søndag 19. september 2021

September-massakren i Sabra og Chatila

16. - 18. september 1982: Massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Chatila i Beirut. Ca. 1700 sivile ble drept.

ODD KARSTEN TVEIT var blant de aller første internasjonale journalister som oppdaget omfanget av krigsforbrytelsene. Han ble vitne til det han beskriver som en makaber milepæl i Midtøstens nyere historie:

I denne boka som utkom i 2020, omtaler
Tveit  bl.a. massakren i Sabra og Chatilla. 

«Sammen med fotograf Soheil Rachid kjørte jeg inn i Sabra og fant en tolvåring som skrek at den kristne militsen hadde drept moren og faren. Men vi fant ingen lik.
Da vi morgenen etter [18. september] gikk inn i leiren, var det helt stille. Vi hørte bare summingen av fluer, så kjente vi stanken og oppdaget likene, et forferdelig skue av forsvarsløse barn, unge og gamle, kvinner og menn, mishandlet til døde.»

Israels daværende forsvarsminister Ariel Sharon innrømmet å ha sendt den libanesiske kristne militsen inn i flyktningleirene, og at han hadde sørget for materiell støtte. 

En israelsk kommisjon mente Sharon bar et personlig ansvar for massakren. Det fikk likevel ingen store konsekvenser. Han måtte riktignok avgå som forsvarsminister, bare for å bli tildelt en annen ministerpost i Menachim Begins regjering. 

28 år senere - i september 2000 - sørget Sharon for å komme i begivenhetenes sentrum igjen. Som opposisjonsleder avla han et provosernde besøk på Den hellige høyden i Jerusalem, der Al-Aqsa moskeen ligger. Slik kom han til å "antenne" det som skulle bli den 2. intifada - også kalt Al-Aqsa intifadaen. Året etter ble han "belønnet" av velgerne og valgt til Israels statsminister (2001 - 2005).


fredag 10. september 2021

Hvor dypt kan Israel synke?

Først dreper de Ahmad ved en utenomrettslig henrettelse. Over ett år senere får foreldrene fortsatt ikke overlevert sin sønn og gitt ham en grav. Det har israelsk høyesterett bestemt. 

23. juni 2020 skulle være en festdag for familien Erekat fra Abu Dis. Ahmad (26) hadde hentet leiebilen som skulle brukes i søsterens bryllup. Nå gjenstod kun en kjapp tur til Betlehem for å hente den nye dressen han hadde bestilt i anledning bryllupet.  

Ved kontrollposten på veien mellom den nordlige og sørlige delen av den okkuperte Vestbredden, senker han farten. Noe annet vil være fatalt, med tungt bevæpnede «trigger-happy» okkupasjonssoldater på post. Men i det han nærmer seg, skjener bilen av en eller annen grunn til høyre - i retning vaktbua. Han streifer en av soldatene, som faller, men farten var lav, så hun er raskt oppe igjen. Ahmad går forsiktig ut av bilen og strekker hendene i været. Da skjer det. 

Ahmad Erekat (Foto: privat)

Tre skudd avfyres mot overkroppen. Han faller om. Tre nye skudd. Til sammen seks skudd mot en ubevæpnet og forsvarsløs Ahmad, fyrt av i løpet av 2 sekunder, viser analyser av video-opptak fra hendelsen. En israelsk ambulanse kommer raskt til, men ser kun til den lett skadde soldaten. 

En ambulanse fra palestinsk røde halvmåne dukker så opp, men nektes å gi medisinsk bistand til Ahmad, og tvinges bort. Soldatene etterlater Ahmad livstruende skadd på bakken - bevisst for å la livet ebbe ut («killing by time»). Etter to timer blir han fjernet. Død og beslaglagt av okkupasjonsmakten

London-baserte Forensic Architecture påtok seg oppdraget å granske hendelsen. Dette er en anerkjent tverrfaglig forskergruppe som har avdekket vold og menneskerettighetsbrudd, begått av statlige myndigheter verden over. 

Gruppen ledes av israelsk-britiske Eyal Weizman. I Ahmads sak ble hver enkelt billedrute fra video-opptakene analysert. Hendelsesforløpet ble så rekonstruert i en 3D-modell. Konklusjon fra arbeidet: En utenomrettslig henrettelse. Dessuten; hendelsen blir ikke vurdert som et terroranslag pga. den lave farten (15 km/t) og ingen akselerasjon. 

Over ett år etter drapet har foreldrene fortsatt ikke fått overlevert levningene etter sin sønn. Adalah – Legal Centre for Arab Minority Rights in Israel har tatt saken til topps i det politiserte israelske rettssystemet. Forgjeves. Den 18. august ga høyesterett medhold i at hæren (IDF) kan beholde liket. 

De kan selv vurdere nytten av å beholde levninger av “terrorister eller fiendtlige ofre» for å bruke dem som forhandlingskort i bytte mot falne israelske soldater som beholdes av Hamas. Opprinnelig gjaldt dette kun ofre med tilknytning til Hamas. Ahmad hadde ingen slik tilknytning, men tre måneder etter at han var henrettet, vedtok regjeringen å endre praksis: Hamas-tilknytning ingen betingelse. 

Høyesterett føyet seg etter regjeringen, og har med sitt vedtak nå gitt staten Israel rett til å ta palestinske lik som gisler - en makaber praksis i strid med menneskerettighetene og folkeretten. 

Tilbakeholdelse av levninger fra berørte etterlatte, bryter ifølge rettighetsorganisasjonen Adalah med FNs Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. I tillegg er gisseltaking forbudt, bl.a. iht. Romavedtektene for Den internasjonale straffedomstolen – med andre ord, en krigsforbrytelse.

Ahmad er ikke alene. Israel har beholdt levningene av 81 palestinere i sitt «lik-kammer» siden 2015, ifølge Adalah. Hvor dypt kan Israel synke? Vi har neppe sett bunnen ennå.  


tirsdag 31. august 2021

Shahar (18) melder seg som militærnekter

Nok en sterk israelsk 18-åring velger heller går i fengsel enn å bli en brikke i okkupasjonshæren. - Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv, sier hun blant annet.

- JEG HETER SHAHAR PERETZ, er 18 år og bor i Kfar Yona, Israel. I dag – 31. august – er jeg innkalt til forsvarets rekrutteringskontor. Der vil jeg erklære meg som militærnekter. Sannsynligvis blir jeg sendt i fengsel kort tid etter det.

Shahar
Shahar Peretz (18) vil ikke tjene okkupasjonen.

For nøyaktig seks år siden, deltok jeg på en sommerleir for israelske og palestinske ungdommer. Der møtte jeg for første gang palestinske gutter og jenter – ungdommer som meg selv. De ble mine venner. Hvert år siden den gang har jeg deltatt på den sommerleiren.

I dag – seks år senere – nekter jeg å være med på å skade de folkene jeg møtte den gang, og har truffet igjen hvert år siden. Jeg nekter å skade deres familier, eller de millioner av palestinere som bor på Vestbredden og i Gaza. 

I løpet av disse siste seks årene har jeg - hver dag - fritt kunnet velge hva jeg vil drive med og hvordan jeg vil leve. Jeg har trygt kunnet gå på skolen; delta i ungdomsklubben min; og jeg har kunnet sove godt om natten. 

Jeg har kunnet reise fritt omkring og jeg har hatt tilgang til bomberom når alarmen har gått. Jeg har kunnet ytre meg fritt; delta i demonstrasjoner uten å bli arrestert; opprette aktivist-grupper og enkelt passere militære kontrollposter på Vestbredden. Jeg har kunnet avgi stemme ved valg. Jeg har kunnet leve mitt liv med fulle borgerrettigheter og menneskerettigheter. 

Men vennene mine fra den sommeren for seks år siden får ikke ta del i min type livserfaringer eller fordeler. De kan ikke reise fritt omkring. Om dagen bekymrer de seg om en bevæpnet soldat vil komme til å stå over sengen deres neste natt. De nyter verken fysisk eller følelsesmessig trygghet. De mangler politisk frihet og kan ikke avgi stemme for å velge en regjering som kan regulere deres liv. De er frarøvet helt grunnleggende rettigheter som vi tar for gitt, inkludert retten til å protestere mot den urett som blir begått mot dem under israelsk okkupasjon. 

Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv.
- Hver dag bryter israelske soldater seg inn i palestinske hjem.
- Hver dag arresterer den israelske hæren palestinske barn og nekter palestinske bønder tilgang til egne jordbrukseiendommer.
- Det militærsystemet som har tjent okkupasjonen i årevis, avstenger nå palestinere fra enhver mulighet til å kunne bevege seg fritt, samtidig som det begrenser tilgangen til rent vann og forsvarlig helsetjeneste. 

Jeg håper at det at jeg nekter å gjøre militærtjeneste i den israelske hæren, vil bidra til å gjøre en forskjell - om så bare i beskjeden grad. Jeg håper det vil bidra til økt bevissthet og føre til at andre israelere blir mer kritiske til forhold mange har oppfattet som «naturlige». Jeg mener at vi alle må ta et ansvar – ikke bare for oss selv – men for alle som bor mellom Middelhavet og Jordan-elva. Jeg håper at det å nekte å delta i et undertrykkende system vil vise israelere at vi kan velge å handle annerledes og stanse volden. Realiserer vi det, vil det være håp.   

Du også kan bidra. Du kan dele informasjon med venner og kjente om pågående brudd på menneskerettighetene som begås overfor millioner av palestinere som lever under okkupasjon på Vestbredden og i Gaza. Slik kan du hjelpe andre å se sannheten i øynene. 

Hvis vi står sammen – i og utenfor Israel - og protesterer på en ikke-voldelige måte mot apartheid, undertrykkelse og voldsbruk, kan vi kanskje få rettet opp denne historiske urett og starte oppbygging av et bedre liv: Et trygt liv - et rettferdig liv for både det jødiske og palestinske folk. 

I solidaritet

Shahar

(Teksten over er opprinnelig publisert på Refuser Solidarity Network, oversatt til norsk av Kjetil Nilsen.) 




mandag 23. august 2021

Israelske soldater - ikke ødelegg folks liv, inkludert deres eget!

 - Velg side, er kjernebudskapet i denne teksten fra den israelske forfatter Ilana Hammerman (76), skrevet nærmest som en tale eller befaling – først og fremst til ungdom som skal gjøre militærtjeneste i de okkuperte områder, men også rettet til foreldre og lærere. 

----------

Soldater i Israels militære styrker; dere kriger mot sivile. Kameraene ruller og går, og vi er mange som ser hvordan dere ødelegger livene til tusenvis av ubevæpnede mennesker. Dere patruljerer i landsbyene og byene deres - til fots og i pansrede kjøretøy med gitter foran vinduene. Bevæpnet fra topp til tå; fingeren på avtrekkeren - klare til å skyte. Dere planter frykt og fiendtlighet og etterlater dere - igjen og igjen - spor av døde, sårede, lemlestede. 

Unge soldater, Tel Aviv. (©Kjetil Nilsen) 
Om natten stormer dere inn i private hjem; skremmer opp menn, kvinner og barn fra sin søvn. Avhører dem; gjennomfører ransakelser og arrestasjoner. Fremkaller raseri, ydmykelse, hjertesorg. 

Om dagen gruser dere private boliger i byer og landsbyer - og enkle bølgeblikk-hus i mer avsidesliggende områder. Dere raserer telt som huser mennesker, og skur ment for husdyra deres. Dere konfiskerer vanntanker og kaster ut dypt fortvilte mennesker - unge som gamle. Forlater dem under den brennende ørkensolen, sammen med sine husdyr og eiendeler spredt utover på bakken.

Det er den unge mannen som med sine bare hender ville beskytte naboens generator, som dere kom for å konfiskere. Han er deres fiende. Dere skyter ham i nakken og lar ham bli liggende på bakken - lammet for livet. 

Barna i smugene i gamlebyen i Hebron - der mange innbyggere allerede har flyktet fra sine hjem av frykt for dere og bosetterne som dere beskytter - er deres fiende. De forbanner dere og kaster steiner etter dere - dere som er bevæpnet og beskyttet fra topp til tå. Og dere jager etter dem, fanger dem, river dem vekk fra bønnfallende mødre og fedre - og setter dem i forvaring. 

Dere må se disse videoklippene og ta en titt på dere selv - dere 19- og 20-åringer -hvordan dere tar innersvingen på barna og foreldrene, mens dere er utstyrt med dødelig ammunisjon og avansert sporings- og kommunikasjonsutstyr.

Dere er jo ikke barn lenger. Dere er forstandige nok til å kunne spørre "hvorfor" - hvorfor dere fortsetter å krige, slik deres foreldre og foreldrene deres igjen har kjempet denne krigen. En krig som for lengst har blitt en åpen kamp om frarøving av landet, ressursene og friheten til et annet folk som har bodd her i generasjoner. Det er en håpløs krig - en krig uten seire - fordi det er millioner av dem, og de kan ikke bli rykket opp herfra. 

Kameraene ruller, og mange mennesker ser opptakene. Vi har sett dere drepe en autistisk ung mann som løp vekk fra dere i Jerusalems gamleby. Vi har sett dere drepe en eldre kvinne i psykisk ubalanse som gikk sakte mot dere med en kniv i hånden. Listen er lang og blir bare lengre. For øyeblikket ser vi på bildene av deres siste, unge ofre: 17 år gamle Mohammed Tamimi fra landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden og 12 år gamle Mohammed al-Alami fra Beit Ummar, og deres foreldre - som har fått sin verden ødelagt.   

Rektor ved Tel Avivs Tichonet High School, Ram Cohen, dedikerte et Facebook-innlegg til minne om Mohammed al-Alami. «Det er ikke en tragisk feilvurdering. De følte seg ikke i fare. Det var ikke et truende angrep», skrev han. " En far og to barn skulle bare gjøre noen innkjøp i Beit Ummar. Soldatene som var stasjonert der, åpnet ild mot dem ..... En elev som nylig fullførte videregående og er innrullert i hæren …. er full av frykt og redsel; utstyres med et våpen; kommer til de okkuperte områdene og i et øyeblikks følelse av overmakt og styrke, henretter han en 11 år gammel gutt - en femteklassing.» 

I innlegget siterer Cohen også noe den 18-årige militærnekteren Eran Aviv skrev fra sin fengselscelle: «Mitt nektingsrunnlag er først og fremst av samvittighetsgrunner. Min samvittighet tillater meg ikke å begå urett og forbrytelser som del av min militærtjeneste." Cohen - en høytstående og mangeårig lærer - avslutter innlegget sitt slik: "Den ene dreper - den andre nekter. Velg side."

Ja, velg side, dere soldater – de av dere som vet at det ikke er Israels eksistens dere forsvarer når dere kjemper mot sivilbefolkningen på Vestbredden; de av dere som forstår at dere er gjort til fotsoldater i tjeneste for bosettingene og den ideologiske leiren som står bak dem - noe som ikke bare truer landets moralske eksistens, men også landets fysiske eksistens. 

For i våre dager, der krig ikke utkjempes med sverd, men med masseødeleggelsesvåpen, kan vi ikke fortsette å leve ved sverd. Dessuten er det ikke bare Israel som er bevæpnet med slike våpen. Innbyggere som har flyktet i frykt for raketter - i Tel Aviv og i nordlige deler i landet - har forstått det. 

Velg side - dere, tusenvis av foreldre og lærere som har erkjent dette i mange år, men likevel trekker dere tilbake til dere selv og tilvenner dere situasjonen. Ikke godta å sende deres barn og studenter til de okkuperte områdene. Si hva dere mener om den nasjonalistiske, religiøse og rasistiske utdanningen som utdanningssystemet dyrker. Gi støtte til de lærerne og rektorene som forsøker å bryte med dette. 

Gi deres unge døtre og sønner mot til å si ‘nei’; mot til å stå opp mot arrestasjoner, angrep og drap på barn og unge i palestinske landsbyer for å beskytte bosettingene som omringer dem, og drive dem bort fra egen jord og stenge dem inne i enklaver. 

Gi barna deres mot til å nekte å ødelegge hele lokalsamfunn i Jordandalen og South Hebron Hills for at voldelige utposter kan utvides og etnisk rensing kan iverksettes over store områder. 

Ja, velg side, dere soldater. Gå ikke med på å ødelegge liv – verken de andres; deres egne liv; eller fremtiden for oss alle.

------------
(Originalartikkel publisert i Haaretz, 05.08.21. Oversatt av Kjetil Nilsen, med forfatterens tillatelse.)

ILANA HAMMERMAN: Født i Haifa, 1944. Lingvist, forfatter, oversetter, politisk aktivist. Språk- og litteraturstudier fra Sorbonne. Undervist ved israelske og tyske universitet. Tidligere styremedlem i B’Tselem og Association for Civil Rights in Israel. Har mottatt flere æresbevisninger, for sitt litterære virke og offentlige engasjement mot okkupasjonen.


mandag 9. august 2021

Angrep på barns rettigheter

18 israelske rettighetsorganisasjoner står sammen i fordømmelse av okkupasjonsmaktens angrep mot hovedkontoret til den fremste rettighetsorganisasjonen for barn i Palestina: Defence for Children International – Palestine (DCIP).

Tungt bevæpnede israelske okkupasjonsstyrker brøt seg inn i lokalene i løpet av natt til 29. juli og beslagla dokumenter, pc-er og annet utstyr. Men, som det så treffende uttrykkes i felleserklæringen fra de israelske organisasjonene:

» …. kanskje ikke overraskende at de samme myndigheter som begår overgrep mot palestinernes rettigheter også forsøker å hindre arbeidet til organisasjoner som dokumenterer overgrepene.»


Defence for Children International – Palestine (DCIP) driver bl.a. rettighetsarbeid for fengslede palestinske barn, i tillegg til dokumentasjon av bl.a. drap begått israelske okkupasjonsstyrker.

Fra januar 2013 til juni 2021 har DCI dokumentert 109 drepte barn på Vestbredden og i Øst-Jerusalem – skutt med skarp ammunisjon. Antallet er imidlertid økt etter dette – senest i forrige uke: 12 år gamle Mohammad Al-Alamy – og uken før: 17 år gamle Mohammed al-Tamimi. Begge skutt og drept av okkupasjonssoldater.

VIDEO: Militæraksjonen ble fanget opp på et overvåkingskamera i Defence for Children International's lokaler. Soldatene er her filmet etter å ha brutt seg inn ved å ødelegge en ytterdør kl. 05:15 om morgenen den 29. juli. 
https://www.youtube.com/watch?v=-fijWG2J1s8&t=89s 



torsdag 27. mai 2021

Demokrati - eneste svar på Israels apartheid

Under forberedelsene til den nylig utgitte rapporten om Israel, sendte Human Rights Watch brev til statsminister Benjamin Netanyahu med ti spørsmål for nærmere avklaring. 


Demonstrasjon i Jerusalem 
(Foto: Kjetil Nilsen)

Spørsmålene fra HRW var enkle, men tydeligvis likevel for vriene å besvare for Netanyahu. Det kom aldri noe svar. Dermed ble rapporten “A Treshold Crossed – Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution” publisert, uten at den israelske regjering fant grunn til å forklare seg for den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen.

Et nærmere blikk 

på spørsmålene fra HRW gir kanskje svar på hvorfor Netanyahu foretrakk å forbigå dem i taushet. De faktabaserte spørsmålstillingene går nemlig til kjernen av israelske myndigheters systematiske forskjellsbehandling av jøder og palestinere:      

1) Blir palestinere bosatt i Israel eller i områder under israelsk kontroll, likebehandlet med israelske jøder bosatt i de samme områdene?
a) Hvis ja; hvordan reagerer regjeringen på anklager om at palestinerne blir diskriminert?
b) Hvis nei; hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre likebehandling

2) Hvorfor har israelske myndigheter ilagt strenge begrensninger for palestineres mulighet til å reise mellom Gaza og Vestbredden? Er det regjeringens politikk å holde Gaza og Vestbredden adskilt? Hvis dette er begrunnet med israelske sikkerhetsbehov, hvordan veier regjeringen det opp mot palestineres rett til å bevege seg fritt? [jfr. Menneskerettighetserklæringen, art. 13 «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.»] 

3) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter, i perioden 2016-2018, innvilget under 1,5% av byggesøknader (21 stykker) fra palestinere bosatt i Area C  [på den okkuperte Vestbredden].
2.147 rivningsordrer ble utstedt i samme tidsrom.
Hvorfor blir nærmest alle byggesøknader fra palestinere avvist?
Hvorfor blir bygninger som er oppført uten tillatelse av palestinere, revet i et mye større omfang enn tilsvarende for bosettere?

4) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter har tildelt 99,7% av alt såkalt «state land» på Vestbredden til formål beregnet på israelske bosettere. Til sammenligning; hvorfor er en så liten gjenværende andel tildelt palestinere?

5) Hvorfor har israelske myndigheter fortsatt kontroll på befolkningsregisteret i de okkuperte palestinske områdene, inkl. i Gaza, 15 år etter at Israel trakk seg ut av Gaza?

6) Hvorfor fortsetter myndighetene å tilbakekalle bostedsstatusen til palestinere fra Jerusalem, begrunnet med at de ikke lenger «opprettholder en forbindelse» til byen?

7) Er det regjeringens politikk å forsøke å oppnå jødisk befolkningsmajoritet i Jerusalem?
I så fall; hvorfor?

8) Colin Hames, tidligere øverste ansvarlige for offentlige tjenester i typisk palestinske bydeler som ligger bak separasjonsmuren i Jerusalem, har beskrevet regjeringens holdning til disse områdene som preget av «neglisjering». Hvorfor har ikke myndighetene skaffet innbyggerne i disse bydelene helt grunnleggende tjenester?

9) Hvorfor får ikke palestinere fra Vestbredden / Gaza (med få unntak) innvilget statsborgerskap eller borett i Israel når de inngår ekteskap med en israelsk statsborger? Tilsvarende restriksjoner gjelder ikke for israelske jøder.
Spiller demografi - og evt. målsetting om å oppnå en jødisk majoritet – noen rolle i håndhevelsen av denne loven og for regjeringens politikk knyttet til statsborgerskap, nasjonalitet, borett og tilgang til jord?  

10) Hvorfor nektes palestinske flyktninger som flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem i årene 1947-49 rett til å vende tilbake og bosette seg - mens jøder verden over er garantert borett, inkludert de som aldri har vært der. 

11) Hvorfor har israelske myndigheter nektet å anerkjenne flere titalls palestinske beduinsamfunn i Negev, og dermed gjort det ulovlig for over 70.000 beduiner å fortsette å bo i områder hvor de har bodd i mange tiår?
Følger regjeringen en politikk for "jødifisering" av Negev-regionen og i Galilea?
I så fall, hva er hensikten med denne politikken?  

Apartheid-strukturen avdekkes ved bare å stille disse enkle spørsmålene. Ikke rart Netanyahu fant det vrient å besvare dem: Enten måtte han stå opp for det universelle demokratiske prinsipp om likebehandling av alle innbyggere innen samme geografiske område – eller han ville ende med å synliggjøre og forsvare Israels institusjonelle diskriminering.

Med grundig dokumentasjon og gjennomgang av Israels politikk og praksis, kunne likevel HRW trekke sine konklusjoner, uavhengig av Netanyahu måtte mene.

Apartheid er et universelt juridisk begrep som innebærer forbud mot alvorlig institusjonell diskriminering og undertrykkelse. Dette grunnprinsipp i folkeretten, forankret både i Den internasjonale konvensjonen om apartheidkriminalitet fra 1973 og Den internasjonale straffedomstolens (ICC) Roma-traktat fra 1998, definerer apartheid som en forbrytelse mot menneskeheten, bestående av tre kjerne-elementer:

* En folkegruppes intensjon om å opprettholde dominans over en annen 
* Systematisk undertrykkelse av den marginaliserte gruppen
* Umenneskelige handlinger

Disse elementene har i årtier preget israelske myndigheters behandling av millioner av palestinere i de områder de kontrollerer politisk og militært fra Middelhavet til Jordanelva. Men et regime som har forbrytelse mot menneskeheten som bærende prinsipp for sin opprettholdelse, kan ikke forsvares - verken moralsk eller folkerettslig - og er selvsagt ikke bærekraftig i lengden. For Israels del vil enten en to-stats løsning eller innføring av demokrati være veien ut av apartheid-grepet.

Landets ledende politikere - ikke minst Netanyahu - har selv undergravd mulighet for en to-statsløsning. Da gjenstår bare innføring av demokrati, i en form for enstatsløsning, i hele det geografiske område Israel har valgt å legge under sin fullstendige kontroll.

fredag 7. mai 2021

"Ikke enig i apartheid-stempel"


Hvorfor fortier NRK den ferske Human Rights Watch-rapporten om Israel?

Da HRW slapp "A Threshold Crossed - Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution" den 27. april, vakte det oppsikt i mediehus verden over. Den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen oppsummerte Israels langvarige undertrykkelse og systemiske forskjellsbehandling av palestinerne som apartheid og en forbrytelse mot menneskeheten. 

Anklagene om apartheid har vært fremsatt overfor israelske myndigheter tidligere – bl.a. av en rekke solidaritetsorganisasjoner, israelske menneskerettighetsorganisasjoner, Russell Tribunalet og personligheter som Desmund Tutu og Jimmy Carter. 

Men det er første gang en så internasjonalt anerkjent og bredt akseptert menneskerettighetsorganisasjon som HRW konkluderer med det samme - og det i en velbegrunnet og fyldig rapport. 

Det bør være en vekker og øyeåpner. Nettopp det fremheves av en av de fremste eksperter på internasjonal rett, professor Philippe Sands ved University College London. I omtale av rapporten, refererer både BBC og The Times til professor Sands: 

– Rapporten er balansert, med faktabaserte og juridisk forankrede konklusjoner – levert av en seriøs og autoritativ organisasjon. En «wake-up-call» som bør vekke bekymring for alle som er oppriktig opptatt av menneskeverd.     

Fullt fortjent, har derfor denne viktige HRW-rapporten fått bred dekning internasjonalt – til og med i New York Times. «The Grey Lady» har ikke akkurat hatt for vane å vie mye redaksjonell oppmerksomhet til israelske myndigheters undertrykkelse av palestinerne. 

I vårt naboland Sverige hadde Svt2 fyldig dekning av rapporten i sin nyhetssending «Aktuelt», samme dag som rapporten utkom. Midtøsten-korrespondenten deltok naturlig nok med kommentarer, intervjuer og belyste rapportens innhold. Hva så med vår fremste allmennkringkaster NRK? 

Ingen dekning – verken i Dagsrevyen, Urix, Urix på lørdag. eller i det ukentlige nyhetsbrevet fra utenriksredaksjonen. Fortielsen skjer, til tross for at Midtøsten har vært et prioritert område i utenriksdekningen for NRK i mange tiår, representert med sterke utsendte korrespondenter. 

I tillegg har Norge spesiell tilknytning til Israel-Palestina spørsmålet gjennom Oslo-prosessen, lederrollen i den såkalte Giverlandsgruppen og i januar tilrådte den erfarne diplomaten Tor Wennesland i rollen som FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten. Og ikke minst; vi har en regjering som i sin plattform nærmest belønner israelske myndigheter med et løfte om styrket samarbeid innen: Forskning og utvikling, handel, turisme og kultur. 

Så hva kan årsaken være til NRKs fortielse av HRW-rapporten? Er HRW "rødmerket" og vurdert av NRK som en lite troverdig kilde? Neppe. Et raskt søk på nrk.no gir i alt 14 saker fra oktober 2018 til mars i år, basert på HRW som kilde. I de fleste tilfeller er det omtale av en ny rapport, som f.eks. denne saken fra 2018: «Palestinske sikkerhetsstyrker anklages for tortur».   

54 ord: NRKs dekning av HRW-rapporten.
(Skjermdump - nrk.no  28.04.21.)
  

Men rett skal være rett: Utenriks-redaksjonen la faktisk ut et «mikro-oppslag» om HRWs Israel-rapport sent om kvelden, dagen etter alle andre medier.

Det beskjedne oppslaget i toppbanneret på nrk.no telte 54 ord og omhandlet USA-administrasjonens reaksjon på rapporten. 

Den talende overskriften lød: "Ikke enig i apartheid-stempel". Røpet den samtidig hvorfor NRK-utenriks ikke ville opplyse seere og lyttere nærmere om rapportens innhold?