mandag 18. november 2013

Fengslet for sine tegninger

Fem måneders fengsel mente den israelske militærdomstolen var passende straff for den kjente palestinske kunstnerens politiske tegninger. 
En av Mohammad Sabaanehs tegninger fra fengselet.

Celle 28 har Mohammad Sabaaneh (34) kalt utstillingen som åpnet i Ramallah tidligere denne måneden. Den består av en serie tegninger, der han skildrer livet i israelsk fangenskap.

Det var på King Hussain grensestasjon mellom Jordan og den okkuperte Vestbredden en dag i februar i år, han ble arrestert av israelsk politi, etter et besøk i Jordan. 
 

Ingen tiltale
Årsaken til arrestasjonen, fikk han ikke vite – man trenger som kjent ikke bry seg med slikt i et militærdiktatur, som i realiteten den okkuperte Vestbredden er. 


Fra grenseposten bar det direkte til al-Jalameh-fengselet utenfor Haifa i Israel – for øvrig et brudd på 4. Geneve-konvensjon som ikke tillater okkupasjonsmakten å bringe sivilbefolkningen ut av okkupert område. 
I to måneder ble Sabaaneh holdt fanget i Jalameh-fengselet - uten anklage; uten å vite hvorfor han ble holdt fengslet. 

Men det skulle bli et fengselsopphold på i alt fem måneder. Etter de to første månedene ble han overført til et fengsel i Negev i det sørlige Israel. Isolert fra omverdenen, ble han under hele oppholdet nektet enhver form for kontakt med familien.  

Han ble forhørt gjentatte ganger - om sine meninger; om tegningene; om sitt internasjonale kunstnernettverk. 
Som satirisk tegner har Sabaaneh et kjent navn over hele den arabiske verden. Til slutt kom anklagen fram: «Kollaboratør med Hamas». Han hadde nemlig bidratt med tegninger i en bok om palestinske fanger i israelsk fangenskap, utgitt av hans bror - som sympatiserer med Hamas. 

Mohammad forsøkte å si at det slett ikke var Hamas han samarbeidet med – men sin egen bror. Faktum er at han i sine satiriske tegninger åpent har kritisert både Hamas og Ismael Haniyeh som var statsminister en kort periode i 2006. Men også de palestinske selvstyremyndighetene, Fatah og PFLP – og ikke minst den israelske okkupasjonsmakten blir regelmessig rammet av hans satiriske streker og kommentarer. Det siste var nok den viktigste grunnen til fengslingen.

Den farlige kunsten
Kunst og kultur virker politisk mobiliserende på en undertrykt og okkupert befolkning. Slik kan selv tegninger bli "farlige", sett fra okkupanten. Kanskje lyttet myndighetene også litt for ukritisk til den israelske høyreorienterte bosetterorganisasjonen Palestinian Media Watch som har beskyldt Sabaaneh for å ville utslette staten Israel og erstatte den med en palestinsk stat. - Uten rot i virkeligheten, ifølge tegneren selv. 

Tegningene som han nå har utstilt i Ramallah ble til i fengselet - smuglet ut på ulike vis. Men detaljer som ville røpet at tegningene skildret forholdene i fangenskap, fylte han først inn etter at han slapp ut. Temaene skildrer isolasjon, ensomhet, manglende utdanningstilbud, kritikkverdig helsestell.


Fengsling som politisk strategi
Typisk nok ble Sabaaneh straffet og isolert i fem måneder for intet straffbart. Slikt er regelen, snarere enn unntaket for palestinske menn under okkupasjon. Hele 40% av av dem har blitt arrestert en eller flere ganger. Praktisk talt alle familier er berørt.


Siden 1967 har israelske myndigheter arrestert og fengslet omlag 750.000 palestinere i de okkuperte  områdene, ifølge menneskerettighetsadvokaten Sahar Francis, leder for organisasjonen Addameer som arbeider for de palestinske fangene.


Helt fra okkupasjonens første dag, har fengsling vært brukt som politisk strategi for å forsøke å disiplinere og kontrollere palestinernes liv. Nå, 46 år senere, fortsetter maktmisbruket. Selv den satiriske tegneren slipper ikke unna. Men nå svarer han med å begå nye "straffbare handlinger" ved å stille ut tegninger fra livet i israelsk fangenskap.  
 



mandag 11. november 2013

Ariel Sharon: - Vi kan drepe Arafat

Trusselen fra Israels statsminister falt i slutten av april 2004. Et halvt år senere, den 11. november – for 9 år siden i dag -  døde Arafat på mystisk vis.

Vitenskapelige undersøkelser gjennomført ved et sveitsiske laboratorium kan endelig fastslå: Yasser Arafat ble forgiftet med det radioaktive stoffet polonium-210. Rester av stoffet ble funnet i Arafats levninger og i jordsmonnet på gravstedet – 18 ganger høyere enn normalt.

Ikke mange land har tilgang til et stoff som polonium – og få har tilstrekkelig teknisk kompetanse til å kunne benytte det for å utføre et politisk attentat. Israel er blant disse landene. Ved atomreaktoren i Dimona har de tilgang til polonium.  

Ikke overraskende benekter israelske myndigheter å stå bak forgiftningen. UDs talsmann Yigal Palmor uttaler på regjeringens vegne til avisa The Guardian den 6. november:
- Palestinerne kan overhode ikke gjøre oss ansvarlige for dette. Det er urimelig og har ikke rot i virkeligheten. Vi vil komme til å bli beskyldt, men det finnes ikke bevis.

I tillegg har Dov Weisglass som var rådgiver for Ariel Sharon - Israels statsminister på den tiden Arafat døde – «forsikret» at Israel ikke er den skyldige.

Dette betyr med andre ord at det Sharon uttalte i april samme år som Arafat døde, bare var for en spøk å regne:
-Jeg fortalte presidenten (George Bush) følgende: Under vårt første for tre år siden lovte jeg å etterkomme din anmodning om ikke å skade Arafat. På vårt nylige møte (med presidenten) sa jeg at jeg forstod problemene, men at jeg likevel følte meg fristilt fra løftet.   


Avisa The Guardian skrev den gang: 
Arafat responderte med å si at han tok trusselen alvorlig, men at han likevel ville forholde seg rolig. –Jeg er ikke redd for Sharons trusler. Han har en lang historie i å forsøke å drepe meg.  

Det hører også med til historien at den israelske regjeringen i 2003 - året i forveien - fattet et vedtak som åpnet for å sende Arafat i exil . Men daværende vise-statsminister Ehud Olmert uttalte rett ut til Israel Radio at likvidering også var ett av tiltakene regjeringen vurderte.

- Med andre ord; diskusjonen i den israelske regjering går ikke på om Arafat skal deporteres eller ikke, men om han skal deporteres eller drepes, skrev den israelske historiker Avi Shlaim i en kommentarartikkel i New York Times, 24. september 2003 - et drøyt år før Arafat ble forgiftet.


Drapstruslene mot Arafat, ble tatt på høyeste alvor av verdenssamfunnet. Et resolusjonsforslag i FNs Sikkerhetsråd som krevde at Israel skulle avstå fra at Arafat ble deportert eller drept, ble nedstemt ved veto fra USA.

     

Når Sharon i april 2004 uttalte at han ikke lenger følte seg bundet av tidligere løfter om ikke å drepe Arafat, trodde nok mange at han ville gjøre kort prosess og sende en rakett, eller fyre av en granatladning fra en av tanksene han hadde plassert utenfor Arafats hovedkvarter Muqata i Ramallah. Lett match. 

Men kanskje benyttet Sharon en mer diskret framgangsmåte, en som ville være vanskeligere å avdekke – slik israelske myndigheter har gjort ved flere andre anledninger for å eliminere palestinske motstandere.
 

Uansett - det er påfallende at Arafats død inntraff et halvår etter at drapstruslene fra Sharon falt, og at dødelige doser av et radioaktivt stoff som Israel er blant de få land som kan produsere, nå er påvist i Arafats levninger. At de fleste palestinere peker ut israelske myndigheter som arkitekten og den hovedmistenkte bak Arafats forgiftning, er altså på ingen måte tatt ut av løse luften.



LES MER:
The Guardian 24.04.2004: "Sharon: We may kill Arafat" 

The New York Times, 24.09.2003, Avi Shlaim: The obstacle to Peace is Sharon, not Arafat

onsdag 6. november 2013

Fordriving i Negev-ørkenen

Om lag 35 beduin-landsbyer i Israel står i fare for å bli sanert av landets regjering. Det vil innebære fordriving av ca. 40,000 mennesker.. 
Rabbiner Arik Ascherman besøker ofte sårbare palestinske
samfunn på Vestbredden og i Israel for å gi sin støtte. 
I dag - onsdag den 6. november - møttes Knessets Interior Committee i det israelske parlamentet Knesset for å utrede iverksettelsen av den såkalte Prawer–Begin planen som Netanyahu-regjeringen fikk vedtatt i juni i år.

Med den har myndighetene sikret seg «juridisk» ryggdekning for fordriving av ca 40.000 beduiner fra deres landsbyer og beiteområder i Negev-ørkenen.

Dette skjer altså med landets egne innbyggere (annen rangs, riktignok) internt i Israel - ikke i de okkuperte områdene..

Beduinene har bebodd dette området i generasjoner – lenge før Israel ble egen stat. I 1920 registrerte zionist-bevegelsens egen Palestine Land Development Committee nærmere 650.000 acres tilhørende beduinene. Under det ottomanske riket og den britiske mandatperioden,og fra den sionistiske bevegelsen før staten Israel ble opprettet, ble beduinenes rettigheter til land respektert. Problemene startet med Israels opprettelse.
Flere israelske menneskerettighetsorganisasjoner har engasjert seg for beduinene – ikke minst Rabbis for Human Rights ved President rabbiner Arik Ascherman. Som han sier i en appell  sendt ut før onsdagens møte i Knesset: - Vi håper å få stoppet iverksettelse av planen, fordi våre meningsmålinger viser at vi israelske jøder har en mer utviklet moralsk rettferdssans enn det som kommer til uttrykk i regjeringens Prawer-Begin plan.
.....Men fordrivingen og den etniske rensing lar seg neppe stanse denne gangen heller.    

lørdag 26. oktober 2013

Vestbredden: Avhør med startkabler

Nok en rapport som dokumenterer grov mishandling og tortur av mindreårige palestinere i israelsk fangenskap foreligger.

Avhørsleder gikk ut av rommet et øyeblikk, og kom inn igjen med noen startkabler. Så festet han to klemmer på hendene mine og satte en tredje mellom bena - nær kjønnsorganet. Han truet med å koble på strømmen hvis jeg ikke tilstod, og sa at hvis han satte på strømmen, ville jeg aldri kunne få barn.
15 årige M.A. fra Husan - truet med å
bli drept om han ikke tilstod 

Gutten som forteller dette er 15 år og kommer fra Beit Ummar, litt sør for Betlehem. Hans vitneprov står gjengitt i en fersk rapport, hvis tittel forteller sitt tydelige språk: Abuse and torture in interrogations of dozens of Palestinian minors in the Israel Police Etzion Facility  

Denne gang er det den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem som dokumenterer overgrep mot forsvarsløse mindreårige palestinere - ved Etzion politistasjon, som ligger inne i en av de illegale bosettingene på den okkuperte Vestbredden.   

15 åringens fortelling er ikke unik - bare en blant mange. B’Tselem har dokumentert i alt 56 tilfeller av grov mishandling av mindreårige palestinske arrestanter, ved denne ene politistasjonen fra november 2009 til i sommer.

Et annet eksempel fra rapporten: 15 årige M.A. fra Husan hadde intet å tilstå under avhør. Det ble ikke godtatt. Med bind for øynene og bundne hender, ble han tvunget inn i en bil og kjørt vekk fra politistasjonen, til ukjent sted. Der ble han bundet til et tre, med armene strukket opp over hodet. Så startet slagene mot kroppen på den forsvarsløse gutten …… Fortsatt ingen tilståelse…. Da ble en pistol trukket fram: -Jeg dreper deg om du ikke tilstår - og her ute kommer ingen til å finne deg, minnet representanten for israelske myndigheter om.  

Et mønster i mishandlingen
B’Tselem hevder å se et mønster i mishandlingen av de mindreårige arrestantene: Før de fremstilles for formelt avhør hos en uniformert politimann, blir de forsøkt presset til tilståelse ved bruk av vold og trusler av en avhørsleder. Dette skjer «selvsagt» uten nærvær av advokat.

Voldsbruken varierer mellom bank, spark, smekk, slag med gjenstander som stokk eller geværkolbe. Truslene omfatter voldtekt, skade på kjønnsorganene, hevn overfor familiemedlemmer og drap. Alt sammen for å presse fram tilståelse – i de fleste tilfeller pga anklage om å ha kastet stein. Når barnet til slutt gir etter for volden og tilstår, opphører mishandlingen. Han er «ferdigbehandlet» og klar for å bringes inn til en politimann, der tilståelsen tas opp på bånd, og den mishandlede må signere et dokument skrevet på hebraisk - et språk palestinske barn ikke forstår.   

B’Tselem nøler ikke med å kalle dette ved sitt rette navn: Tortur. Det finnes imidlertid ingen formildende omstendigheter for en regjering å benytte seg av tortur – selv ikke for å avdekke terror. Tilståelser under tortur har ingen verdi i en rettssal. Enhver arrestant - mindreårige i særdeleshet - har en absolutt rett til beskyttelse mot tortur. Dette er universelle rettigheter, nedfelt i internasjonale konvensjoner. B’Tselem har klaget til Israels Department of Investigation of Police på det som åpenbart er indikasjoner på systematiske overgrep mot mindreårige, uten å nå fram.

I møte med Hebron Police Division, som Etzion-stasjonen sorterer under, ble saken også forsøkt tatt opp direkte i sommer, men ble blankt avvist som et «ikke-eksisterende problem».

Ingen unnskyldning
Hvorfor begår israelske myndigheter slike grove krenkelser mot den okkuperte befolkningens barn, kan man spørre seg. Avsløringene fra politistasjonen Etzion er symptomatisk for okkupasjonsmaktens generelle manglende respekt for å overholde helt grunnleggende rettigheter for en okkupert sivilbefolkning.

Den okkuperte Vestbredden styres etter militære lover og dekreter. Både UNICEF
 og U.S. State Department har påpekt at palestinske barn er spesielt utsatt for overgrep i dette militære systemet. Etter å ha gjennomgått 400 saker, konkluderte UNICEF i en rapport tidligere i år med at  “the ill-treatment of children who come in contact with the military detention system appears to be widespread, systematic and institutionalized throughout the process.”

«Omfattende, systematisk og institusjonalisert mishandling av barn» – det er sterke ord, og bør normalt medføre reaksjoner mot et lands myndigheter som gjør seg skyldige i slikt. Det finnes ingen unnskyldning for denne type overgrep. Dette handler heller ikke om vanskelige forhandlingsspørsmål som: To-statsløsning, Jerusalem, flyktninger, bosettinger, to-statsløsning.
Mishandlingen og torturen av palestinske mindreårige er av en karakter som ingen kan påstå er del av den «kompliserte Midt-Østen konflikten» som må kunne sees fra to sider.

Bare tenk tanken om det var palestinske selvstyremyndigheter som på tilsvarende vis gjorde seg skyldige i o
mfattende, systematisk og institusjonalisert mishandling av arresterte jødiske barn …….


Men israelske myndigheter har erfart at det internasjonale samfunn ikke griper til handling overfor dem, og fortsetter derfor med institusjonaliserte overgrep mot palestinske barn som del av sin okkupasjonspolitikk.
Heldigvis står flere israelske/jødiske organisasjoner som f.eks. B’Tselem opp mot dette. De – og ofrene for voldspolitikken - fortjener nå støtte i form av handlekraft fra det internasjonale samfunn for å få stanset overgrepene.    

onsdag 23. oktober 2013

Hvorfor skyter de barn?


- Hvorfor skjøt den israelske soldaten på meg? spør palestinske Mousab – seks år gammel.

Han kan være glad han overlevde. Kula gikk rett inn i Mousabs høyre øye og erstattet øyeeplet. Den lille gutten må nå leve resten av livet med synet bare på ett øye – forhåpentligvis med begrensede komplikasjoner. Storesøsteren på 13 år var heldigere – hun ble «bare» skutt i foten av en soldat fra hæren som liker å kalle seg verdens mest moralske.

Mousab (6 år) sammen med sin far. (Foto: Dylan Collins)
Det var fredag 27. september det skjedde. Mousab holdt mamma i hånden da de gikk av bussen på vei hjem til flyktningleiren Fawwar utenfor Hebron på Vestbredden, etter å ha vært på familiebesøk hos slektninger.
De hadde knapt kommet seg av bussen. Uten forvarsel ble det skutt mot dem. Den ene soldaten siktet altså på lille Mousabs hode - og traff.

Hvorfor? Ingen grunn – bortsett at Mousab tilhører en helt vanlig palestinsk familie under militær okkupasjon.
Det var riktignok sammenstøt mellom noen ungdommer og okkupasjonssoldater i området ved flyktningleiren denne ettermiddagen, men seksårige Mousab, søsteren og moren var ikke i umiddelbar nærhet – og representerte heller ingen trussel overfor soldatene. Hvorfor ble de beskutt – hvorfor barna?
Kula som traff Mousab var en såkalt «gummi-kule». Det høres ufarlig ut. Den israelske hæren betegner denne ammunisjonen som ikke-dødelig – hyppig brukt sammen med tåregass, sjokk-granater, vannkanoner og stink-væske for å disiplinere og kontrollere den okkuperte befolkningen. Men en «gummikule» er først fremst en klump med stål – trukket med et tynt tynt lag av gummi. Den er tung, og kan både påføre alvorlig skade og drepe.  

Mousab ble kjørt i all hast av slektninger til nærmeste sykehus i byen Yatta, sør for Hebron. Legene der kunne ikke gjøre noe, så han ble fraktet videre til sykehuset i Hebron. En øyelege der så raskt at Mousab trengte øyeblikkelig operasjon og kontaktet St. John’s Eye Hospital i Øst Jerusalem.

Kjøreturen fra Hebron til Jerusalem tar under en time, om man får passere raskt gjennom okkupasjonsmaktens checkpoints. Det får palestinere vanligvis ikke. Røde halvmåne ambulansen med Mousab brukte nærmere fem timer. Sendrektig behandling av anmodningen om å få frakte den kritisk skadde Mousab til operasjonsbordet i det annekterte Øst Jerusalem satte hans liv i fare. Han rakk heldigvis fram i tide. Kula ble fjernet, men den hadde smadret hele øye-eplet, og Mousab må leve med ett øye resten av livet. Medisinsk oppfølging blir nødvendig i mange år.  


Mange sivile er blitt beskutt av okkupasjonssoldatene i løpet av den 46 år gamle okkupasjonen. Barn blir ikke spart - enkelte med dødelige utfall. Det har skjedd også i år.

Langvarig okkupasjon forderver enhver okkupant moralsk før eller siden. De okkuperte  dehumaniseres for å forsvare  undertrykkelsen av dem. Israel er intet unntak. I forsvarsminister Moshe Ya'alon har fotsoldatene en overordnet sjef for den okkuperte  
 Vestbredden som har betegnet palestinerne generelt som en kreftsvulst som bør behandles deretter (intervju i avisa Haaretz),Metaforen stinker av politisk uansvarlighet og menneskeforakt. Kanskje er det ikke rart at 20 år gamle soldater skyter på «kreftsvulster» som seks år gamle Mousab? 

Nå har Norge  fått en regjering som har varslet en mer "balansert Midtøsten-politikk". Javel, stå opp og sett  makt bak kravet om sikkerhet for Mousab og andre sivile palestinere som er tvunget til å leve under en usedvanlig brutal israelsk okkupasjon. Dette er fullstendig neglisjert av det internasjonale samfunn. 

Minner i denne forbindelse om kjernebudskapet i artiklene 4, 27 og 47 i 4. Genevekonvensjon:  
Sivile under okkupasjon skal behandles som beskyttede personer. De skal behandles humant og ikke utsettes for diskriminering, voldsbruk eller trusler om sådan.
 


 
      

tirsdag 17. september 2013

Hemmelighold om deformerte nyfødte i Irak

Det høye antallet deformerte nyfødte barn ved sykehus i Fallujah, skremmer. - Hvorfor blir en ferdig utarbeidet WHO-rapport om saken, holdt tilbake? Leger og pårørende krever svar.

- Vi merket at noe unormalt inntraff i 2006, og begynte å loggføre detaljer om fødslene. Våre egne registreringer viser at for hver 1000 levende fødte, er det hele 144 deformerte babyer, sier Dr Samira Alaani.

Den erfarne irakiske pediateren har arbeidet ved Fallujah General Hospital siden 1997.

I årene etter at byen ble utsatt for kraftig amerikansk bombardement fra i 2004, har hun og kollegaene registrert påfallende mange nyfødte med alvorlige misdannelser, som f.eks. ryggmargsbrokk, uvanlige hjertefeil og en rekke ukjente defekter de ikke en gang vet å sette medisinske navn på.

Den britiske avisen The Independent rapporterte i 2010 om barn født med to hoder, høy forekomst av leukemi og ulike former for lammelser: Toxic legacy of US assault on Fallujah ‘worse than Hiroshima’.

- Daglig er jeg vitne til den belastning som angsten for å føde et deformert og sykt barn påfører mødre og deres familier. Det første spørsmål jeg vanligvis blir stilt etter fødselen er ikke om det ble en gutt eller jente, men om barnet er normalt, sier Dr. Alaani.

Født alvorlig syk i Fallajah (Foto: Dr Alaani/Al Jazeera)

Det vakte derfor lettelse og håp da hun ble kjent med at Verdens Helseorganisasjon (WHO), i samarbeid med det irakiske helsedepartementet, skulle gjennomføre et forskningsprosjekt for å avdekke fakta omkring alle misfødslene.

– Konklusjonene forventet jeg bare ville bekrefte hva vi allerede visste, men viktigst var at noe endelig skjedde og at det internasjonale samfunn ville gripe til handling, tenkte hun.

Funnene i WHO-rapporten ble lovet gjort tilgjengelig tidlig i 2013. Det er nok mye krutt i det som er avdekket – bokstavelig talt – for rapporten blir holdt tilbake. Dr Alaani frykter nå at det ikke lenger handler om medisinske fakta, men at det har gått politikk i saken. Hun har derfor startet en internasjonale underskriftskampanje med krav om å få frigitt WHO-rapporten.

– Mine pasienter fortjener å få vite sannheten og forklaring på misfødslene, og hvorfor barna deres er alvorlig syke. Og ikke minst de må forsikres at noe nå blir gjort, sier Dr Alaani.

Det var etter at fire amerikanere i sikkerhetsselskapet Blackwater ble drept og deretter brent i Fallujah i april 2004 at US Marines satte inn et voldsomt bombardement mot byen i november samme år. Britiske offiserer ga uttrykk for bekymring over amerikanernes manglende hensyn til hvordan bombingen ville ramme sivilbefolkningen.

I ettertid skal det amerikanske forsvaret ha innrømmet bruk av hvitt fosfor og «annen type ammunisjon». Det siste inkluderer etter all sannsynlighet en type kraftige bomber som bl.a. inneholder utarmet uran.

Nå ber den irakiske barnelegen Dr Samira Alaani om støtte for å få WHO-rapporten frigitt og fakta på bordet. Som hun sier: - Vennligst skriv under på oppropet og vis at resten av verden ikke har glemt befolkningen i Irak.

LES Oppropet

fredag 6. september 2013

Et stille samfunnsmord

Tre myter står sentralt i Israel/Palestina diskursen for høyre-sionister og deres kristen-sionistiske allierte i bl.a. Norge og USA. Vi ser dem gjentatt gang på gang i ulike nettfora som f.eks. i Vårt Lands Verdidebatt.no og Dagsavisens NyeMeninger.no:
Palestinske flyktninger på vei nordover til Libanon,
i november 1948

Myte 1
: -Palestina var folketomt - landet lå øde og bare ventet på å bli befolket da de første sionistene kom flyttende og begynte å kolonisere landet i annen halvdel av 1800-tallet. På engelsk: A people without a land returns to a land without a people
Myte 2: -Araberne i området - som man etter hvert ikke kunne benekte nærværet av - kom flyttende til Palestina som immigranter fra ulike land i regionen pga at sionistenes driftige økonomiske aktivitet skapte behov for arbeidskraft           
Myte 3:-Palestinerne er et folk som ikke eksisterer. Ideen om et palestinsk folk er konstruert og fantasert frem – skapt av Arafat på 60-tallet.  
Historieforfalsking
Boken ”From Time Immemorial” av den amerikanske journalisten Joan Peters, ble utgitt på 80-tallet. Den brukes gjerne fortsatt som "faglig kilde" og ”historisk bevis” for påstanden om at det ikke eksisterer et eget arabisk folk med røtter i Palestina - til tross for at historikere og statsvitere for lengst har avslørt boken som et falsum med fabrikkering av såkalt "avgjørende bevis".
En av dem som har slaktet boken - og mytene - er en av Israels fremste eksperter på palestinernes historie, professor Yehoshua Porath. Han har karakterisert Peters’ påstander som ”gjentagelse av gamle diskrediterte høyre-sionistiske myter” («Mrs Peter’s Palestine», New York Review of Books,16.01.86).
Om myten om det folketomme Palestina som ventet på å bli befolket, sier Porath: Midt på 1800-tallet bodde ca 400.000 mennesker i Palestina i tre ulike distrikter under Ottomansk styre. De fleste var muslimer. Noen var etterkommere etter før-islamske folkeslag som hadde tatt islam som sin religion og arabisk som sitt språk; andre var beduiner.
Demografisk revolusjon
Rundt 1850 skjedde det Porath kaller en demografisk revolusjon – ikke grunnet innvandring – men pga en betydelig naturlig vekst i befolkningstallet i den arabiske befolkning. Barnedødeligheten sank dramatisk. Dette skyldtes bedret helsetilbud, med moderne sykehus – skaffet tilveie både via de Ottomanske styresmaktene og kristne misjonærer.
Selvsagt fantes det ingen egen stat som ble kalt Palestina før den britiske mandatperioden. Det er ikke noe viktig poeng, men derimot var området befolket av et betydelig flertall av muslimske arabere, sier Porath. Han refererer bl.a. til Ahad Ha’am – som han omtaler som kanskje den største jødiske tenker. I 1891 utkom han med «Truth from Palestine». Der formaner han de jødiske innvandrerne i Palestina om å ta den store bofaste arabiske befolkningen på alvor, for selv om det Ottomanske riket skulle komme til å forsvinne, ville allikevel araberne forbli boende.
Denne historieforfalskningen om det folketomme Palestina, samt fornektingen av palestinernes eksistens (i dag ca 11 mill) kan bare forståes ut fra høyre-sionistisk ideologi og visjonen om et Stor-Israel. Palestinernes eksistens; og historiske kjensgjerninger står i veien for realisering av en ekstrem politisk visjon.
Strategiske myter
Hva er det som gjør disse mytene så strategisk viktig å holde fast ved for sionistene? 
*  Jo, mytene leder til at det palestinske folk settes i anførselstegn. De blir et "ikke-folk" - forsvinner og oppløses effektivt som eget folk og blir enkeltindivider i horden av arabere.
*  Følgelig: Et ikke-eksisterende folk har logisk nok heller ikke krav på eller behov for et eget land.
*  Den israelske okkupasjonen av palestinsk land blir en fiksjon - fordi; okkupasjon av hva og hvem? Dermed: – kysten er klar for stadig mer kolonisering og annektering av okkupert palestinsk land, og etnisk rensing, slik vi ser det foregår kontinuerlig på Vestbredden     
*  Flyktningproblemet finner sin «løsning»: Ettersom disse palestinske flyktningene ifølge mytene er etterkommere etter arabiske immigranter fra land i regionen, blir deres hjemland der de «opprinnelig» kommer fra - et av de 22 arabiske land som allerede finnes
Politicide
Mytene og fornektelsen av et folks eksistens, blir dermed bærebjelker i strategien for opprettelse av et sionistisk Stor-Israel - så «Arab-rein» som mulig; fritt for hjemvendte palestinske flyktninger; og ingen brysom to-statsløsning. Uten mytene og løgnene; ingen realisering av den ekstremistiske politiske visjonen.
En udemokratisk, sionistisk statskonstruksjon forutsetter mao okkupasjon av land, diskriminering, undertrykkelse og fordrivelse av uskyldige mennesker.
Den kjente israelske/jødiske sosiologen Baruch Kimmerling beskriver dette som et skrittvis, men systematisk forsøk på utsletting av det palestinske samfunnet som en legitim politisk, økonomisk og sosial enhet. Det er dette han betegner som «politicide» (Kimmerling: "Politicide. Ariel Sharon’s War Against the Palestinians").
I norsk språkdrakt kan det best oversettes med samfunnsmord – et samfunnsmord som fortsatt pågår. Heldigvis er det mange i israelsk samfunnsliv som ser galskapen og engasjerer seg med solid forankring i jødisk etikk og moral for å få det stanset. Disse kreftene fortjener støtte.