Okkupasjonstjeneste og selvmord

Statistikken viser at om du som israelsk okkupasjonssoldat skulle dø under tjeneste, er selvmord den mest sannsynlige årsak. 

De israelske generalene og politikerne styrer okkupasjonen og bestemmer graden av kontroll, brutalitet og undertrykkelse, men det er unge vernepliktige soldater som blir satt til å utføre det skitne oppdraget som okkupasjonstjenesten utgjør. Blir de uberørt av det?
    
Den okkuperte befolkning blir kollektivt dehumanisert og demonisert. Erfaring viser at soldatene gis frie tøyler overfor denne «fienden», enten det handler om kvinner, barn, funksjonshemmede, helsearbeidere, journalister… Ja, enhver palestiner - bevæpnet eller ikke - betraktes av okkupanten som fiende og en trussel i kraft av bare å det å være palestiner. 

Mahmoud Abu Saan avsluttet videregående i juni,
skutt og drept i august. (Foto: Familien/WAFA) 

Eksempler som illustrerer dette, er mange etter 56 års okkupasjon. Mahmoud Sáan (18), fra flyktningleiren Nour Shams i byen Tulkarm, er en av utallige palestinere som har blitt offer for denne dehumaniseringen og frarøvingen av menneskeverdet. Nettopp ferdig med videregående, endte hans liv 4. august ved en utenomrettslig henrettelse. En okkupasjonssoldat drepte Mahmoud med et skudd mot hodet - fra kloss hold.  

Slik brutalitet og brudd på militære regler får normalt passere ustraffet i "verdens mest moralske hær". Unntaket er hvis det skulle dukke opp en video som avslører råskapen. Da kan det bli litt støy, men det går gjerne fort over. Straff forekommer ytterst sjelden. Soldaten slipper unna og går fri, men må likevel ta personlig ansvar for det han/hun har gjort, og må leve med det resten av livet.... 

"Over tid ble jeg mer og mer voldelig", sier veteran Gil Hillel i et intervju, gjengitt i Jewish Voice for Labour. Makten hun fikk over liv og død endret henne dramatisk, hevder hun. 

"Jeg gjennomgikk en vanvittig forandring i den jobben: Fra å være en svært rolig og avslappet person til å bli en type veldig voldelig og aggressiv person som tar ut sine frustrasjoner på det som er mulig - og det var palestinere og arrestanter." Den tidligere offiseren i militærpolitiet legger til: "Jeg slo mer, jeg var mer voldelig. Jeg så dem egentlig ikke i det hele tatt. De ble usynlige mennesker du ikke ser."

Historier som dette florer blant tidligere vernepliktige etter gjennomført pliktig "okkupasjonstjeneste". I vitnesbyrd avlagt til organisasjonen Breaking the Silence deler andre sine reaksjoner på å måtte delta i riving av palestinske hjem som kollektiv straff; fysisk mishandling av arrestanter; ydmykelser av hele familier ved veisperringer; overgrep mot barn; tortur av arrestanter etc, etc ...

Kanskje er dette noe av forklaringen på at selvmord nå er den fremste dødsårsak blant israelske okkupasjonssoldater. Nøyaktig antall er usikkert - f.eks. dødsfall under permisjon - men i 2022 ble 14 soldater registrert døde etter selvmord. Antallet har steget de siste fem år. Årsakene er uklare. Hæren leter etter svar, men stiller ikke spørsmål som: - Hvem  skjøt og drepte 18-årige Mahmoud fra kloss hold 4. august? Kanskje en annen 18-19 åring inne til obligatorisk okkupasjonstjeneste? Denne brutale utenomrettslige henrettelsen av en sivil ungdom skal han/hun leve med videre.... Hvor lenge?

Ondskapens okkupasjon

HARUN ABU ARAM (26) er en av de som vil inngå på årets statistikk over drepte, ubevæpnede palestinere, død etter å ha blitt skutt av okkupasjonssoldater. Han døde i februar i år, sør på den okkuperte Vestbredden, etter å ha ligget hardt skadet siden 1. januar 2021. Harun var ingen såkalt "militant" palestiner - bare en enkel beduin som drev med gjeterhold. Men det hjalp ikke mot bevæpnede soldater.

Den skjebnesvangre dagen - på sin egen bursdag for drøye to og et halvt år siden - ble han skutt i halsen av en israelsk okkupasjonssoldat.  

Resultat: Lam fra halsen og ned. I tiden fra han ble skutt fram til han døde, ble han liggende i en hule, fullstendig avhengig av foreldrenes pleie. - I en hule? Jo, familien har hatt tilhold i en hule siden israelske okkupasjonsstyrker rev boligen deres i 2020.  

Harun Abu Aram ble 26 år - skutt i halsen av en
okkupasjonssoldat. Død etter 2 års lidelse. 

    

Soldaten som skjøt har gått videre i livet - uten straff etter å ha skutt og lemlestet en ubevæpnet palestiner. Okkupasjonsmakten forsvarer handlingen med at det "oppstod en livstruende situasjon".  Video-opptak fra hendelsen viser det motsatte. Hvilken trussel skulle noen få ubevæpnede bønder utgjøre mot tungt bevæpnede soldater?

Soldatenes ærende var å konfiskere en generator og annet utstyr fra en nabo av Harun - uten annen grunn enn at israelske okkupasjonsmyndigheter forsøker å fordrive palestinerne fra den sørlige delen av Vestbredden. Tilgang til generator er helt nødvendig i strømløse Khirbet al-Rakiz - et av de enkle gjetersamfunnene i denne delen av de okkuperte palestinske områdene. Harun forsøkte bare å hjelpe sin nabo fra å bli frastjålet sin generator av soldatene. 

Det hører med til historien at soldatene hindret en personbil fra å bringe den hardt skadde Harun til sykehus, ved å punktere dekkene.

RIP Harun Abu Aram.


LES MER: The Story of Harun Abu Aram  Kilde: Israeli Committee Against House Demolitions

Fra Lillehammer til Jenin

For 50 år siden fikk vi stifte bekjentskap med en israelsk dødsskvadron på norsk jord. Dødsskvadronene opererer fortsatt med sine utenomrettslige henrettelser – nå; spesielt på den okkuperte Vestbredden.

Washington Post (26.05.23) har avslørt detaljene i en slik operasjon, gjennomført i ren gangster-stil i sentrum av Jenin, hvor bl.a. en uskyldig 14-årig gutt ble drept. Det imponerende dokumentasjonsprosjektet er basert på synkronisering av 15 videoer, pluss gjennomgang av langt flere, inkludert CCTV-opptak – samt intervju av vitner.

Resultat: En 3D-rekonstruksjon av det blodige raidet. Den viser at det var mye folk ute og tett trafikk i sentrum av Jenin denne ettermiddagen 16. mars. Ingen fester mistanke til to parkerte sølvgrå personbiler med palestinske skilt.

I den ene; to israelske spanere. I den andre; fire tungt bevæpnede, sivilkledde israelske offentlige drapsmenn. Oppdrag: Drepe Nidal Khazem (28) og Yousef Shreim (29). De offentlige israelske «leiemorderne» tilhører Yamam, en eliteenhet – les: dødsskvadron - i Border Police-styrken.

Plutselig dukker de to «målskivene» opp. De er ubevæpnet, gående intetanende side om side på fortauet. I neste øyeblikk blir begge offer for en utenomrettslig henrettelse midt i ettermiddagstrafikken.

Etter å ha blitt skutt - liggende på bakken - blir Shreim pepret med flere skudd. Hele kroppen rister, ifølge Washington Post. Khazem er også truffet og faller om. To av agentene – den ene med en pistol, den andre med rifle – huker seg ned ved siden av ham og fyrer løs mot hodet, fra kloss hold.

Omar Amadin (14) Foto: Awadin family

I den travle gata kommer 14 år gamle Omar Awadin syklende. Han pleier å trå til som sykkelbud for faren, med distribusjon av medisiner til ulike apotek i Jenin. Nå var han akkurat ferdig med siste leveranse for dagen.

Så blir han skutt - i ryggen. Han klarer å sykle noen meter før han faller om. Død. Drept på åpen gate av de israelske agentene. Sørgende foreldre har mistet sin eldste sønn; to søsken har mistet sin storebror, men typisk: Okkupasjonsmakten har ikke levnet drapet av Omar en eneste offentlig kommentar..

Allerede straks etter 6-dagers krigen for 56 år siden, advarte Yeshayahu Leibowitz, en av Israels fremste intellektuelle, om hvordan okkupasjon ville korrumpere det israelske samfunnet. 

Det grundige dokumentasjonsarbeidet fra Washington Post illustrerer nettopp dette: Dehumanisering av de okkuperte, med en totalt manglende respekt for palestinske liv og internasjonale konvensjoner, der utenomrettslige henrettelser; drap av uskyldige barn og krigsforbrytelser er for lengst normalisert som taktiske våpen i okkupasjonen.

Internasjonale reaksjoner? De uteblir fortsatt – også fra Norge. Hvor lenge?

- Jeg ville ha gjort det samme

Denne uken er det akkurat 20 år siden Yitzhak Frankenthal holdt sin flammende tale foran statsministerboligen i Jerusalem. Da hadde det gått 8 år siden hans sønn Arik ble bortført og drept av Hamas-sympatisører – 19 år gammel - mens han tjenestegjorde i okkupasjonsstyrken på Vestbredden. Talen ble gjengitt i flere aviser, bl.a. i The Guardian: "I would have done the same". 

Teksten er like aktuell i dag som for 20 år siden. 

Jeg ville ha gjort det samme

Min elskede sønn Arik, av mitt eget kjøtt og blod, ble myrdet av palestinere. Min høyreiste, lyshårede sønn med blå øyne som alltid smilte med et barns uskyldige trekk og utstrålte innsikt som en voksen. Min sønn. Hvis uskyldige palestinske barn og andre sivile må drepes for å ta min sønns drapsmenn, vil jeg be sikkerhetsstyrkene vente til en annen anledning.      

Yitzhak Frankenthal (foto: Facebook)

Dersom sikkerhetsstyrkene får vite hvor drapsmannen er, og det befinner seg palestinske barn og sivile i nærheten, vil jeg be dem om ikke å ta hevn. Selv om de vet at han planlegger et nytt angrep og de har valget mellom å drepe uskyldige palestinere eller hindre et terrorangrep som kan ramme uskyldige israelere.        

Jeg vil heller at fingeren på avtrekkeren eller på utløserknappen for bomben som skal drepe min sønns morder skal skjelve, enn at uskyldige palestinske liv går tapt. Jeg vil si til sikkerhetsstyrkene: - Ikke drep drapsmannen. Still ham heller for retten. Dere er ingen domstol. Deres fremste motivasjon må ikke være hevnakt, men å hindre at uskyldige palestinere rammes.      

Etiske krav

Etikk er ikke svart/hvitt – bare hvitt. Etikken må være fri for hevn og overilte handlinger. Hver handling må avveies på forhånd for å vurdere om den oppfyller strenge etiske krav. Vår etikk henger i en tynn tråd – prisgitt handlingene til hver soldat og politiker.  

Det er uetisk å drepe uskyldige israelske og palestinske kvinner og barn. Det er også uetisk å kontrollere en annen nasjon og styre den på en måte som frarøver den sin menneskelighet. Det er åpenbart uetisk å slippe en bombe som dreper uskyldige palestinere. Det er uetisk å hevne seg på uskyldige. 

På den annen side; det er en høyverdig etisk handling å hindre en annens død. Men hvis handlingene innebærer at andre uskyldige må dø, er det etiske grunnlaget for inngripen tapt. En nasjon som ikke kan trekke denne linjen er dømt til å gripe til uetiske tiltak overfor sitt eget folk. 

For meg er ikke det verste det som allerede har skjedd, men det som en dag vil komme til å skje. Den dagen kommer – for våre politiske og militære ledere eier ikke den mest grunnleggende integritet til å si: ”Vi beklager”. 

Vi tapte vårt etiske grunnlag lenge før selvmordsbombingen startet. Det avgjørende øyeblikk var da vi begynte å kontrollere en annen nasjon.  

Født i etisk kaos

Min sønn Arik ble født inn i et demokrati med utsikter til et anstendig og ordnet liv. Ariks drapsmann ble født inn i en forferdelig okkupasjon – i et etisk kaos. Hadde min sønn blitt født i hans sted, ville han kunne endt opp med å gjøre det samme. 

Hadde jeg blitt født inn i det politiske og etisk kaos som preger palestinernes dagligliv, ville også jeg sannsynligvis forsøkt å skade og drepe okkupanten. Hvis ikke; ville jeg ha forrådt selve grunnlaget for å kunne leve som et fritt menneske.  

La alle de selvrettferdige som snakker om hensynsløse palestinske mordere se seg selv grundig i speilet og spørre hva de ville gjort om det var de som måtte leve under okkupasjon. For egen regning kan jeg si at jeg, Yitzhak Frankenthal, uten tvil ville blitt en frihetskjemper og ville ha drept så mange jeg kunne på den andre siden. 

Det er dette fordervede hykleriet som får palestinerne til å kjempe så uforsonlig mot oss – vår dobbeltmoral som tillater oss på den ene siden å skryte av å ha de høyeste militær-etiske normer, samtidig som det samme militæret slakter uskyldige barn. En slik mangel på etikk, vil korrumpere oss.           

Min sønn Arik var soldat da han ble drept av væpnede palestinere som trodde på et etisk grunnsyn i kampen mot okkupasjon. Min sønn Arik ble ikke myrdet fordi han var jøde, men fordi han var del av en nasjon som okkuperer en annens territorium. 

Jeg er klar over at dette er ubehagelige ord, men jeg ytrer dem høyt og tydelig fordi de kommer fra hjertet – hjertet til en far med en sønn som ikke fikk leve videre fordi hans folk var blendet av makt.      

De skyldige

Uansett hvor mye jeg enn ville, kan jeg ikke beskylde palestinerne for min sønns død. Det ville vært for lettvint. Det er vi, israelerne, som er de skyldige på grunn av okkupasjonen. Enhver som ikke innser dette, vil bidra til en dag å lede oss til ødeleggelse.   

Palestinerne kan ikke fordrive oss. De har for lenge siden akseptert vår eksistens. De har vært klar for å inngå fred med oss, men det er vi som er uvillige til å slutte fred med dem. Det er vi som insisterer på å opprettholde vår kontroll over dem. Det er vi som trapper opp spenningen i regionen og gir næring til voldsspiralen. Jeg beklager å måtte si det, men skylden er helt og holdent vår. 

Jeg mener ikke med det å frita palestinerne for ansvar, og på ingen måte å rettferdiggjøre angrep på sivile israelere. Ingen angrep på sivile kan godtas. Men som okkupasjonsmakt er det vi som tramper på menneskers verdighet. Det er vi som knuser palestinernes frihet. Det er vi som presser en hel nasjon til fortvilte, ville handlinger

-------000-------

Yitzhak Frankenthal har viet sitt liv til freds- og forsoningsarbeid etter tapet av sin sønn i 1994. Allerede året etter etablerte han en organisasjon for israelske og palestinske familier som hadde blitt rammet av tilsvarende tragedier som hans egen: "Parents Circle - Families Forum". 
I 2005 realiserte han drømmen om et fredsinstitutt, i sønnens navn: "Arik Institute for Reconciliation, Tolerance and Peace". 
Fra 2009 bestyrer han et amerikansk fond, etablert av Leonard Cohen, kalt "Fund for Reconciliation, Tolerance and Peace".   

Mishandlingen av arresterte barn fortsetter

I juni var det 10 år siden en gruppe fremtredende jurister – støttet av den engelske regjering – publiserte rapporten «Children in Military Custody». 

Den var basert på gransking av forholdene for arresterte/fengslede palestinske barn. Systematisk neglisjering av rettssikkerheten ble avdekket, med grove brudd på konvensjonen om barns rettigheter og 4. Genève-konvensjon. Rapporten ble overlevert israelske myndigheter og konkluderte med 40 anbefalte forbedringspunkter for å styrke rettssikkerheten for barna.

Nå har organisasjonen Military Court Watch sett nærmere på hvordan anbefalingene er fulgt opp. Resultatet er nedslående. Kun på ett punkt kan spores bedring for mindreårige arrestanters rettssikkerhet: De fengsles ikke lenger sammen med voksne.

På øvrige områder, er overgrepene i dag verre eller like ille som de var for 10 år siden. Dette gjelder f.eks.:

*Arrestasjon av barn om natten (60%)

*Hender stripset under arrestasjon (96%)

*Bind for øynene under arrestasjon (89%)

*Utøvelse av fysisk vold og trusler mot barna (67% - spark, slag, smekk, slått m gevær. Trusler om: arrestasjon av foreldre, tilbakekalling av arbeidstillatelse i Israel for familiemedlemmer, grusing av familiens hjem, brutalt forhør, langvarig arrest, fengsling under isolasjon, voldtekt, drap)

*Manglende informasjon om rett til å forholde seg taus under avhør (87%)

*Manglende mulighet til å konsultere advokat før avhør (72%)

*Avhør uten nærvær av foreldre (99%)

*Fengsling under isolasjon (44% - gjennomsnittlig 10 dager. Rapport om: alvorlige psykiske traumer, selv-skading, selvmordsforsøk)

*Tvangsoverføring ut av okkupert område for soning i Israel (67% - klassifisert som krigsforbrytelse)

Utdrag av «avhør» av - den gang - 13 år gamle Ahmad Mansara i 2015: Eksempel på psykisk tortur av et barn.

Det finnes ingen unnskyldning for at israelske myndigheter ikke skal iverksette og etterleve grunnleggende rettigheter for fengslede palestinske barn. Det er politisk ukomplisert; krever ingen tung forhandlingsprosess. Hvorfor skjer det likevel ikke?

Mye av det barna utsettes for må betegnes som ren sadisme og tortur – og det skjer utilslørt og er enkelt å avdekke. Hvordan forklare det? Mye tyder på at dette er resultat av en dehumanisering av den okkuperte befolkning - en generell respektløshet for palestinsk liv hos landets politiske og militære ledelse. Barn, ikke unntatt. 

Langvarig okkupasjon og voksende rasisme og menneskeforakt går hånd.

Skrekkvåpen i Ukraina og Israel

Terrorisering av sivilbefolkningen - slik omtaler pensjonert generalløytnant Arne Bård Dalhaug avsløringen av Russlands bruk av FLECHETTE-granater i Ukraina-krigen. (Dagbladet 19.04.22) 

Et annet land som har brukt dette skrekkvåpenet de siste 25-30 år, er ISRAEL – spesielt i Gaza.  

Hver Flechette-granat inneholder 5000 sylskarpe dart-lignende piler - ca. 2,5 cm lange (nesten som spiker). Den type granat den israelske hæren benytter, skytes fra stridsvogner. I ca. 30 meters høyde over bakken, eksploderer granaten. Pilene spruter da ut med stor kraft i et ovalformet mønster – i 300 meters lengde og 90 m på det bredeste.

Det er med andre ord et svært upresist våpen. Enhver som tilfeldigvis måtte befinne seg i nedslagsfeltet, vil kunne oppleve å bli rammet av piler som borer seg inn i kroppen. 

Ammunisjonen er naturlig nok forbudt å bruke mot ikke-militære mål. Ifølge den amerikanske manualen for den type Flechette som okkupasjonsmakten Israel bruker, går det klart fram at våpenet er beregnet på “close-in assault against massed infantry assaults and for offensive fire against exposed enemy personnel”. 

Bruk av Flechette-granater i tett-befolkede områder er forbudt og strider mot to grunnleggende prinsipper i krigens folkerett. 

- For det første fordi dette våpenet i slike områder ikke klarer å skille ut militære mål fra sivile. 

- For andre er man ved valg av angrepsmetode og type våpen pålagt å ta alle mulige forholdsregler for å unngå å ramme sivile, eller minimere mulighetene for at de rammes.            

Israel stiller seg likegyldig til det, og har anvendt dette skrekkvåpenet flere ganger i Gaza – et av verdens tettest befolkede områder, der dessuten ca. halvparten av befolkningen er mindreårige. 

Men – ukritisk bruk av Flechette-granater er dessverre bare ett av flere eksempler på israelske myndigheters manglende respekt for krigens folkerett; grunnleggende menneskerettigheter og ulike internasjonale konvensjoner til beskyttelse av sivile. Gaza regnes dessuten som okkupert, og det forplikter Israel som okkupasjonsmakt - ihht 4. Geneve-konvensjon - til å utvise ekstra ansvar for beskyttelse den okkuperte sivilbefolkningen. 

Likegyldigheten og neglisjeringen kan bare forstås ut fra en årelang dehumaniserende holdning fra israelske myndigheter overfor palestinerne som folk.

Torturert til falsk tilståelse

Lite visste de om det tortur-helvete som ventet dem, da de med noen få dagers mellomrom møtte opp til innkalt avhør på en av politistasjonene i Jerusalem.  

For de to fetterne Yazan (22) og Mohammad al-Rajbi (20) skulle det bli halvannen måned med psykisk og fysisk tortur. Til slutt ble smertene uutholdelige, pga den langvarige sadistiske behandlingen. De knakk sammen. 

Falsk tilståelse om steinkasting ble halmstrået de grep til – og torturistene i Shin Bet fikk det de ventet på. For dem; et bevis på at avhørsteknikker som baserer seg på såkalte «special methods» får fram «sannheten». Offisielt ble Israels utstrakte bruk av tortur ved avhør forbudt av høyesterett i 1999, men har fortsatt under eufemismen «special methods» - legalisert, med velsignelse fra justismyndighetene. 

Illustrasjon tortur (B'Tselem)

I avrapportering til rettighetsorganisasjonen B’Tselem, gir Yazan innblikk i mishandlingen som pågikk i halvannen måned:

- avhør i 23 timer av 12 ulike Shin Bet agenter. Anklaget for steinkasting

- etter avhør: fastbundet i 2 dager til en stol, med hendene bakbundet, uten mat og drikke, uten tilgang til toalett

- istedenfor løslatelse etter at politiet framskaffet video-bevis som fritok ham fra anklagen, dukket ny oppkonstruert anklage om steinkasting opp

- ble nektet å legge fram bevis på uskyld fra egen mobiltelefon

- flere dagers avhør fulgte – fra 17 til 19 timer i strekk hver gang

- mellom avhørene: holdt isolert i fangehull ca. 1 m x 2 m, kalt «Zinzin». Umulig å stå oppreist

- plassert i et trangt skap i ca. 2 timer – bundet på hender og føtter med hodet mellom bena. Bevisstløs da han slapp ut.

- ny oppkonstruert anklage. Forbeholdt seg rett til å forholde seg taus. Overført til Megido-fengselet nord i Israel. Truet på livet av medfanger (sannsynlig oppdrag av Shin Bet). Deretter overført til Ashkelon-fengselet

- fraktet tilbake til Jerusalem, nye avhør mens han igjen var fastbundet i smertefull posisjon i fangehullet «Zinzin»

- innesperret i «Zinzin» i to dager etter avhør. Vekket av alarm om han falt i søvn. Ikke tilgang på toalett – tisset på seg. Kunne ikke stå oppreist da han ble sluppet ut

- knakk sammen. Oppkonstruerte «tilståelse» av å ha kastet to steiner oppe på Tempelhøyden.  

- uskyldig dømt til 8 måneders fengsel. Ferdigsonet i mars 2022 

Yazans yngre fetter, Muhammad, gjennomgikk lignende tortur. Han knakk sammen etter 20 dager, men torturen fortsatte ytterligere 20 dager. Også han ble idømt 8 måneders fengsel. 

Begge har slitt med plager etter torturen. Yazan har synsproblemer, mens Muhammad har droppet ut av skolen og sliter med angst – frykt for å gå ut blant folk, frykt for okkupantens sikkerhetsstyrker og politi.  

Mulighet for klage på tortur? Jovisst, men ifølge Public Committee Against Torture in Israel tar vurdering om mulig oppfølging gjennomsnittlig 4,5 år. Av 1300 klager siden 2001, har 2 blitt fulgt opp for nærmere gransking. Resultat? Full frifinnelse. Ingen tiltale….. Israel vet å beskytte sine torturister. 

oooo000oooo

OM TORTUR: 
Tortur er offisielt forbudt i henhold til FNs menneskerettighetserklæring av 1948, i henhold til Genèvekonvensjonen av 1949 om krigsfanger og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950, artikkel 3. Likevel anvendes tortur fortsatt i en rekke land; erfaringsmessig oftest i land med autoritære styresett (diktatur) eller med svakt utviklede demokratiske tradisjoner. 
(Norsk Medisinsk Leksikon)