tirsdag 28. juni 2011

Tenk om ............

Tenk om vi kunne satt sammen et ledsagerteam av fremtredende internasjonale politikere som hadde fått erfare noe av det jeg og mitt team har fått ta del i …. Hvordan ville de reagere? Hva ville de si?

Tiden som ledsager på den okkuperte Vestbredden gir rik anledning til refleksjon og undring - over maktmisbruket, overgrepene, trakasseringen, ydmykelsene, arrestasjonene, truslene, og det omfattende nettverket av kontroll av okkuperte mennesker.

Ikke minst undrer man seg over hvor utilslørte de israelske maktovergrepene er, og hvordan de samtidig får pågå i tiår etter tiår - uten reaksjon fra det internasjonale samfunn. Hvem som helst kan i dag reise til Vestbredden og selv bevitne de institusjonaliserte overgrepene og de vedvarende bruddene på internasjonale konvensjoner. Man trenger slett ikke være noen gravende journalist for å se den israelske okkupasjonens brutale hverdag.


EAPPIs 39. Team i Hebron, f.v.: Lenora (Canada), Anna (UK),
meg, Amy (USA) og  Ann-Sofie (Sverige)
Det er nettopp denne hverdagen vi som ledsagere ikke kan unngå å komme tett på – en hverdag som står i sterk kontrast til den distanserte og abstrakte Midtøsten-retorikken som målbæres, spesielt av Vestens politikere.

Begrepene de bruker tilslører hva dette handler om: En brutal okkupasjon, med en okkupant og en okkupert part som står i et klassisk asymmetrisk maktforhold til hverandre.

Okkupasjon
”Midtøsten-konflikten”, benyttes gjerne for å unngå å si hva det egentlig handler om: den israelske okkupasjonen. Likeså; det ropes på ”Fredsprosess”, som om det var krig på Vestbredden – og ikke en okkupasjon. - ”Partene må komme til forhandlingsbordet”, gjentas som et mantra for løsning på okkupasjonen. – ”Partene”? Handler dette om konflikt mellom to likeverdige parter? Kan en okkupasjon forstås slik? Ville noen betrakte den tyske okkupasjonen av Norge på samme måte?

Siste bidrag i floraen av begrepsomskrivinger og tilslørende retorikk kom fra president Obama i en tale til den jødiske lobby-organisasjonen AIPAC, den 22. mai: ”New demographic realities on the ground” (nye demografiske realiteter på bakken). Bak denne eufemismen skjuler seg: Illegale israelske bosettinger på okkupert palestinsk jord. Men slike ord vil den amerikanske presidenten ikke ta i sin munn, for da blir Israels krenkelser som okkupasjonsmakt tydeliggjort. 

Team av utenriksministre
Noen arbeider med andre ord iherdig for at man ikke skal se virkeligheten gjennom de okkupertes øyne – og de har klart jobben godt så langt: Den israelske okkupasjonen har fått pågå ustraffet siden 1967. Faktisk en av de lengste okkupasjoner i moderne historie – nådeløs, brutal og kontinuerlig forsterket og intensivert.

Derfor dette utfordrende tanke-eksperimentet: På mitt EAPPI-team i Hebron var fem vestlige nasjoner representert……… Tenk om vi kunne ha erstattet oss virkelige deltakere med utenriksministrene fra de samme landene? - Hillary Clinton skulle ha erstattet pastor Amy fra New York; William Hague inn for student Anna fra London; Lawrence Cannon inn for Lenora fra den canadiske byen Edmonton; Carl Bildt for sosialarbeider Ann-Sofie fra Gävle; og vår egen Støre skulle fått min plass. For et team!

Upåvirket?
Spørsmålet er: - Ville de ha erkjent noe nytt om ”Midtøsten-konflikten” etter å ha fått vandre i våre sko blant okkupert og okkupant i tre måneder? Ville de samle seg til diskusjon rundt kjøkkenbordet i team-leiligheten om kvelden og undre seg - slik vi har gjort - over hvordan de israelske myndigheters overgrep og brudd på folkeretten kan skje så åpenlyst? Ville de spurt seg hvordan Israel kan slippe unna med det? Ville de blitt like rystet som oss? Eller ville de vært upåvirket av det de selv observerte i løpet av dagen og kommentert virkeligheten på bakken med den velkjente politiske retorikken de benytter i dag?

Og i løpet av arbeidsdagen i felten: Hva ville EAPPI ledsager Hillary Clinton ha sagt til en gråtende Fatima Al-Habour (61) som maktesløs, sammen med ca 80 andre beboere, måtte se sine enkle boliger i Amniyr, sør for Hebron, fullstendig rasert av israelske soldater i månedsskiftet april/mai? Ikke for første gang – men tredje gang på to måneder. 


"Partene": Møte mellom okkupant og okkupert
i Amniyr. Foto: Nasser Nawaja
Ville hun ha reagert på galskapen? Eller ville hun ”trøstet” Fatima med tåketale om at ”partene må komme til forhandlingsbordet”?

Støre og Bildt, ikledd hver sin EAPPI-vest, skulle få møte sekstenårige Julia i Awarta dagen etter at hun slapp ut av et fem dagers israelsk fengselshelvete – uten å vite hvorfor hun ble fengslet; hvorfor hun ble nektet advokatbistand; hvorfor hun ble utsatt for psykisk tortur; og hvorfor hun ble tvunget til å signere på et dokument skrevet på et språk hun ikke forstår

”Fredssporet”
Etterpå skulle de få møte Defence for Children International. Om de aldri har hørt om det før, ville de få vite at det er slik Israel behandler arresterte palestinske mindreårige – i alt ca 7.000 de siste ti år. Hva ville Støre og Bildt ha sagt til Julia? Ville de lovet henne et skandinavisk initiativ for å få stanset Israels inhumane behandling av mindreårige fanger? Ville de lovet sanksjoner, om ikke Israel endrer sin praksis? …. Eller ville de ha ”feiget ut” om overgriperen og ”trøstet” Julia med eventyret om ”fredssporet” og at ”partene må komme sammen til forhandlingsbordet”?   

William Hague og Lawrence Cannon skulle få ta turen til Beit Ummar, litt nord for Hebron. Der ville byens ordfører, Nasri Sabarna, fortelle dem om hvordan de 17.000 innbyggerne stadig utsettes for kollektiv avstraffelse fra den israelske hæren. Sperring av alle de 8 tilførselsveiene med store betongblokker har vært hyppig benyttet denne våren. Hague og Cannon vet begge at kollektiv avstraffelse representerer et grovt brudd på folkeretten, og at det berettiger sanksjoner fra det internasjonale samfunn. – Men, er det hva de ville uttrykke til ordføreren? At Israel bør straffeforfølges? Eller …… ville de neglisjere overgrepene slik de gjør i dag og fortelle om partene, veikart for fred, fredsprosess……. 

En skam for verdenssamfunnet 
I juli er et nytt internasjonalt EAPPI-team på plass i Hebron – det 40. i rekken.  Men vi må bare innse: Vi får ikke oppleve et team av fremtredende utenriksministre. Det vil forbli med tanken. I stedet kommer enda et team bestående av en samling frivillige ”amatører” fra ulike kanter av verden. De skal fortsette som de 39 teamene før dem: ledsage utrygge palestinske barn og voksne som trues av bosettere, samt observere, dokumentere og rapportere Israels brudd på internasjonale konvensjoner. Egentlig er det en skam for verdenssamfunnet at et program som dette videreføres, ettersom uretten og brutaliteten er veldokumentert.

Hvor lenge skal sviket mot uskyldige okkuperte mennesker fortsette? Lukker ledende vestlige politikere øynene fordi de okkuperte er palestinere, og at majoriteten av dem er muslimer? Eller skyldes unnfallenheten at Israel er overgriperen?


Hvor lenge skal palestinske barn
måtte leve under okkupasjon?
Hva om vi snudde konflikten på hodet? Ville verdenssamfunnet forholdt seg like passivt overfor en palestinsk regjering som gikk like brutalt fram overfor okkuperte jøder som Israel gjør overfor palestinere i dag? Er det tenkelig at en slik regjering ikke ville bli møtt med sanksjoner og internasjonale straffereaksjoner?

Tre måneder på Vestbredden har fått meg mer overbevist enn noensinne at i våre vestlige demokratier kan man ikke uten videre lene seg tilbake og overlate politikken til våre valgte politikere. Aktivisme og utenomparlamentarisk engasjement er nødvendig for å presse makthaverne til å bekjempe undertrykkelse og stå opp for menneskerettighetene og folkeretten. Politikere styres av opportunisme – ikke idealisme.

Grasrotaktivitet er nødvendig for å “hjelpe” politikerne til å fatte beslutninger som fremmer rettferdighet internasjonalt. Parallellen mellom vestens holdning til Israels okkupasjonspolitikk på den ene side og det tidligere apartheidregimet i Sør Afrika på den annen, er slående. Det var solidaritetsorganisasjoner, fagbevegelse, studentorganisasjoner, kirkesamfunn, artister og kulturarbeidere som gikk foran i kampen mot apartheid og for et demokratisk Sør Afrika. Vestlige politikere måtte presses nedenfra til handling. Det samme er åpenbart nødvendig i dag for å få slutt på okkupasjonen av Vestbredden og oppnå en rettferdig fred for Israel/Palestina.

søndag 5. juni 2011

Okkupant på nattejakt

Når natten senker seg på Vestbredden, er det tid for trakassering, arrestasjoner og husransakelser. Signalene fra okkupanten er tydelige: - De okkuperte skal aldri føle seg trygge. Fredag natt var turen kommet til Mousa Abu Maria - nok en gang.



Mousa Abu Maria sammen med deltakere EAPPI-pro-
grammet: Svenske Mats og Ann-Sofie, og Amy fra USA. 
Ved 2-tiden natt til fredag 3. juni trengte en gruppe utkommanderte soldater seg inn i huset til Mousa Abu Maria i byen Beit Ummar, like nord for Hebron.

Da soldatene ikke fant han hjemme, vekket de naboen, og kommanderte ham til å være med for å finne Mousa.

Dette er okkupasjon, så selv om det var midt på natten og han helst ville tilbake til sengen, nyttet det lite for naboen å nekte å bli med. Palestinerne rettsløshet viste seg enda en gang.

Etter noen forsøk, fant de huset hvor Mousa sov den natten. Da Mousa åpnet døren og framstilte seg for soldatene - uten å gjøre noen form for motstand - var dette likevel ikke godt nok. Han skulle ydmykes.  – Kle av deg, lød ordren fra de bevæpnede soldatene. Det hjalp lite å protestere.....    

Deretter forlangte de at han framviste sitt ID kort – noe palestinere alltid må bære på seg. Uten ID, kan man både få bot og bli arrestert Så begynte de å skjelle han ut for å være den som organiserer demonstrasjoner i Beit Ummar hver lørdag. Han ga uttrykk for at han ikke så noe galt i det, og parerte tilbake med å spørre hva soldatene hadde å bestille i hans landsby og hans hjem.

Innkallelsen til sikkerhetspolitiet
mandag 6. juni kl 10:00
Mousa er koordinator i en lokal organisasjon som kalles Palestine Solidarity Project. En av deres aktiviteter er å mobilisere mot okkupasjonen med ikke-voldelige midler, ofte i samarbeid med israelske opposisjonelle.

Men palestinsk motstand mot okkupasjonen godtas ikke av israelske myndigheter i noen form og møtes med voldelige midler og ulike former for avstraffelse – både individuell og kollektiv. For to uker siden truet israelske myndigheter med kollektiv avstraffelse av studenter i Beit Ummar, om lørdags-demonstrasjon ble avvholdt.

Mousa Abu Maria har tidligere tilbrakt flere runder i fengsel for sin ikke-voldelige motstand mot okkupasjonen. Han blir jevnlig trakassert, og har ved husransakelser bl.a. fått datautsyr beslaglagt og ødelagt. At han er gift med en jødisk kvinne, legger ingen demper på israelske myndigheters behandling av ham - snarere tvert imot. 

Under det nattlige besøket fredag ble han igjen truet med arrestasjon, dersom han ikke møter opp hos sikkerhetspolitiet i den ulovlige bosettingsklyngen Gush Etzion kl. 10:00 mandag 6. juni. 


søndag 22. mai 2011

Ny leksjon i kollektiv avstraffelse

Det ”eneste demokratiet i Midtøsten” tillater ikke okkuperte mennesker å demonstrere for sine rettigheter.  I går fant myndighetene en ny måte å true de som måtte prøve seg.   

Det er nesten så må man må gi honnør til de israelske myndigheter for den kreativitet i ondskap de kan framvise. - Hvor tar de det fra? 

I byen Beit Ummar, litt nord for Hebron, har innbyggerne til stadighet vært utsatt for kollektiv avstraffelse fra okkupasjonshæren. Lørdag 21. mai fikk de lære seg en ny lekse.

En av grunneierne, Mousa Abu Maria, demonstrerer
utenfor den ulovlige bosettingen Karmei Zur

Truet studenter
I morgentimene kjørte israelske soldater rundt i byen med følgende kunngjøring: Dersom den faste lørdags-demonstrasjonen ble avholdt denne dagen, ville hæren svare med massearrestasjon av byens universitets-studenter.

Og ”selvfølgelig”: Studentene ville bli arrestert, uavhengig av om de deltok i demonstrasjonen eller ikke. Slik fungerer "rettsstaten Israel" overfor okkuperte mennesker.

Det spesielt utspekulerte ved denne trusselen, er at det ved universitetene kommende uke avvikles flere avsluttende eksamener, som studentene nødig vil gå glipp av. I den situasjonen tok arrangøren av den planlagte demonstrasjonen ansvar og avlyste den.

Lørdags-demonstrasjonene
De ikke-voldelige demonstrasjonene som holdes hver lørdag i Beit Ummar, retter seg spesielt mot den ulovlige bosettingen Karmei Zur. Jordeiendommer fra flere familier i Beit Ummar er annektert inn i bosettingen.

Familiene har fått medhold ved dom i israelsk høyesterett at de har rett til tilgang til sine eiendommer. Hæren neglisjerer imidlertid dommen, og velger å stille seg på bosetternes side. Demonstrantene blir møtt med lydgranater, tåregass, gummikuler og brutale arrestasjoner.
Drepte Yousef minnes på scooteren
til en kamerat. 

Ofte opptrer steinkastende bosettere sammen med soldatene. Bosetterne i Beit Ummar området er kjent for å være svært voldelige. Den 28. januar i år ble 17-årige Yousef Ikhlayl skutt og drept av bosettere mens han jobbet på familiens eiendom sammen med sin far.

Drapsmennene kom fra bosettingen Bat Ayn. Ikke overraskende; kollektive avstraffelser blir aldri anvendt mot bosettere – de er reservert for palestinere.

tirsdag 19. april 2011

Julia (16) – fengslet, mishandlet og utsatt for psykisk tortur

AWARTA
Det var vanskelig å holde tårene tilbake da Julia sang sanger hun hadde diktet for å klare å holde ut dagene i israelsk fangenskap.

Sekstenårige Julia Mazen Awwad hadde forlengst sovnet da israelske soldater stormet hjemmet hennes i landsbyen Awarta. Soldatene jaktet på dem som myrdet en familie på fem i den illegale jødiske bosettingen Itamar i midten av mars.

Julia, mens hun synger en av sangene hun lagde i fengselet  
Først fyrte soldatene av noen lydgranater – vi fant fire under vårt besøk til huset. Deretter brøt de seg inn og arresterte foreldrene og de to eldste sønnene på 20 og 17 år.

Så kom turen til Julia....

Skrek om hjelp
– Jeg fortalte dem at jeg bare er 16 år og at jeg ikke har gjort noe galt. Men de ville ikke høre, sier Julia.

- De tvang meg med – satte på meg bind for øynene; og bandt hendene og føttene mine. Jeg fikk ikke være sammen med andre i familien – var helt alene. Jeg var redd. Skremt. Jeg skrek og ba om hjelp. Men de brydde seg ikke  

- Først ble jeg tatt med til militærleiren i Huwwara. Så ble jeg kjørt til Al-Jelmeh fengselet nær Haifa der jeg ble holdt innesperret i fem dager.   

Behandlet som en morder
- De truet meg hele tiden. Skrek og ropte til meg og beskyldte meg for de verste ting. De behandlet meg som om jeg var en morder, og stilte spørsmål som: - Hvor er våpenet? - Hvorfor drepte du dem? - Hvor er terroristene? - Hvordan hjalp du dem – brukte du mobil?

- Når jeg ble trøtt og forsøkte å få sove, kom de og vekket meg. Holdt meg våken hele tiden. Og jeg frøs. Det var kaldt, for jeg hadde bare en slags pyjamas på meg.  Jeg fikk lite mat og var sulten og tørst.

-Hele tiden var jeg bundet og holdt i mørke. Flere ganger da jeg ba om å få gå på do, ble jeg nektet. Jeg fikk etter hvert veldig vondt i magen. Selv det ville de ikke hjelpe meg med. 

Ble lovet ødelagt framtid 
- De kom med trusler også. Sa at livet mitt ikke ville bli trygt etter dette – heller ikke for resten av familien min. Framtiden min skulle bli ødelagt, sa de.  Men hvis jeg ga dem noe informasjon. Kunne jeg få se familien min igjen.
Julia tilbake på rommet sitt etter fengsels-
oppholdet - fortvilet over soldatenes rasering.

- Jeg prøvde å holde motet oppe med å lage noen sanger – både på engelsk og arabisk. Når de ikke forhørte meg, sang jeg sangene for meg selv – bundet, i mørket, og alene.....   

***
Julia ble løslatt torsdag 14 april, etter fem dager og netter i fangenskap. Ikke på noe tidspunkt ble hun tilbudt juridisk bistand. Rettighetene hennes ble heller ikke forklart henne. Før løslatelsen, ble hun tvunget til å signere et dokument skrevet på hebraisk – et språk hun ikke forstår. Hun fikk heller ikke noen kopi av dokumentet. Innholdet i dokumentet er derfor ukjent.

Tilståelser?
Tre dager etter at Julia ble løslatt, gikk israelske myndigheter ut med nyheten at to ungdommer angivelig skulle ha tilstått drapet på familien i Itamar. Den ene av disse var Julias 17 årige bror Hakim, som ble arrestert samtidig med Julia. Innrømmelsene skal ha kommet under avhør.

Hvordan disse avhørene har fortonet seg, kan man bare ane når man ser hvordan en mindreårig jente som Julia ble behandlet – med bruk av psykisk tortur og grove brudd på menneskerettighetene, konvensjonen for barns rettigheter og Geneve-konvensjonene. Den totale rettsløshet som utvises overfor palestinere under arrest – enten de er mindreårige eller voksne – bidrar kun til at man må sette store spørsmålstegn ved tilståelser under slike forhold.

torsdag 14. april 2011

Adresse: 133, Shuhada Street

HEBRON
Han bor i ”apartheid-gaten” i Hebron, i 120-metersonen mellom militær kontrollpost 56 og den ulovlige bosettingen Bet Hadessah.

Den eldre mannen står ved inngangsdøren til boligen sin - noen få meter fra soldatposten og den utsatte trappen jeg skal ta plass ved, for å passe på at palestinske skolebarn ikke plages av bosettere. Han hilser høflig på engelsk. Jeg stanser. 

- De sier stygge ting til oss.........
Pensjonist Moussa Sider har noe distingvert ved seg. Alltid velkledd. Han forteller at han i sitt yrkesaktive liv jobbet med behandling av søknader fra palestinske ungdommer til universiteter rundt om i hele Midt-Østen. Meningsfylt arbeid. Gode år.

Men; det er historie nå….. Gjennom den verdige holdningen, skimtes en tristhet.
 – Okkupasjon, sier han bare.

Boligen hans ligger i det som opprinnelig var den livligste gaten i Hebron – Shuhada street. Siden 1994 har den vært mer eller mindre stengt for palestinere – reservert bosettere. Etter 2007; helt  forbudt område for den okkuperte befolkningen.

På en liten strekning i enden av gaten har Sider og noen få andre familier ”kloret seg fast” - ubehagelig nært bosettingen Bat Hadessah og israelske soldater.    

- Blir du ofte plaget av bosetterne i nabolaget, undres jeg.
– Det var verre før, sier han som for å trøste seg selv, mens han kaster et blikk opp mot vinduene. De er beskyttet med gitter for å hindre ytterligere ruteknusing fra bosetterne.

– ….men de sier stygge ting til oss, tilføyer han etter en pause. – De sier stygge ting …., gjentar han dempet, med et ”Hvorfor?” hengende i luften.
Jeg ber ham ikke utdype hva de sier. Jeg skjønner at tilropene fra bosetterne rammer verre enn de materielle ødeleggelsene på huset.    

Et pansret militært kjøretøy kommer plutselig kjørende mot oss fra den militære kontrollposten. Senker farten og sklir unaturlig sakte forbi, for liksom å sjekke hva vi samtaler om her utenfor inngangsdøren til Sider i den forbudte gaten: - Vi snakker vel ikke stygt om okkupanten?

Med den kakifargede EAPPI-vesten og Nikon-kameraet alltid hengende på skulderen, kan jeg snart tas for å være journalist. De liker verken journalister eller brysomme solidaritetsarbeidere som avdekker virkeligheten under okkupasjon. Sjåføren holder øye med oss i sidespeilet etter å ha passert – fortsatt i sneglefart. Vi ser ham vinke ertende i speilet der framme: - Storebror ser deg. 

Assosiasjonene kommer: Kampen mot apartheid ….. rasistregimet i Sør-Afrika.
Jeg klapper ham på skulderen og minner ham på at rettferdigheten seiret til slutt, også i Sør Afrika. – For slike systemer overlever ikke i lengden, sier jeg.

Han nikker, og avrunder: “Just as sure as the sun rises in the morning and sets in the evening, everything has its end – also the occupation”.

mandag 11. april 2011

- Lukket miltært område

Hvem henvender du deg til, når de som normalt skal beskytte din eiendom er de som raserer og ødelegger den?

I dag tidlig gikk vi ut sammen med en familie bosatt i Safa-dalføret, nær Beit Ummar, for å plante oliventrær på utmarka deres. En fredelig aktivitet som burde være helt ukontroversiell i et normalt fungerende samfunn.

Snart oppdager vi at trær som var plantet for to dager siden, er nådeløst revet opp og slengt rundt på bakken. Israelske soldater stod for hærverket, etter at familien lørdag hadde plantet ca 200 trær sammen med israelske, palestinske og internasjonale fredsaktivister.
85-årige Aziza Adi har lite å stille opp med mot soldater
med skarpladde automatvåpen

Tåregass
Soldater dukket opp mot slutten av treplantingen for to dager siden og forlangte aktiviteten stoppet. Det hjalp lite at eieren av jorda kunne framvise dokumenter som bekreftet at jorda har vært i familiens eie i over hundre år. 

Diskusjonene endte med at soldatene erklærte bondens utmark for ”lukket militært område” (closed military zone), og utløste samtidig et par tåregassgranater for å understreke budskapet. 

All makt til hæren
Hæren benytter erklæring om ”lukket militært område” som helt vilkårlig maktmiddel overfor den palestinske sivilbefolkningen – når som helst og hvor som helst.

Du er i slike tilfeller helt forsvarsløs, uten mulighet til å argumentere mot avgjørelsen. Det eneste du kan gjøre er å be om å få se dokumentasjon. Dersom du ellers ikke fjerner deg umiddelbart, har du automatisk begått en kriminell handling pga ulovlig opphold i en lukket militær sone, og blir med all sannsynlighet arrestert.    

I Safa-dalen og andre såkalte C-områder – som utgjør størstedelen av den okkuperte Vestbredden - har hæren all myndighet, både den sivile og sikkerhetsmessige. Hæren,  sammen med israelsk politi , skal sørge for lov orden. For den palestinske befolkningen i landsbyen Surif er dermed de myndigheter som ødelegger livsvilkårene deres, de samme de må henvende seg til om de vil be om beskyttelse og rettferdig behandling. Nytteløst, selvsagt.              

Erobre mer palestinsk land
I dag morges var ca 40 trær plantet i jorden, da to bevæpnede soldater dukket opp. De forlangte stans i treplantingen straks, med klar melding til eieren av utmarksområdet og oss andre om å fjerne oss.  Vårt norske pass ble beslaglagt, og vi fikk opplyst at vi oppholdt oss ulovlig i en ”lukket militær sone”.

Problemet i Safa-dalen, som ellers på Vestbredden, er verken oliventrær eller palestinere, men aggressive og voldelige bosettere som på vegne av israelske myndigheter ”spiser seg” inn på stadig mer okkupert palestinsk land, under beskyttelse av hæren. Og – det slår aldri feil – på en bakkekam bak soldatene, får vi øye på bosettingen: Bat Ayin var det denne gangen….

lørdag 9. april 2011

Rachel Corries foreldre kjemper videre

HAIFA, Israel
Rachel Corries sympatiske foreldre - Craig og Cindy -
utenfor rettslokalet i Haifa. Photo: Kjetil Nilsen  
Den amerikanske fredsaktivisten ble overkjørt og drept av en israelsk militær bulldoser i Gaza 2003. Fortsatt kjemper foreldrene for å få noen stilt til ansvar for drapet.

Vi møter Cindy og Craig Corrie utenfor rettssal 916 i Haifa District Court. Deres kamp for full åpenhet om drapet på datteren Rachel har endt med sivilt søksmål mot den israelske hæren (IDF).

Tapte løfter
-Vi lyktes tidlig med å få saken løftet opp på høyeste politiske nivå, forteller faren Craig. Det så lovende ut. Daværende statsminister Ariel Sharon lovet president Bush, samme dag som Rachel ble drept, å gjennomføre en åpen, uavhengig og grundig gransking.

- Men løftet ble aldri holdt - og USAs president fulgte ikke opp overfor Israel. Når våre politiske ledere svikter på den måten, måtte vi som foreldre ta saken i egne hender og selv gå til rettssak for å få belyst alle sider omkring vår datters død. Vi er opptatt av at noen stilles til ansvar for drapet.

- Det endte med at vi tok ut sivilt søksmål mot den israelske hæren – noe som for øvrig er kostbart. Men et forsøk på å reise vanlig straffesak, ville ikke ført fram. Saken ville med sikkerhet blitt henlagt, og aldri blitt prøvet i israelsk rett. Derfor gikk vi til sivilt søksmål, sier faren.   

Rettssak syv år etter
Rettssaken startet i mars 2010 – først fem år etter at familien tok ut tiltale mot IDF, og syv år etter drapet på Rachel. Denne uken var det avsatt et par dager til rettshøringer. Saken føres i distriktsretten i Haifa – i et lite lokale som kun tar 30 – 35 tilhørere. Rettsforhandlingene føres på hebraisk. Den israelske stat vil ikke skaffe tolketjeneste, så frivillige stiller opp og simultantolker for Rachels familie og utenlandske tilhørere. I alt 8 frivillige israelere tolket da vi var tilstede. De må hviske, men blir likevel stadig bryskt hysjet på av sikkerhetsvaktene.         

I Israel føres sivile saker uten jury og meddommere, så dommer Odedh Gershon blir den som til sist ene og alene skal avgjøre søksmålet i denne sterkt politiserte saken. Han fremstod i rettsforhandlingene denne uken som en lett oppfarende, eldre mann med konstant hoderysting og nervøse rykninger. Under vitneutspørring av den tidligere militærkommandanten i Gaza i 2003, grep han stadig inn overfor Rachel-familiens advokat.

Fulgte ordre
Den tidligere offiseren som vitnet denne uken, hevdet for øvrig at ”vi gjorde alt i henhold til ’boka’”. Han utdypet at han kun fulgte ordre fra høyere hold da han ga bulldoserføreren ordre om å fullføre hussaneringen, selv om dette kunne innebære fare for sivile – inkludert internasjonale aktivister. Ifølge Corrie-familiens advokat, avdekker denne vitneforklaringen tydelig at hæren ikke tok de nødvendige forholdsregler for å hindre Rachels tragiske død.

Dom i saken kan neppe ventes å falle før en gang i 2012. Corrie familiens krav er oppreising for tapt liv; dekning av advokatutgifter; samt en symbolsk straff på 1 US$  

FAKTA I SAKEN
Rachel Corrie (1979 - 2003).
Photo: Rachel Corrie Foundation
Rachel Corrie var 23 år gammel da hun ble brutalt overkjørt og drept av en israelsk militær bulldoser den 16. mars 2003 i Gaza. Med ikke-voldelige midler ville hun beskytte et palestinsk hjem som hæren truet med å legge i grus. Rachel stod foran huset som menneskelig skjold – godt synlig, i fargesterk oransje påkledning.

I forbindelse med rettssaken, har israelske myndigheter nektet innreisevisum for den palestinske legen i Gaza som behandlet Rachel. Forslag om vitneavhør via videokonferanse er også avslått.

Andre sentrale vitner for Corrie-familien – som f.eks. Rachels medaktivister – fikk først innreisetillatelse til Israel etter sterkt diplomatisk press.


Rettens dommer har godkjent krav fra den israelske stat om at deres vitner først skal fremstilles etter at alle Corrie-familiens vitner er avhørt. Et høyst uvanlig krav å få innfridd i normal rettspraksis.

Corrie familien har tidligere anlagt sak i USA mot Caterpillar, med anklage om medskyldighet i krigsforbrytelser. Caterpillar forsyner den israelske hæren med bulldosere, vel vitende om at de brukes for å rasere sivil eiendom i okkuperte områder, i strid med folkeretten. Saken ble avvist i amerikansk rett 2007


Se Rachel Corrie Foundation  for Peace and Justice
Se intervju med Rachel Corrie to dager før hun døde