torsdag 22. april 2021

- Sikt på øynene!

Det skjer så altfor ofte på den okkuperte Vestbredden. Fredag 9. april skjedde det igjen: En skarpskytter fra den israelske okkupasjonshæren retter geværets kikkertsikte mot en guttunge - og trekker av.


14-årige Izz el-Din var som vanlig hos en av grønnsakshandlerne i gamlebyen etter skoletid for å tjene litt ekstra. Plutselig oppstår uro lengre ned i gata. På opptaket fra butikkens sikkerhetsvideo ser man gutten stikke hodet forsiktig fram. Da skjer det.

Izz el-Din og menneskerettighets-
aktivisten Issa Amro. (Foto: I. Amro)

Helt uten grunn blir han beskutt. Kula traff høyre øye og knuste øyeeplet.

Ammunisjonen var en såkalt "gummikule". Et misvisende navn, ettersom den hovedsakelig består av en tung stålkjerne, trukket med et tynt lag av gummi.

Vådeskudd? Nei. «Gummikuler» skal lades med 3 kuler bundet sammen i det soldatene kaller en "tampong". Skutt mot en folkemengde, på forsvarlig avstand og med riktig vinkel på geværet, vil de ikke påføre alvorlig skade. Ofte bryter soldatene opp tampongen. Da kan én og én kule skytes om gangen. Det gir en farlig kombinasjon av høy hastighet og presisjon.

Den israelske organisasjonen Breaking the Silence har publisert vitneutsagn fra soldater om offiserer som - etter først å ha vist hvordan «tampongen» lett kan brytes opp - har instruert et helt kompani om følgende:
- Sikt på øynene, slik at dere kan «ta ut» ett av dem. («Aim for the eyes») 

Håndtering av våpen mot ubevæpnede sivile på denne måten, bryter med stridsreglene – og er en oppfordring til krigsforbrytelser. Dokumentasjonen fra Breaking the Silence sier ingenting om soldatene blir bedt om å skåne mindreårige. Skudd mot øynene til flere palestinske barn de siste par tiår, tyder ikke på det.

9 år gamle Malek Issa hadde akkurat gått av skolebussen sammen med sin søster en februardag i fjor, i bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem. Uten noen foranledning blir han skutt i ansiktet. Resultat: alvorlige hodeskader og et tapt øye. Skarpskytteren ble frikjent.

Beskytningen av Malek, var nærmest en blåkopi av det som rammet den enda yngre Muhammad Jamal Ubeid, julaften 2014. Han var bare 5 år. Muhammad var fra samme bydel i Øst-Jerusalem som Malek; også han var på vei hjem fra skolen med sin søster; også han ble skutt uten grunn da han gikk av skolebussen; også han ble skutt i hodet nær øynene.

Nok et eksempel: 6 år gamle Mousab Sarahnin ble skutt i høyre øye da han, i følge med sin mor og søster, gikk av bussen ved flyktningleiren Fawwar, nord for Hebron, i september 2013.

Etter å ha stått i okkupantrollen i over et halvt århundre, har det utviklet seg en dehumanisering og demonisering av den okkuperte «fienden» som ofte kommer til uttrykk fra det politiske lederskapet i Israel. Dagsavisens mangeårige kommentator i Israel, Roger Hercz, beskrev det politiske klimaet i landet før valget våren 2020, på denne måten:

«Rasisme, fascisme og voldspolitikk tilhører ikke lenger den ekstreme fløyen, men er blitt normalisert. I Israel var det lenge mer liberale verdier som utgjorde kjernen i den politiske debatten, men ettersom okkupasjonen fortsatte og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde både okkupasjonen med sin undertrykkelse og en liberal politikk, begynte de liberale verdiene å vike.»

Såkalt «Hate-speach» mot De Andre, passerer nærmest ubemerket fra representanter langt inn i regjeringsapparatet. Landets statsminister har f.eks. brukt begrepet «wild beasts» i en sammenheng som - ikke til å misforstå – var myntet på palestinerne.

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya'alon (2013-16) har omtalt palestinerne som en eksistensiell trussel for Israel - en kreftsvulst som burde behandles deretter. «Det finnes ulike former for kreftbehandling. Noen sier det er nødvendig med amputasjon. For øyeblikket bruker jeg cellegift-behandling”, uttalte han i et intervju med avisa Haaretz. 

Etterfølgeren Avigdor Liberman (2016-18) var ikke stort bedre da han, etter hærens drap og lemlestelser av ubevæpnede demonstranter i Gaza uttalte: Det finnes ingen uskyldige folk i Gaza. Underforstått; barn intet unntak.

Ingen må bli overrasket om slike holdninger forplanter seg ned i offiserskorpset og soldatenes rekker. Den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu (nå aktiv i Breaking the Silence), har beskrevet det slik i en artikkel i Haaretz:

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige….. vi forholdt oss til alle palestinere som en trussel. …. De prøver alle å underminere vår kontroll. Slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende… et mulig militært mål. Det er ingenting han kan gjøre for å unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Nettopp hva unge Izz el-Din fikk erfare fredag 9. april. Hvem blir den neste?

torsdag 25. februar 2021

Årsdag for Ibrahimi-massakren i Hebron

Nettopp i dag, torsdag 25. februar, har ekstremistiske bosettere – sannsynligvis fra hele Vestbredden - vært samlet til feiring i den illegale bosettingen Kiryat Arba i Hebron. 

 - Hvorfor feire? Ikke bare er det den jødiske gledesfesten Purim, men vel så viktig for bosetterne er det å hylle dr. Baruch Goldstein på hans dødsdag. Han ligger gravlagt i en minnelund, oppkalt etter rabbiner Meir Kahane, grunnlegger av terrororganisasjonen Jewish Defence League. I Meir Kahane Park har Goldstein fått en staselig minnestein, med påskriften:

Here lies the saint, Dr. Baruch Kappel Goldstein, blessed be the memory of the righteous and holy man, may The Lord avenge his blood, who devoted his soul to The Jews, Jewish religion and Jewish land. His hands are innocent and his heart is pure. He was killed as a martyr of God on the 14th of Adar, Purim, in the year 5754.               

Hva gjorde ham fortjent til en slik hyllest? Jo, den den 25. februar 1994 gjennomførte Goldstein en blodig massakre ved Abrahams grav inne i Ibrahimi moskeen i Hebron. Før han selv ble drept, rakk han å drepe 29 uskyldige mennesker samlet til bønn. 125 ble såret.

Under begravelsen ble terroristen hyllet av rabbiner Dov Lior som "holier than the martyrs of the Holocaust". Lev Dior er ingen hvem som helst. I tillegg til å ha sin egen yeshiva - religiøse skole - i Hebron, har han også vært chief rabbi for "Samaria and Judea". Han har fortsatt stor ideologisk innflytelse på voldelige religiøse/nasjonalistiske bosettere på hele Vestbredden. 

Yigal Amir, terroristen som drepte statsminister Yitzhak Rabin, tilhørte også i miljøet rundt rabbiner Dov Lior i Hebron.

Ekstremisten Baruch Marzel er en annen kjent og fryktet bosetter i Hebron. Han har et langt voldelig rulleblad. Marzel var høyre hånd til rabbiner Meir Kahane i Jewish Defence League og leder av det rasistiske Kach partiet. 

Etter Kahanes død i 1990 overtok Marzel lederrollen i JDL. Ved de illegale bosettingene i Hebron i dag finner man graffiti-slagord som «Gas the Arabs», signert JDL. Terroristene Goldstein og Kahanes ånd hviler med andre ord tungt over bosetter-miljøet i Hebron - godt støttet av okkupasjonssoldater. 

Deres arvtager Baruch Marzel er medlem av det høyre-ekstremistiske partiet Otzma Yehudit. Det omtales i Israel som et Kahanistisk parti. 

Tidligere denne uken inngikk Netanyahu avtale med nettopp dette rasistiske partiet for å sikre seg støtte i forbindelse med kommende parlamentsvalg i Israel. Et klart uttrykk for at voldsforherligelsen og rasismen som daglig utspiller seg blant bosettere i Hebron og ellers på den okkuperte Vestbredden, har full støtte langt inn i regjeringskontorene i Israel.

torsdag 4. februar 2021

Okkupasjonsmakten og vaksineansvaret

Under en pandemi kan ikke Israel frita seg ansvaret for å beskytte en sivilbefolkning de har valgt å holde under langvarig okkupasjon. Det er fastslått i internasjonal humanitærrett.

"De må lære seg å ta vare på seg selv." Slik uttrykte den israelske helseminister Yuli Edelstein seg om den okkuperte palestinske sivilbefolkningen, da han ble intervjuet om koronapandemien av SKY News nylig. 

Pandemi eller ikke - palestinerne vil utvilsomt helst styre i eget hus og ta vare på seg selv, men okkupasjonsmakten Israel har i over et halvt århundre satt en brutal stopper for det.  

Nå forsøker israelske myndigheter å unndra seg forpliktelser som følger med det å være okkupant, bl.a. ved å henvise til Oslo-avtalen. Det er en avtale Netanyahu var imot allerede før blekket var tørt, og som han har skrytt av å ha sabotert og bidratt til å ha gjort fullstendig irrelevant i dag.   

Oslo-avtalen er død, men internasjonal humanitærrett består og er rettesnoren for en okkupasjonsmakts ansvar og plikter overfor sivile som holdes under okkupasjon. Den skal gi okkuperte et beskyttelsesvern som okkupanten plikter å overholde. Israel intet unntak. Angående tiltak i forbindelse med pandemien, er 4. Genève-konvensjon, artikkel 56, ikke til å misforstå:

"Med alle de midler den rår over plikter okkupasjonsmakten i samarbeid med de nasjonale og lokale myndigheter å […..] holde vedlike den offentlige helse- og hygienetjeneste i det okkuperte område, særlig ved å innføre og å anvende slike profylaktiske og forebyggende tiltak som er nødvendig for å bekjempe utbredelsen av smittsomme sykdommer og epidemier."

Jo lenger en okkupasjon varer, jo større blir kravet til at det militære regimet etterlever internasjonal rettsorden og grunnleggende menneskerettigheter i behandlingen av de okkuperte. Israel er nå inne i det 54. år som okkupasjonsmakt. Men vi må konstatere: Karakteren av et brutalt militærdiktatur er bare blitt mer framtredende med årene. Dehumaniseringen av de okkuperte likeså. Håndtering av koronapandemien i de okkuperte områder illustrerer dette. 

FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter - ratifisert av Israel i 1991 - er relevant i denne sammenheng. Artikkel 12 sier bl.a. at:

Konvensjonspartene skal sette i verk tiltak som er nødvendige for å:

"Forebygge, behandle og kontrollere epidemiske, endemiske [….. ] og andre sykdommer."  

FN-organet CESCR, som overvåker denne konvensjonen, har bekreftet at Israel er forpliktet til å etterfølge konvensjonen i de okkuperte områder og sørge for å beskytte bl.a. retten til helse for sivilbefolkningen. I tråd med dette; de palestinske såkalte "selvstyremyndigheter" (PA) oppfordret i en pressemelding den 11. januar, det internasjonale samfunn til å presse Israel til å oppfylle sine forpliktelser.  

PA er forventet å få tildelt vaksiner via det mellomfolkelige alliansesystemet COVAX. Det fritar likevel ikke okkupasjonsmakten Israel fra ansvaret for å skaffe vaksiner til palestinere i de okkuperte områder – slik de gjør overfor sine egne kolonister i samme okkuperte område.


onsdag 16. desember 2020

Israelske krigsforbrytelser - sist uke

Ett barn skutt og drept - tre alvorlig skadet. Det er bare noen av de krigsforbrytelser israelske myndigheter  har begått i løpet av én uke i desember. 

Brutaliteten til okkupasjonsmakten Israel er så omfattende og krigsforbrytelsene så mange at ulike organisasjoner utgir ukentlige rapporter for å holde oversikt over overgrepene. FN-organet OCHA er blant disse. I rapporten for uke 49 finner vi bl.a. følgende:

* Beskytning av mindreårige: Israelske soldater drepte en 15-år gammel gutt, og påførte tre 16-åringer alvorlige skader.
Den drepte gutten het Ali Abu Aliya. Skutt i magen. Drapet skjedde 4. desember på guttens bursdag, i landsbyen Al-Myghyyir nær Ramallah. 

To av de alvorlig skadde ble skutt i brystet, og sendt til sykehus for intensivbehandling. Tilstanden er uviss, i skrivende stund.

Den tredje gutten ble skutt i hodet – like under det venstre øyet – med en såkalt «gummikule» (tung stålkjerne med et tynt lag med gummi utenpå). Han ble påført alvorlige hodeskader.

Beit Ummar ligger litt sør for Betlehem. Hver-
dagen her er preget av konstant maktmisbruk
fra okkupasjonshæren og vold fra ekstremistiske
bosettere. (Foto: Kjetil Nilsen)

* To ubevæpnede voksne beskutt: De ble beskutt ved to ulike checkpoints på Vestbredden. Den ene ble drept - den andre ble påført alvorlig skade. Begge var ubevæpnede og representerte ingen trussel for soldatene.  

* Rasering av palestinsk eiendom: I alt 67 familiemedlemmer ble fordrevet etter at 52 ulike bygninger og installasjoner ble rasert. Blant annet ble en 4 km. lang vannledning, sør på Vestbredden, revet opp med bulldoser. Slik ble 7 ulike lokale palestinske småsamfunn, med til sammen nær 900 mennesker, frarøvet sin vannforsyning.

I Jerusalem ble to bolighus revet ved såkalt «self-demolition» - et kynisk pressmiddel fra okkupasjonsmakten som innebærer at familien «frivillig» velger å gruse sin bolig for egen hånd. Gjør de det ikke, venter både en klekkelig bot + rivningskostnader.

* Rasering av oliventrær: Israelske okkupasjonssoldater raserte om lag 200 oliventrær og vinranker. De var eid av palestinske bønder fra Al Khader, nær Betlehem. Bøndenes jordstykke ligger nær den folkerettsstridige bosettingen Neve Daniel.

Som okkupasjonsmakt er Israel, i henhold til Geneve-konvensjonen, forpliktet til å beskytte de okkuperte og deres eiendom. Israel retter seg konsekvent ikke etter dette. I tilfellet Al Khader erklærte israelske myndigheter området som såkalt «state land» i 2004. Slik har de gitt seg selv «rett til» å kolonisere okkupert land og ødelegge palestinernes oliventrær og vinranker.

Andre steder på Vestbredden ble ytterligere 300 oliventrær og vinranker rasert av bosettere (Vanligvis forholder okkupasjonssoldatene seg enten passiv i slike tilfeller, eller de beskytter bosetterne. Slik fungerer bosetterne som førsteskanse i så vel fordriving av palestinere som kolonisering av mer land.)  

* Beskytning av fiskere og rasering av dyrkbar mark: I Gazas farvann blir palestinske fiskere jevnlig beskutt av den israelske marine. Det skjedde også denne uken: minst 18 tilfeller. Ingen ble skadet denne gang, men fiskerne ble skremt i land – til tross for at de fisket innenfor 3 nautiske mil fra land.

I tillegg meldes at militære bulldosere to ganger tok seg inn i Gaza og raserte dyrkbar mark.


Slik opptrer okkupasjonsmakten Israel.
 - Et militærdiktatur. Slik betgner den israelske journalisten Gideon Levy myndighetenes systematiske maktovergrep og brutalitet i de okkuperte områder.  

Hvordan forholder så Solberg-regjeringen seg til dette? I Granavolden plattformen finner vi svaret. Der blir israelske myndigheter "belønnet" med en programerklært intensjon om styrket samarbeid med - innen flere sektorer: Forskning og utvikling, handel, turisme og kultur.
Israel er det eneste landet som er fremhevet eksplisitt i regjeringsplattformen. Det taler sitt tydelige språk. 
 

torsdag 10. desember 2020

31 ord

 

31 ord. Så mye plass har NRK funnet å kunne vie drapet på 13-åringen som ble skutt og drept av israelske okkupasjonssoldater fredag 4. desember: 31 ord, på en åpenbar krigsforbrytelse - eller eksempel på israelsk statsterror. 

"En palestinsk 13-åring ble fredag drept i sammenstøt med israelske sikkerhetsstyrker på den okkuperte Vestbredden, melder AFP. Tenåringen ble skutt i magen og døde seinere av skadene, opplyser det palestinske helsedepartementet."

Gutten ble skutt i magen med en 10/22 Ruger Rifle med kikkertsikte, av en israelsk soldat - forøvrig på guttungens bursdag. 

Han er ikke den eneste mindreårige fra sin landsby som har lidd denne skjebnen. Februar 2018 ble 16 årige Laith Abu Naim drept. Skutt i hodet. 

Foto: Institute for Middle East Understanding.
NRKs nyhetsoppslag vil tilsynelatende vi skal tro at den forsvarsløse og ubevæpnede 13-åringen er navnløs - men han hadde et navn: Ali Ayman Saleh Abu Aliya.

Kanskje skyldes den sparsomme omtalen av drapet på Ali at israelske krenkelser av internasjonal lov og rett er blitt ren rutine. 

Ali ble det femte mindreårige drapsofferet i år. I oktober ble 16-årige Amer Abdel-Rahim Snobar slått fordervet av soldater. Dødsårsak: kvelning. Han fikk så vidt jeg kan se ikke en gang 31 ord.

 

søndag 17. november 2019

Fredag og nye demonstrasjoner i Gaza: - Hvor mange skal drepes og lemlestes i dag?

Spørsmålet er relevant. Hver fredag dreper nemlig den israelske hæren gjennomsnittlig 3 ubevæpnede demonstranter og skader 180 i forbindelse med «The Great March of Return»-demonstrasjonene ved grensegjerdet i Gaza. Men hvem bryr seg ………


Demonstrasjonene er - til nå - avholdt 82 fredager på rad. Siden oppstarten 30. mars 2018, har den israelske hæren drept til sammen 214 sivile. Blant de drepte er:

46 barn (28 under 16 år)
2 kvinner
9 personer med funksjonshemninger
4 helsearbeidere
2 journalister
(Kilde: Den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen PCHR.)

I tillegg er 14.706 personer skadet etter å blitt beskutt - inkludert 3.691 barn, 387 kvinner, 256 hjelpearbeidere og 281 journalister. Et ukjent antall av disse er påført lemlestelser som vil forfølge dem resten av livet.
Den militære taktikken som benyttes av den israelske hæren mot de ubevæpnede demonstrantene, varierer: Bruk av droner; skarpskyttere som veksler mellom å bruke skarp ammunisjon og «gummikuler» (stålkjerne med et tynt lag av gummi utenpå) og tåregassgranater.  

Droner

Israel utvikler stadig nye typer våpen og ammunisjon. De okkuperte områder og Gaza gir rik anledning til å teste ut effekten på levende mennesker – f.eks. ved angrep med droner. I august avla dr.med. Hanne Edøy Heszlein-Lossius en medisinsk doktoravhandling ved UiT Norges arktiske universitet, basert på studier av amputasjonsskader blant pasienter i Gaza. Skader etter angrep med droner fremhevet seg.

Over halvparten av de pasientene med amputasjonsskader som hun undersøkte, hadde blitt såret etter droneangrep.
-Sammenlignet med skader forårsaket av alle andre våpentyper, var skadene hos disse pasientene også mer alvorlige og krevde mer omfattende kirurgi - også etter selve amputasjonen, uttalte hun i et intervju med Klassekampen.

Studien fra Heszlein-Lossius viser at israelske droneangrep gir dramatiske lemlestende skader på sivile. I tillegg til livslang funksjonshemming, sliter mange med store smerter og psykiske plager som søvnløshet, angst og depresjon. Konsekvensene er så alvorlige at det må stilles spørsmål ved selve bruken av slike våpen, mener hun - og etterlyser samme type diskusjon som man har hatt om landminer og klasevåpen.

Krigsforbrytelser

Israelske krigsforbrytelser i Gaza? Selvfølgelig er det det. FNs høykommissær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet, mer enn antydet det da årsdagen for fredagsdemonstrasjonene nærmet seg i mars i år.

Militære drap (på det tidspunkt) av 189 ubevæpnede sivile – inkludert helsepersonell og journalister – kan vanskelig betegnes som annet enn krigsforbrytelser. En opplagt sak for Den internasjonale straffedomstolen, mente FNs høykommissær.

Israel har avvist enhver internasjonal involvering og mener det er tilstrekkelig at hæren gransker seg selv. Ikke uventet blir utfallet alltid det samme: Frikjennelse for enhver anklage om krigsforbrytelser – slik de nylig gjorde etter drapet på 14 årige Othman Hiles. Etter ett års «gransking» av hendelsen, har Israels øverste militæradvokat nøyd seg med å idømme soldaten en måneds samfunnstjeneste for å ha likvidert den ubevæpnede guttungen med en kule i brystet.  

I dag blir det nye demonstrasjoner fra en stadig mer isolert og desperat befolkning i Gaza. Hvor mange ubevæpnede sivile skal drepes og lemlestes av den israelske hæren før dagen er omme – men hvem bryr seg….?  

(Først publisert på Verdidebatt, 15.11.19)



onsdag 6. mars 2019

Intet nytt fra Vestbredden – i NRK

Hvorfor slipper ikke NRKs Midtøsten-korrespondent til med reportasjer fra den okkuperte Vestbredden og Gaza? Skyldes det selvsensur i utenriksredaksjonen og frykt for kritikk fra den hjemlige Israel-lobbyen – eller bevisst nedprioritering av aktuelle nyhetssaker fra området?

Fortielsen er påfallende. Underdekningen av nyhetsstoff – selv med direkte tilknytning til Norge – er åpenbar. NRKs utenriksredaksjon har i årtier fulgt utviklingen på Vestbredden og i Gaza tett. Dekningen har vært fyldig og opplysende fra et konfliktområde som fortsatt spiller en viktig rolle i norsk utenrikspolitikk.

I 2016 ble NRKs korrespondentkontor for Midtøsten flyttet fra Kairo til Beirut - et «steinkast» unna de okkuperte områder. Det burde ikke svekke mulighetene til nyhetsovervåking og produksjon av reportasjer. …..Men plutselig ble det stille – veldig stille. Dette til tross for mulighet til å lage flere saker med en «norsk vinkling».
Eksempler på saker som - ubegripelig nok – har gått NRKs utenriksredaksjon/Midtøsten-korrespondenten «hus forbi»:

Norsk kvinne beskutt av IDF: I høst ble Kristin Foss (43) beskutt to ganger i løpet av én uke av israelske okkupasjonssoldater i en landsby utenfor Nablus.
Flere spørsmål henger i luften: - Hvordan opplevde hun beskytningen? Hvorfor ble hun beskutt? Hva sier IDFs egne stridsregler om bruk av såkalte «gummikuler» mot sivile? Hvorfor demonstrerer befolkningen i den aktuelle landsbyen ukentlig? Hvordan er dagliglivet under okkupasjon?
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

TIPH-rapport avdekker systematiske overgrep: I desember ble en konfidensiell rapport fra den norskledede observatørstyrken TIPH i Hebron, lekket til avisen Haaretz. Rapporten oppsummerer styrkens nærvær i over 20 år. Ca. 40.000 rapporterte hendelser avdekker at okkupasjonsmakten Israel kontinuerlig begår grove brudd på internasjonal folkerett overfor den okkuperte palestinske befolkning i Hebron.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten, kanskje med en fersk reportasje fra dagliglivet i Hebron? – Nei, fortiet. 

TIPH kastes ut av Hebron: I januar beslutter Netanyahu at TIPH-styrken ikke får fornyet sitt mandat. De internasjonale observatørene kastes i praksis ut av okkupanten – til advarsler fra både FNs generalsekretær og den norske utenriksministeren som frykter følgene av den norskledede observatørstyrkens fravær.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

Ledsagerprogrammet EAPPI trekker seg ut av Hebron: Som følge av utkastelsen av TIPH, fant World Council of Churches (Kirkenes Verdensråd) det ikke lenger forsvarlig å ha sitt ledsager/observatørteam i Hebron. Dette av frykt for team-medlemmenes sikkerhet. Kirkenes Verdensråd ledes av en norsk generalsekretær - Olav Fykse Tveit.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

10-års minnet for første Gaza-krig: Angrepet skjedde ved årsskiftet 2008/09. Israel døpte sitt anslag mot 2 millioner innesperrede mennesker i Gaza for «Operation Cast Lead». Tapstallene viste 1.417 døde – inkludert 313 barn – og over 5.500 sårede.
På grunn av fravær av internasjonale media, fikk to norske leger – Mads Gilbert og Erik Fosse – en helt sentral rolle verden over for sin rapportering om krigens brutalitet.
- Verd en reportasje fra Gaza - nå 10 år etter, og intervju med Gilbert og Fosse? – Nei, fortiet. 

Grusing av skole, bygget av Flyktninghjelpen: Dagen før skolestart i august 2017, rev israelske okkupasjonsmyndigheter den nylig ferdigbyggede barneskolen i landsbyen Jubbet Al Dhib, utenfor Betlehem. 80 barn var frarøvet skolen sin. Skolen var finansiert av EU, mens byggeprosjektet var ledet av den norske Flyktninghjelpen.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

Rystende rapport fra den norske ambassaden: Halvårsrapporten fra ambassaden høsten 2017, viste til grove overgrep fra israelske okkupasjonsmyndigheter mot palestinerne i de okkuperte områdene: Sivile settes i forvaring uten lov og dom; bolighus rives; illegale israelske bosettinger utvides stadig; mishandling av fanger; arrestasjon og forhør av mindreårige i strid med Barnekonvensjonen.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet. 

Lars Saabye Christensen: Det prisbelønte amerikansk-jødiske forfatterparet Michael Chabon og Ayelet Waldman ble så rystet etter besøk i Hebron at de tok initiativ til å markere 50 års israelsk okkupasjon med en essaysamling i 2017. De samlet bidrag fra et tjuetalls kjente internasjonale forfattere, basert på inntrykk etter besøk til de okkuperte områder. Lars Saabye Christensen står for det norske bidraget.

Inntektene fra boken ”Kingdom of Olives and Ash: Writers Confront the Occupation”  valgte det jødiske forfatterparet valgt å fordele mellom den israelske organisasjonen "Breaking the Silence" og den palestinske organisasjonen "Youth Against Settlements" i Hebron, ledet av den kjente fredsaktivisten Issa Amro.
- En interessant sak for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten å følge opp i «jubileumsåret» for 50 års okkupasjon? – Nei, fortiet.

For øvrig passerte hele 2017, uten at f.eks. Urix viet 50 års israelsk okkupasjon – den lengste okkupasjon i moderne historie – oppmerksomhet.
Med en egen utsendt korrespondent for Midtøsten, krever den åpenbare neglisjeringen av nyhetsstoff og reportasjer fra de okkuperte områdene og Israel, en forklaring.