søndag 25. september 2011

"Skriket" - nytt israelsk våpen

Det kraftige akustiske våpenet går under navnet The Scream -  "Skriket". Det gir hodepine, svimmelhet, kvalme og får mange til umiddelbart å synke sammen.   

Onsdag i forrige uke (21.09.11) benyttet den israelske hæren et nytt våpen for å spre palestinere som hadde samlet seg ved Qalandia checkpunktet nord for Jerusalem for å gi støtte til søknaden om FN-medlemskap. Flere ble rammet av akutt illebefinnende etter lydangrepet – noe som raskt fikk hele folkemengden til å trekke seg tilbake 

Våpenet har fått navnet The Scream; og vi aner
hvor ubehagelig det oppleves for offeret.
Det nye lyd-våpenet gjør bruk av lavfrekvente signalstøt som "ammunisjon", som med 10 sekunders mellomrom "skytes" ut mot f.eks. en folkemengde. Selve lydkanonen er montert på en bil og er derfor et svært mobilt våpen som kan benyttes ved demonstrasjoner.

Den ubehagelige lyden vil i løpet av sekunder føre til at folk får hodepine,  balanseproblemer og går ned på knærne. Mange blir også spontant kvalme. Eventuelle langtidsskader er foreløpig ukjent, men mange mener at våpenet kan skade hørselen.  

I pressen ble våpenet første gang omtalt i 2005 i forbindelse med en palestinsk demonstrasjon i Bil’in på Vestbredden. En pressefotograf fra Associated Press som den gang ble utsatt for våpenet, forklarte at det var umulig å beskytte seg mot lyden, selv om han holdt seg for ørene. Den spesielle ringingen inne i hodet fortsatte uansett. 

En militær kilde opplyste den gang til CBS News at lydvåpenet opererer på en spesiell lav frekvens som trenger inn i indre-øret. Han forklarte at lyden er så uutholdelig at folk vil forsøke å komme seg unna så raskt som mulig.      

IDF - den israelske hæren - vil ikke opplyse om teknologien bak The Scream. Men det er antatt at det er den samme man finner i  LRAD — Long-Range Acoustic Device — som har vært benyttet av de amerikanske styrkene i Irak for å få kontroll ved sammenstimling av store folkemengder.

Det israelske selskapet Electro-Optics Research & Development Ltd har utviklet og produserer et anti-opprørs våpen de kaller SHOPHAR The Scream. Navnet Shophar er identisk med betegnelsen på bukkehornet som benyttes til å blåse i ved spesielle jødiske religiøse seremonier. SHOPHAR The Scream består av et stativ med 36 sekskantformede rør som kan "skyte ut" konsentrerte "lydbomber" mot mål inntil 75 meter borte. Det er uklart om det er dette våpensystemet den israelske hæren benytter, eller om navnelikheten er tilfeldig.
SHOPHAR The Scream montert på
en liten pick-up. Nye muligheter for
    kontroll med okkuperte mennesker.    

Enkelte menneskerettighetsaktivister – som f.eks. Arik Ascherman, lederen i Rabbis For Human Rights – har uttalt seg positivt til at våpenet ikke er dødelig og at det dermed kan bidra til å spare ytterligere palestinske demonstranter fra å bli skutt av israelske soldater.

– Men, tilføyer rabbiner Ascherman, vi må minne hverandre på at problemet ikke er selve demonstrasjonene, men hva som får folk til å demonstrere.

- Hvis dette våpenet gjør det vanskeligere for palestinere å uttrykke seg på en ikke-voldelig måte, har vi et problem. Den beste måten å oppløse demonstrasjoner på er å ta tak i problemene som utløser dem, påpeker Arik Ascherman klokelig.

tirsdag 20. september 2011

Fire spørsmål om Palestina og FN

1) Hvorfor går palestinerne til FN for å bli akseptert som egen stat?
Palestinerne ser ingen annen mulighet enn å internasjonalisere konflikten etter 44 års okkupasjon med nytteløse forsøk på å forhandle seg ut av okkupasjonen. I år er det 18 år siden signering av Oslo-avtalen, der fullt palestinsk selvstyre og israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder ble lovet i løpet av fem år. Den såkalte «freds- og forhandlingsprosessen» har Israel i stedet utnyttet som en forsterket okkupasjonsprosess og befestet stillingen som okkupasjonsmakt.

FN-sporet gir enten medlemskap eller vil avsløre USAs
dobbeltmoral i håndtering av palestinernes rettmessige krav
Dersom Palestina blir anerkjent som egen stat åpnes nye muligheter for å få prøvd palestinske rettighetskrav i internasjonale fora – f.eks i den internasjonale straffedomstolen (ICC) og den internasjonale krigsforbryterdomstolen (ICJ).

Uten egen stat er palestinerne utestengt fra slike viktige organisasjoner som regulerer mellomfolkelige forhold. I praksis er palestinerne i dag rettsløse i det internasjonale samfunn – helt avhengige av at andre stater fremmer saker på deres vegne eller stiller Israel til ansvar for overgrep og klare brudd på folkeretten.

FN-medlemskap, med formell internasjonal anerkjennelse av en selvstendig palestinsk stat, kan innlede en ny epoke på «fredsveien» - men denne gang på andre premisser enn hva Israel dikterer. 

2) Hvorfor er Israel så sterkt imot at palestinerne går til FN?
Israels rasende reaksjon på palestinernes fredelige vei via FN, må forstås ut fra en frykt for at det vil bli langt vanskeligere for Israel å forlenge okkupasjonen den dagen en palestinsk stat er anerkjent av det internasjonale samfunn.

De dominerende politiske krefter i Israel viser i praktisk politikk at de er imot etablering av en selvstendig palestinsk stat, selv om de i ord lenge har gitt inntrykk av noe annet. Dagens israelske statsminister – Netanyahu – har hele tiden markert seg som motstander av de ideelle målene man satte seg i Oslo-prosessen. I dag leder han en politisk koalisjon med sterke krefter som mener de okkuperte områder bør inngå i et Stor-Israel.

En selvstendig palestinsk stat forutsetter oppgivelse av den israelske okkupasjonen, med tilbaketrekking fra palestinsk land. Det har man ikke sett tegn til fra 1967 fram til idag – snarere tvert imot: Det militære nærværet er forsterket; bosettingene er utvidet; muren bygges fortsatt på palestinsk land; kontroll-nettverket av palestinere under okkupasjon blir mer finmasket; palestinsk eiendom frarøves og ødelegges kontinuerlig.  

Anerkjennelse av en palestinsk stat i FN vil gjøre den ulovlige israelske okkupasjonen enda mer tydelig og synlig enn den er i dag. Israel vet at okkupasjonen da vil internasjonaliseres, med fare for at de som okkupant av en selvstendig stat ville kunne møtes med sanksjoner og straffereaksjoner.

3) Hva er den viktigste hindring for fred i Midtøsten?
Aksen Washington – Tel Aviv er uten tvil den viktigste hindring for fred. Oppgivelse av den ulovlige israelske okkupasjonen er en klar forutsetning for en fredelig løsning. Men ingen amerikansk administrasjon – heller ikke Obama – har vist politisk styrke og mot til å presse Israel.

Maktforholdet mellom Israel som okkupant og palestinerne som okkupert er ekstremt asymmetrisk, med palestinerne praktisk talt uten maktmidler på den ene siden, og Israel som en av verdens sterkeste militærmakter på den andre siden. I forhandlinger mellom de to må en slik ubalanse utlignes av en tredjepart. USA er den eneste som kunne ha spilt en slik rolle, og bidratt til å sikre en fredelig løsning.

I stedet er USA blitt en viktig alliert for å opprettholde okkupasjonen, ved at landet frivillig har gått inn i rollen som militær, økonomisk og politisk garantist. USAs supermaktposisjon virker dessuten inn på de posisjoner viktige alliansepartnere inntar. Det har virket lammende på deres muligheter til å møte Israels okkupasjonspolitikk og mange brudd på folkeretten med den type straffereaksjoner som ellers ville være naturlig. Derfor har det aldri vært nødvendig for Israel å gi noe ved forhandlinger – eller bremse okkupasjonsprosessen.     

Et tragikomisk eksempel på USAs underdanighet i forhold til Israel spilte seg med all tydelighet ut i FN i vinter. Et resolusjonsforslag med klare krav til stans i videre utbygging av bosettinger, ble da fremmet. Teksten var nøye formulert. Hvert ord var veid for å sikre at budskapet skulle passere. Helt bevisst hadde de som utformet teksten tatt inn de samme ord og vendinger som utenriksminister Hillary Clinton hadde benyttet en tid i forveien overfor Israel.

Men nei – selv ikke en resolusjonstekst med amerikanernes egen ordbruk, kunne USA godta. I Sikkerhetsrådet hadde USAs ambassadør Susan Rice naturlig nok sitt svare strev med å forklare at jo, USA var riktignok imot videre utbygging av bosettinger, men de ville likevel nedlegge veto mot en resolusjon med et slikt krav. Det var 43. gang de nedla veto mot resolusjoner rettet mot Israel siden 1967.

4) Hva med direkte forhandlinger med Israel?
Palestinernes søknad om å bli tatt opp som medlemsstat i FN, utelukker ikke framtidige forhandlinger med Israel om uavklarte spørsmål – f.eks. flyktningproblemet og Øst-Jerusalem. Det vil være nødvendig. Med status som akseptert selvstendig stat av det internasjonale samfunn vil slike forhandlinger tilføres et nytt element. Utgangspunktet vil være noe annerledes enn idag. Det vil fortsatt ikke være to likeverdige forhandlingspartnere, men ubalansen vil ikke være så skjev som i dag. 

Derimot; å trekke seg fra FN-sporet og gå tilbake til tosidige forhandlinger med en israelsk regjering som fortsetter å okkupere stadig mer palestinsk land mens de sitter ved forhandlingsbordet, er ikke bare nytteløst, men en politisk umulighet for enhver palestinsk leder.

tirsdag 13. september 2011

Barnetegninger fra Gaza – det er farli’ det ……

Et barnemuseum i Oakland ved San Francisco hadde alt klart for utstilling av barnetegninger fra Gaza - men nå har de avlyst den etter press fra sterke pro-israelske lokale krefter.

Utstillingen A Child’s View of Gaza ved The Museum of Children’s Art skulle egentlig åpne 24. september og henge fram til 13. november. Gjennom tegninger og malerier, laget av barn i Gaza, ville publikum kunne få ta del i hvordan noen av de mest forsvarsløse i «verdens største åpne fengsel» opplevde det massive israelske bombardementet ved årsskiftet 2008 - 09.

Tegningene er laget av barn i alderen 8 – 14 år og viser barnas egne erfaringer, bl.a. bomber som blir sluppet fra fly, tanks og folk som blir skutt. 
Noen vil ikke at barnas følelser om krig
skal vises - fordi de er palestinere? 

Det var den amerikanske hjelpeorganisasjonen Middle East Children’s Alliance som stod bak organiseringen av utstillingen. Alt var klappet og klart, men torsdag i forrige uke fikk direktør Barbara Lubin den overraskende beskjeden fra museet at det var kroken på døren for utstillingen.

Museets styremedlemmer begynte å motta klager fra lokale organisasjoner når annonseringen av utstillingen ble kjent. Ifølge en uttalelse fra styreformann Hilmon Sorey er riktignok museets formål å bidra til forståelse og kunnskap, men etter nærmere kontakt med lokalmiljøet fant man at akkurat denne utstillingen ville være upassende for barn.    

Det hører med til historien at museet tidligere har hatt utstillinger som viste barnekunst inspirert av erfaringer fra krig. I 2007 hadde museet en utstilling med tegninger laget av amerikanske barn under den 2. verdenskrig. Bildene viste bl.a. Hitler, og krigsscener med brennende fly, synkende krigsskip, ødelagte hus m.m 

Også i 2004 hadde museet en lignende utstilling – den gang med barnekunst laget av irakiske barn, kort tid etter den amerikanske invasjonen.

Uttrykket og innholdet i Gaza-barnas tegninger har mye til felles med opplevelsene av krig, slik de ble skildret av barna bak tegningene ved disse andre to utstillingene. Men den store forskjellen er at denne gang handler bildene om palestinske barns traumatiske krigsopplevelser.
Det ble tydeligvis mer enn hva pro-israelske krefter i California kunne tåle.

lørdag 10. september 2011

- Overmodent for palestinsk stat

- Jeg støtter palestinernes nasjonsbygging. Et fritt og uavhengig Palestina er overmodent for lenge siden.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon var usedvanlig klar i sine uttalelser under et besøk i Canberra, Australia, torsdag 8 september. 

- En to-statsløsning, der Israel og Palestina kan eksistere fredelig side om side, er fortsatt en realistisk visjon – og jeg støtter den fullt ut, tilføyde han. 
En dag - et fritt Palestina

Ban Ki-moons uttalelser kom dagen etter at de palestinske selvstyremyndighetene lanserte sin kampanje «National Campaign for Palestine: State 194». Kampanjen inngår i forberedelsene til 20. September, når president Mahmoud Abbas er ventet å overbringe en formell anmodning om at FN opptar Palestina som medlemsstat.

USA-veto
Samme dag som palestinerne lanserte sin kampanje, svarte USA med å fastslå åpent for første gang at de ville nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot fullt medlemskap for Palestina.  Det var Utenriksdepartementets talskvinne Victoria Nuland som kom med budskapet i en pressebriefing: - USA motsetter seg at palestinerne i FN forsøker å etablere en egen stat som bare kan oppnås gjennom forhandlinger. Derfor; ja – USA vil nedlegge veto hvis forslaget kommer til Sikkerhetsrådet.


Rene ord for pengene, med andre ord. Og nok en gang er USAs posisjon sammenfallende med de som okkupasjonsmakten Israel uttrykker. 

Etterplaprer Israel
- Hvorfor lar ikke Mr Bush like gjerne Ariel Sharon overta hele pressetjenesten ved Det Hvite Hus, spurte spaltisten Robert Fisk retorisk i en kommentarartikkel i britiske Independent i 2006.

– Ikke bare ville det være mer redelig - for vi ville i det minste få høre den israelske stemmen direkte – men det ville også spare den amerikanske presidenten for det uverdige ved å måtte etterplapre alt han blir fortalt av israelerne, mente Fisk.

Dette var i Yasser Arafats dager. – Fred forutsetter et nytt og annerledes palestinsk lederskap for at en palestinsk stat kan bli født, uttalte den amerikanske presidenten den gang.

Siden satte Vesten inn Mahmoud Abbas fra Fatah som leder for de palestinske selvstyremyndighetene, fordi utenverden ikke kunne akseptere at Hamas gikk seirende ut av det demokratiske valget i 2006. Nå er det Abbas som har falt i unåde.

Okkupasjonsprosess - ikke fredsprosess
Problemet er at så lenge palestinerne lever under okkupasjon vil Israel – og dermed USA – aldri være fornøyd med et lederskap som stiller klare krav til okkupasjonsmakten og som målbærer aspirasjoner om frihet på vegne av det palestinske folk. Kravet om et «annerledes palestinsk lederskap» vil alltid fremmes så lenge dette lederskapet ikke danser etter Israels pipe. Og palestinsk politisk «ulydighet» følges gjerne opp med kollektive straffereaksjoner mot sivile palestinerne på Vestbredden og i Gaza.

Dette illustrerer ulikeforholdet – asymmetrien – i maktforholdet mellom det å være okkupant og okkupert. Forhandlingsveien ut av okkupasjon, blir dermed en illusjon – så lenge forhandlingene er begrenset til de to partene, uten press fra tredje part som kan oppveie ulikeforholdet mellom okkupant og okkupert.

Den såkalte «fredsprosessen» de siste 20 år viser med all tydelighet en okkupasjonsmakt som ikke vil forhandle seg ut av okkupasjon, men som snarere har misbrukt forhandlings- og fredsprosessen til mer undertrykkelse; mer kolonisering; og en forsterket okkupasjonsprosess. I alle disse årene har USA, uansett president ved roret, vist seg fanget i Israels grep og som en trofast støttespiller og våpenbror for Israel. Siste utspill fra Obama-administrasjonen mot anerkjennelse av Palestina som selvstendig stat, faller inn i dette mønsteret.    

Derfor er veien via FN den eneste farbare for palestinerne om de skal ha håp om noen gang å slippe fri fra israelsk okkupasjon. Som FNs generalsekretær uttrykte det – Et fritt og uavhengig Palestina er overmodent.

mandag 22. august 2011

Israelsk statsterror II

Med 10 skudd likviderte israelske soldater en psykisk utviklingshemmet gutt i Gaza sist uke.

Sa'd Abdul Rahim Mahmoud al-Majdalwai ble bare 17 år gammel. Tirsdag 16. august - ved 18 tiden - befant han seg 400 meter fra grensegjerdet til Israel, i nærheten av flyktningleiren al-Nussairat, hvor han bodde med sine foreldre.

Den israelske hæren bestemte der og da at 400 meter var for nært grensegjerdet. Skarpskytterne rettet kikkertsiktet mot Sa'ds hode. Så skjøt de. Skjøt for å drepe – en usedvanlig gutt i vanlige sivile klær, 400 meter inne på Gaza-stripen.

Etter halvannen time fikk helsepersonell forsikring fra den israelske hæren at de kunne hente Sa'd, uten fare for at de selv ville bli skutt og drept. På al-Aqsa Martyrs Hospital ble han undersøkt nærmere. Der ble det konstatert at skarpskytterne traff med 10 skudd – de fleste i hodet.

Sa’ds foreldre opplyser til menneskerettighetsorganisasjonen Palestinian Centre for Human Rights at sønnen var psykisk utviklingshemmet.

Israelske myndigheters likvidering av Sa'd, representerer brudd på den 4. Genevekonvensjon, artikkel 147, som bl.a. omhandler forsettelig drap. Enda en krigsforbrytelse. Hendelsen illustrerer israelske okkupasjonsmyndigheters totale mangel på respekt for sivile palestineres liv.

Ifølge den 4. Genevekonvensjons artikkel 146, forplikter partene seg til å straffeforfølge brudd på de grove forhold som er listet opp i artikkel 147.
Men kjenner vi verden rett, går den israelske regjering fri for straff - også denne gang.

søndag 21. august 2011

Israelsk statsterror

Her brekker en av soldatene Yousefs høyre arm.
I går brakk israelske soldater armen på Yousef Abu Maria – nok en gang. Det var den tredje gangen dette året. 

Det meldes om flere brutale episoder og provokasjoner fra den israelske hæren og bosettere på Vestbredden i det siste. Sannsynligvis henger dette sammen med den varslede FN-resolusjonen om erklæringen av en selvstendig palestinsk stat, og første skritt på veien mot slutten av okkupasjonen.

En desperat israelsk regjering forsøker åpenbart å provosere fram et palestinsk opprør, og slik håpe å få stanset FN-prosessen i det kaos den selv har framprovosert.

Lørdag 20. august hadde innbyggere i byen Beit Ummar litt nord for Hebron, samlet seg til den ukentlige fredelige demonstrasjonen mot den ulovlige bosettingen Karmei Zur. Israelske og internasjonale fredsaktivister deltok også.

Demonstrantene ble som vanlig møtt av soldater. Men for første gang nøyde de seg ikke bare med lydgranater og tåregass – de skjøt de med skarp ammunisjon og opptrådte ekstremt voldelig. Fem av demonstrantene ble arrestert – deriblant Yousef Abu Maria (36). Han er et sentralt medlem i Beit Ummar Popular Committee og Palestine Solidarity Project som arrangerer lørdagsdemonstrasjonene.

Soldatene kastet Yousef i bakken, holdt han i fast grep ....... så knakk de armen hans. Det var for tredje gang dette året. Som den lederskikkelse han er, blinker okkupasjonsmakten seg gjerne ut Yousef ved demonstrasjoner.

Senest ved demonstrasjonen lørdag 2. juli ble han arrestert og overlatt til israelsk Border Police. Med hendene sammenbundet med plaststrips var han forsvarsløs. Så kunne de starte å banke han opp. Brutalt. Etter noen timer ble han dumpet av israelske statstorturister i en veigrøft i Beit Ummar, påført store skader.
Nå har Yousef fått gjennomgå igjen.        

torsdag 4. august 2011

22.07: Palestinsk solidaritet med Norge

Den ukentlige demonstrasjonen i byen Beit Ummar mot israelsk okkupasjon, ble sist lørdag gjort til en solidaritetmarkering med ofrene i Norge.

Lørdag 30. juli på Vestbredden: Solidaritet med Norge og
ofrene for terrorangrepene i Oslo og på Utøya.  
Det er slett ikke uvanlig at det demonstreres i Beit Ummar – en by på ca 17. 000 innbyggere litt nord for Hebron. Men lørdag 30. juli var spesiell. Da kunne man se demonstranter som bar norske flagg, side om side med det palestinske. 

Demonstrasjonen var som vanlig lagt til området nær den illegale bosettingen Karmei Zur. Men  denne lørdagen var den viet kamp mot all terrorisme og i solidaritet med Norge etter massakrene på Utøya og i Oslo. 

Blant demonstrantene lørdag 30. juli var det både palestinske, israelske og internasjonale aktivister. Med ballonger og plakater marsjerte de opp mot den ulovlige bosettingen som er etablert på jordeiendommer til flere palestinske familier hjemmehørende i Beit Ummar.

Som for alle ulovlige bosettinger på den okkuperte Vestbredden er også Karmei Zur under konstant militær bevoktning av den israelske hæren. Da demonstrantene nærmet seg bosettingen, ble de som vanlig møtt av tungt bevæpnete israelske soldater - men de ble ikke beskutt denne lørdagen.

Demonstrasjonen ble avsluttet med at det ble holdt appeller med oppfordring om å stå opp mot all form for terrorisme og undertrykkelse, uansett hvor. I forbindelse med omtalen av tragedien i Norge, ble det minnet om 17 årige Yousef Ikhlyl som helt uprovosert ble skutt og drept av bosettere i januar, mens han arbeidet på familiens jordeiendom i nærheten. Han ble offer for den samme type intoleranse og rasisme som drev gjerningsmannen til å ta så mange ungdommers liv på Utøya.