk mellom israelske okkupasjonssoldater og noen palestinske ungdommer. Mustafa vil ikke bli innblandet, og løper inn i en butikk for å søke ly. For sent. Han var «oppdaget». Noen av soldatene løper etter ham inn i butikken. Niåringen er sjanseløs - fanget av tungt bevæpnede soldater.

Mennsekelig skjold
Mustafa blir så kommandert til å plassere hendene bak hodet. Så blir han tvunget til å gå sammen med soldatene - han skal være menneskelig skjold til beskyttelse mot den steinkastende ungdommelige «Fienden». Mot ryggflaten kjenner han hele tiden presset fra en geværmunning.  Over hodet på ham skyter soldatene - tåregassgranater og gummikuler [stor stålkjerne med et tynt lag gummi utenpå].
 

Mustafa viser hvordan han måtte holde hendene bak hodet.

– Jeg var veldig redd for å bli truffet - av steiner eller andre ting, sier Mustafa.  

Til slutt kom faren til. Han lyktes å overtale soldatene til å løslate sin 9-årige sønn – i seg selv en klar indikasjon på at Mustafa verken hadde kastet stein eller gjort noe annet galt.

Endelig trygt hjemme igjen, var Mustafa fortsatt oppskremt og redd. Overgrepet satt i kroppen.
– Han var innesluttet og taus. Ville ikke spise. Den første natta etter mishandlingen, lå han og skalv. Den neste natta, gjorde han på seg i senga, forteller faren til Defence for Children International.  

Brudd på 4. Genevekonvensjon
Bruk av menneskelig skjold, er forbudt i henhold til internasjonal humanitærrett – brudd på den 4. Genevekonvensjon[i]. Å gjøre bruk av barn som menneskelig skjold, gjør selvsagt handlingen til en ekstra alvorlig forbrytelse.

Den israelske hær (IDF) har en lang historie med bruk av menneskelig skjold. Da israelsk høyesterett nedla forbud mot dette i 2005, appellerte IDF bestemmelsen. Daværende forsvarsminister Shaul Mofaz kjempet for at vedtaket skulle omgjøres – en illustrasjon på hvordan enkelte såkalt ansvarlige israelske politikere gjør seg til talsmenn for utilslørt brutal undertrykkelse av en sivilbefolkning under okkupasjon, med grove krenkelser av internasjonale konvensjoner.

Overgrepene fortsetter
Internasjonal humanitærrett og vedtaket i israelsk høyesterett til tross; på den okkuperte Vestbredden er det imidlertid IDF som rår. Bruk av menneskelig skjold har fortsatt – også i form av misbruk av barn, slik Mustafa ble utsatt for. Okkupantens dehumanisering av de okkuperte blir bare verre med årene.

Nå har Israel nettopp fått ny forsvarsminister, men neppe ny politikk.  Med Moshe Ya’alon kan den okkuperte sivilbefolkningen – hvorav ca 50% er under 18 år - forberede seg på mer av det samme. Som tidligere øverstkommanderende i IDF, er Ya’alon mistenkt for krigsforbrytelser, og i et intervju i avisa Haaretz i 2007 beskrev han palestinerne som en kreftsvulst.   

Det kan passe å minne om det kloke etterordet i Kairos Palestina dokumentet , skrevet av den amerikanske rabbiner Brian Walt fra organisasjonen Jewish Fast for Peace. Der sier han bl.a.:   

- Uten rettferdighet for det palestinske folket vil det jødiske folket aldri bli frigjort fra sin rolle som undertrykker, en rolle som er en krenkelse av Guds kall til Abraham om at hans åndelige etterkommere alltid skulle handle med rettferdighet og rettskaffenhet.

I dag – den 5. april – markeres Palestinian Children’s Day. Siden 2004 har Defence for Children International dokumentert 20 tilfeller der IDF har brukt barn som menneskelig skjold. 19 av disse tilfellene er registrert etter høyesterrettsvedtaket i 2005.

Mustafa – 9 år – blir han den siste?

 

---

[i] jrf. Tilleggsprotokoll av 1977, art. 51, pkt 7

 

 

 

 

 

Korsfest, korsfest!

Langfredag 2013
Under okkupasjon: En av de kjente palestinske fredsaktivistene i Hebron, ble for en tid siden «korsfestet» av israelske soldater.

Badia Dwaik - trakassert og forsøkt ydmyket ved "kors-
festing" av israelske soldater i Hebron. 

Badia Dwaik er en av stadig flere fredsaktivister som – inspirert av de amerikanske borgerrettighets- forkjemperne - tar i bruk kreative ikke-voldelige motstandsmetoder i kampen mot okkupasjonsmakten.

En ny taktikk, som israelske myndigheter ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til. Voldelig motstand er på mange måter enklere å håndtere for en okkupasjonsmakt.

Vold møtes med vold – det er lettere å vinne forståelse for internasjonalt.  Å bruke militære maktmidler mot ikke-voldsmotstandere, derimot….  De er «farlige» og kan mobilisere folkelig motstand.

Badia Dwaik og hans medaktivister er derfor brysomme for okkupanten, og svært utsatt for trakassering og meningsløse arrestasjoner. Under Obamas besøk til Israel nylig, arrangerte Dwaik og andre fredsaktivister en fredelig demonstrasjon i Hebron. De hadde pappmasker i ansiktet, med avbilding av Obama og Luther King.

"I have a dream" - Hebron, under okkupasjon. Photo: Maan   

"Vi ville illustrere at Obama, kan takke personer som Martin Luther King for friheten han nyter i dag, sa Issa Amro, koordinator i Youth Against Settlements, og kollega av Dwaik. "Vi protesterer mot USAs ensidige støtte til Israel, til tross for den praksis de fører som okkupasjonsmakt."

Demonstrasjoner er «selvfølgelig» ikke tillatt av den israelske okkupasjonsmakten, så Issa Amro, Badia Dwaik og 8 andre fredsaktivister ble arrestert samme dag som Obama ankom Israel.

Stadig mer likt et militærdiktatur

Noen få timer før Obama landet i Israel den 20. mars, slo 22 bevæpnede israelske okkupasjonssoldater til mot palestinske skolebarn på vei til Hebron Public Elementary School.

I alt 27 skoleelever i alderen 7 – 15 år ble først tvunget til Checkpoint 29, der militære kjøretøy ventet på dem. - Hvorfor? Okkupanten trenger «selvsagt» ikke oppgi noen grunn for sine ugjerninger. Det er okkupantens privilegium.

Stillbilde fra B'Tselems videoklipp fra arrestasjonen
av skolebarn i Hebron den 20. mars.

Bortsett fra to som ble løslatt etter kort tid, ble samtlige av de tilfangetatte barna fraktet til okkupasjonsmaktens politistasjon ved Ibrahimi-moskeen i Hebron. Der ble de fotografert og tvunget til å avgi fingeravtrykk. Ingen advokat, ingen foreldre eller andre foresatte var til stede.

Nektet adgang
Noen av barnas lærere som så overgrepet mot barna, forsøkte å ta seg til politistasjonen. Den ligger imidlertid på et forbudt-for-palestinere område i Hebron, så lærerne ble nektet adgang.

Ved 14:00 tiden løslot okkupasjonsmakten 8 av de yngste barna – men holdt de 17 andre fortsatt fengslet. De var i alderen 13 – 15 år. Etter forhør på politistasjonen, ble de 17 barna fraktet bort i militære kjøretøy av okkupasjonshæren. Nå ventet nye forhør i de to militærleirene Jabarah og Junaid – fortsatt uten advokat, foreldre eller andre foresatte

Ut på kvelden løslot okkupanten 14 av de tilfangetatte palestinske barna. Men tre av barna - Muhamad Al-Razim, Muhamad Burqan og Muhamad Al-Fakhoury (i alderen 14-15 år) ble tvangssendt til det beryktede Ofer militærfengselet – fremdeles uten advokatbistand. Der holdes de tre barna fortsatt fanget – eller kidnappet, om man vil. En internasjonal appell ble sendt ut i går for å få dem løslatt.

Bryter internasjonale konvensjoner
Israelske myndigheters framferd mot skolebarna i Hebron på Obamas ankomstdag, bryter med internasjonale konvensjoner på flere områder:

1. Fengsling av barn skal bare benyttes som en siste utvei, og for et kortest mulig tidsrom. Pågripelse og fengsling skal skje på lovlig måte, og barnet har rett til juridisk og annen aktuell hjelp og til å få en rask og uavhengig overprøving av sin sak.

2. Barnet har rett til å forholde seg taus. Barn skal ikke utsettes for noen form for tvang som kan lede til at det angir seg selv. Tvang skal tolkes vidt, og ikke begrenses til fysisk makt. Barnets alder, lengden på avhøret, barns manglende forståelse og frykt for uante følger, kan lede til at barn innrømmer ting de ikke har gjort.

3. Avhørsmetoder som benyttes ovefor barn skal skje under uavhengig overvåking. Dette inkluderer nærvær av advokat og slektning eller oppnevnt verge. Audiovisuelt materiale av avhør skal kunne framlegges i ettertid. (Ref. Konvensjonen om barns rettigheter,

Dette er på ingen måte noe enestående tilfelle. Den israelske okkupasjonens brutalitet sparer ikke de okkuperte barna. Det siste tiåret er ca. 7000 mindreårige palestinske barn fengslet.

Grusomt, inhumant og nedverdigende
Sist ut i rekken av solid, uavhengig dokumentasjon om israelske myndigheters overgrep mot barn under okkupasjon, er en fersk rapport fra UNICEF (Children in Israeli Military Detention). Rapporten belyser hvordan palestinske barn behandles i israelsk fangenskap, og fastslår at barn i noen tilfeller blir utsatt for «grusom, inhuman og nedverdigende behandling eller straff».

Mishandling skjer for øvrig fra arrest, under transport, under forhør og i fengsel. I tillegg sendes mange mindreårige ut av okkupert område til fengsel i Israel – enda et brudd på internasjonale konvensjoner.

Den israelske okkupasjonsmakten framstår stadig mer likt et militærdiktatur på Vestbredden – med Obamas USA som sterkeste støttespiller, med ca. $3 milliarder i militær bistand årlig.
------

Se videoklipp fra arrestasjonen av skolebarn i Hebron 20. mars (v/den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem): http://www.youtube.com/watch?v=PDaMlJVcMkA&feature=player_embedded

Rachel Corrie - et 10 års minne

Hun stod opp mot israelske krigsforbrytelser - da det internasjonale samfunn sviktet - og ville beskytte palestinske familier. Lørdag 16. mars er det 10 år siden hun ble brutalt drept av en militær bulldoser.

Den amerikanske menneskerettsaktivisten befant seg sør på Gaza-stripen, i byen Rafah, denne marsdagen i 2003. Sammen med kollegaer fra International Solidarity Movement hadde hun stått godt synlig i flere timer og protestert på en ikke-voldelig måte mot okkupasjonsmaktens grusing av palestinske hjem. Der endte hun sitt liv, 23 år gammel – under en bulldoser.

Daværende statsminister Ariel Sharon fulgte ikke opp sitt løfte om å gjennomføre «en grundig, troverdig, og åpen»gransking. Gjentatte krav fra høyeste hold i Washington om å iverksette gransking, ble glatt ignorert av Israel - og de slapp unna med det.

Rachels foreldre tok derfor opp kampen for rettferdighet selv, og gikk til sivilt søksmål mot den israelske stat. Sist høst falt dommen i en liten rettssal i Haifa. Dommer Oded Gershon hevdet at Rachel ble drept som følge av krig, hvilket - i henhold til israelsk lov – fritar hæren for ansvar.

Han mente at hun alene var skyld i sin egen død. Tilhørerne fikk høre dommeren gjengi påstandene fra statens forsvarer, nesten ord for ord. Han roste militærpolitiet for den «profesjonalitet»de hadde utvist i gjennomføringen av sin «troverdige gransking».

Vitneprov under rettssaken tilbakeviste imidlertid at noen troverdig gransking fant sted. Etterforskerne hadde unnlatt å avhøre militære nøkkelvitner – inkludert de som nedtegnet samtaler over sambandet; de unnlot også å sikre hærens video-materiale, men lot høyerestående offiserer sitte på det i nesten en uke; de unnlot å grave i motstridende vitneutsagn fra avhørte soldater; de valgte å ignorere ordren «skyt for å drepe»som var nedtegnet i den militære loggen; og en kommando-mentalitet som signaliserte at grusingen av palestinske hjem bare skulle fortsette, for å unngå at aktivistene skulle klare å skape presedens.

Fordømmelse av dommen kom raskt fra ulike hold: fra Jimmy Carter, FN, Human Rights Watch, Amnesty International m.fl. Samtlige pekte på immuniteten som ble den israelske hæren til del, og hvordan retten nærmest pekte nese mot Geneve-konvensjonene.

En israelsk offiser uttalte i retten at i krig, finnes ingen sivile. Rachel var i Gaza fordi sivile har rett til beskyttelse og trengte det. Ingen hær kan heve seg over loven når det kommer til sivilbefolkningens rett til beskyttelse under okkupasjon og i væpnede konflikter.

Rachel lærte oss at når regjeringer svikter og ikke griper til handling, må vanlige folk stå fram. I fjor ble hun æret med LennonOno fredspris. Synd ordningen med å kunne dele ut Nobels Fredspris post mortem er opphevet – Rachel Corrie ville vært en verdig vinner. Kanskje ville det ha bidratt til å sette søkelys på at retten til sikkerhet også bør gjelde for den palestinske sivilbefolkningen – en rettighet som fortsatt krenkes daglig av okkupasjonsmakten Israel.

SE: Rachel Corrie Foundation For Peace And Justice

Demoniseringen av de okkuperte

Når skarpskyttere fra den israelske hæren skyter palestinske mindreårige, kan okkupantens demonisering av de okkuperte knapt bli verre.

Forrige uke døde Salih al-Amarin på sykehus etter å ha blitt skutt i hodet av en israelsk soldat under protestaksjoner i Betlehem et par dager tidligere. Salih ble bare 15 år gammel.

Muhammad - skuddskader i lever og lunger
(Foto: Defence for Children International)

En annen guttunge fra Jesu fødeby – 13-årige Muhammad Khaled al-Qurd – ble alvorlig skadd av israelske soldater ved samme hendelse: To skudd – det ene rettet mot overkroppen. Vitale kroppsdeler som lunge og lever ble skadet.  

Dette handler ikke om hendelige uhell eller vådeskudd. Problemet er systemisk. Det er det som gjør dette så skremmende. Den israelske hærens skarpskyttere er kjent for sin treffsikkerhet og presisjon. - Hvordan kan de tillates å skyte på ubevæpnede barn med dødbringende ammunisjon?
  
Skyter forsvarsløse sivile
- Stridsreglene (rules of engagement) tillater i praksis soldatene å skyte forsvarsløse sivile palestinere – og enda verre, noen ganger har beskytningen til hensikt å skape uro. 

Det er rystende opplysninger den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu kommer med i en artikkel i Haaretz 24.01.13 – en illustrasjon på den moralske forvitring som har utviklet seg hos okkupasjonsmakten etter 46 års okkupasjon.

Utspillet til Gvaryahu – som for øvrig er engasjert i Breaking the Silence - ble utløst av nyhetene fra Vestbredden om at fire unge palestinere ble skutt og drept av israelske soldater med få dagers mellomrom i januar – en femte ble i tillegg alvorlig skadet. Ofrene var mellom 16 og 21 år - ubevæpnede. 

Medievante talspersoner fra IDF – den israelske hæren – vil snart uttale seg og love nærmere gransking, men soldatene i felten vet godt hva dette egentlig handler om: - Soldater som er altfor raske med avtrekkeren, sier Gvaryahu.

Prosedyrene i praksis og på papiret
Prosedyrene soldaten skal følge, er imidlertid klare. Soldaten skal rope: «Stopp»; «Stopp og identifiser deg»; «Stopp - ellers skyter jeg» (på hebraisk og arabisk); skudd i luften; deretter kan skudd rettes mot vedkommende – og da mot bena. Bare hvis den mistenkte vurderes å representere livsfare for andre, kan soldaten skyte for å drepe.

Slik fungerer det – på papiret. I praksis forholder soldatene seg langt mer fleksibelt til disse prosedyrene. De tillater seg å skyte forsvarsløse sivile palestinere eller å skyte for skape uro, opplyser Gvaryahu. Han snakker ut fra flere års erfaring fra hæren som troppsfører. I tillegg viser han til utallige vitnesbyrd som tidligere soldater har avlagt overfor Breaking the Silence.

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige, men brukte i stedet begrepet «ikke-involverte» (non-involved). I beste fall betydde det at de ikke var innblandet i vold der og da, men som soldater forholdt vi oss til alle palestinere som en trussel, sier han.

Enhver palestiner en fiende
Slik viskes forskjellen ut mellom en palestiner som prøver å skyte; en demonstrant som ikke vil adlyde okkupasjonssoldatenes ordre; eller - en 13-årig gutt som kaster stein.- De prøver alle sammen å underminere vår kontroll – slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende, dermed blir også enhver palestiner et mulig militært mål. Og – det er ingenting han kan gjøre for unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Slik forklarer Gvaryahu mentaliteten som har utviklet seg, og som har resultert i beskytning, både mot sivile og helsepersonell. Enhver soldat som har tjenestegjort på Vestbredden vil kjenne seg igjen i dette, hevder han. – Ordren jeg selv mottok som soldat var klar: - «Demonstrer nærvær» til alle tider, og la palestinerne bli bevisst IDFs nærvær og kontroll i de okkuperte områdene.

Okkupasjon handler primært om folk. Måten israelske myndigheter behandler sine okkuperte på, vikler landet bare sterkere inn i okkupasjonens onde sirkel med stadig mer kontroll, mer undertrykkelse, mer fornedring og brutalisering. Etter 46 års okkupasjon er dette uunngåelig, Dermed; respekten for den Andres liv synker og den moralske forvitring forsterkes. Fengsling, tortur og til og med drap av Fiendens mindreårige synliggjør dette tydeligere enn noe annet.

Som den moderne ortodokse rabbiner Donniel Hartman sier i artikkelen If it Looks Like an Occupation, and Acts Like an Occupation, it is an Occupation:
- Okkupasjonen av et annet folk, og det å behandle dem etter standarder vi selv aldri ville ha godtatt, representerer brudd på jødiske prinsipper og internasjonale moralske verdier.

Men det israelske lederskapet viser ikke tegn til politisk ubehag ved å stå i okkupantrollen – snarere tvert imot. Åpenbart trengs øyeblikkelig «hjelp» fra det internasjonale samfunn for å få slutt på okkupasjonen.

Se B’Tselem om Sameer Awwad (16 år) skutt bakfra