tirsdag 13. desember 2011

Tenk – hun nevnte ikke sine palestinske søstre

De må være utrolig skuffet, kvinnene i Gaza og på Vestbredden, etter å ha hørt Nobelforedraget fra sin jemenittiske søster. Glemte hun dem – eller fortjente de ikke å bli nevnt?

Samtidig som Tawakkol Karman steg opp på talerstolen i Oslo rådhus for å holde sitt Nobelforedrag, satt en av hennes palestinske søstre hjemme i landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden, oppløst i tårer og i dyp sorg. Hun hadde nettopp fått vite at hennes 28-årige sønn Mustafa Tamimi døde av de stygge brannskadene han ble påført av israelske regjeringssoldater dagen i forveien.

Familien Tamimi samlet, med mor og far foran - Mustafa
bak til venstre. Photo: Activestills.org 
Skutt i ansiktet
Den helt forsvarsløse Mustafa hadde blitt beskutt med en tåregass-granat rett i ansiktet. Halve ansiktet ble flerret opp av den brennende gassgranaten. Soldaten som skjøt satt trygt i en militær jeep.

I strid med alle internasjonale regler rettet han våpenet fra 10 - 20 meters hold direkte mot en sivil person -sågar mot hodet. Tåregass-granater er ikke vanlig ammunisjon og skal skytes opp i været i bue, nettopp for å unngå å treffe mennesker direkte.

Det hører også med til historien at ambulansen som skulle hente den alvorlig skadde Mustafa ble holdt igjen ca 30 min på den israelske militære kontrollposten ved landsbyen.

Ukentlige demonstrasjoner
Mustafa Tamimi hadde denne fredagen den 9. desember deltatt i en fredelig demonstrasjon. Slike demonstrasjoner har vært holdt ukentlig siden 2009 i Nabi Saleh. De ca 500 innbyggerne er så uheldige å bo i nærheten av den ulovlige bosettingen Halamish (også kjent som Neveh Tzuf). Som ellers på den okkuperte Vestbredden har bosetterne her tatt seg til rette på palestinsk land – under beskyttelse av og med full støtte fra den israelske hæren.

Bakgrunnen for Mustafas og de øvrige landsbyboernes ukentlige demonstrasjoner er krav om å få tilbake konfiskert palestinsk eiendom og livsviktige vannkilder som bosetterne røvet til seg i 2008. De fredelige demonstrasjonene blir imidlertid som regel brutalt slått ned av den israelske hæren. Over 90 av beboerne har vært arrestert til nå - av disse; 29 barn under 18 år.    

Okkupert og rettsløs
Hendelsen i landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden denne Nobelfest-helgen, illustrerer i et nøtteskall hvordan hverdagen fortoner seg for helt vanlige palestinere etter 44 års okkupasjon: Forsvarsløse og uten rettssikkerhet lever de med en konstant trussel om vold og overgrep fra en kompakt israelsk okkupasjonshær og voldelige, ekstremistiske bosettere. 

Ingen palestinsk eller israelsk menneskerettighetsaktivist ble funnet verdig for Nobels fredspris i år heller, tross flere tiårs kamp for respekt for internasjonale konvensjoner - mot en fortsatt voldelig okkupasjon. Men kanskje ville palestinerne likevel få en talerstol under Nobel-festen, i form av litt drahjelp fra en arabisk kvinnelig aktivist?  Mange følte seg nok trygge på at nettopp med Tawakkol Karman som prisvinner, ville det i det minste bli kastet en liten stripe av lys også på den fortvilte situasjonen for millioner av palestinere.

Ikke et ord....
Men verken den sørgende moren til Mustafa Tamimi eller andre kvinner under okkupasjon på Vestbredden og i verdens største fengsel – Gaza – fikk høre hva de håpet på i Nobel-foredraget. De ventet forgjeves på støtte fra sin jemenittiske søster. I talen listet hun opp kampen mot undertrykkelse i Tunisia, Egypt, Libya, Jemen, Syria, Algerie, Marokko, Bahrain, Sudan og minnet om at den demokratiske verden ikke kan stille seg likegyldig til det som skjer eller har skjedd i disse landene. Men Palestina? Ikke et ord.....

Som fremtredende arabisk aktivist; hvordan kunne Tawakkol Karman utelate å nevne palestinerne og den mest langvarige og brutale okkupasjon i moderne historie?

onsdag 7. desember 2011

Mer brutalitet – mindre rettssikkerhet

Mens verdens oppmerksomhet rettes mot Egypt, Syria, Yemen og Iran kan den israelske regjering uforstyrret benytte anledningen til mer undertrykkelse av palestinerne.
Ifølge FNs kontor for humanitær bistand til de okkuperte områder (UN OCHA oPt) ble 343 palestinske bygninger på Vestbredden (inkl. Jerusalem) rasert i løpet av de 11 første månedene ifjor. Det innebar samtidig at 447 mennesker ble hjemløse. Tilsvarende tall for samme periode i år viser en betydelig økning: 515 raserte bygninger og mer enn fordobling av antall hjemløse: okkupanten har rasert hjemmene til 947 palestinere hittil i år – ca halvparten av dem barn. Flere skal det bli før året er omme. Man trenger ikke være spåmann for å fastslå dette.

Nok et palestinsk hjem forvandlet til en grushaug- denne
gang i Nu'uman i Jersusalem (ikke identisk med den omtalte
historien i artikkelen. Foto: E Meyer, EAPPI). 
Hvordan fortoner brutaliteten bak tallene seg for familiene som rammes? Hva med rettssikkerheten deres i "Midtøstens eneste demokrati"?

For få dager siden fikk jeg oversendt en observasjon nedtegnet  av en internasjonal ledsager som deltar i EAPPI-programmet på Vestbredden, i regi av World Council of Churches (Kirkenes Verdensråd) - det samme programmet jeg selv deltok i våren 2011. Rapporten er oversatt av meg. Alle personnavn og landsbyen er anonymisert, av hensyn til de involvertes sikkerhet.

Rapport fra en rasering på Vestbredden

De ville dele sin historie med oss, med forhåpning om at vi kunne viderebringe den til resten av verden. Navn og ansikt er uvesentlig i denne sammenheng - men dere skal vite at disse to jentene på 17 og 21 år - helt uten grunn - ble utsatt for en brutal behandling.
Den unge kvinnen var hjemme med tre barn da hun plutselig hørte motordur og stemmer utenfor. Da hun gikk ut, fikk hun øye på bulldoserne og brakte straks barna ut i sikkerhet. Hun ropte og ville løpe inn igjen for å sikre seg noen eiendeler, før hjemmet ble rasert. En israelsk soldat dyttet henne og ba henne stoppe, men hun forsøkte likevel å komme inn i huset. Soldaten tok fatt i henne og dro henne til side. Deretter sprayet han henne fra nært hold i øyne og munn med en ukjent type gass. Hun falt sammen på bakken og besvimte.
Da hun kom til seg selv, var hun omringet av flere soldater. Nå skulle hun arresteres. Moren forsøkte å protestere, men ble dyttet i bakken av soldatene – så bryskt at hun brakk benet. Jenta, på sin side, slet med svie og smerter i øynene etter sprayingen hun var utsatt for. Hun ropte fortvilet «Gi meg vann til øynene!». En av soldatene ga henne litt vann mens han samtidig tok bilde av seg selv - men nektet å gi henne mer.
Jenta fortsatte å rope etter vann. En 17-årig slektning kom til for å gi henne vann, men soldatene grep fatt i henne og tvang henne ned på bakken. Hendene ble bundet med strips. Deretter ble begge jentene fraktet bort i en militær-jeep. Jenta med de sviende øynene ba fortvilet om vann. En av soldatene i bilen svarte med å helle ut en hel vannflaske rett foran henne.

Under transporten på vei til et sted der de ble overført til en politibil, ble jentene sparket i magen av en soldat.  
Framme på en politistasjon et stykke unna, ble de to jentene beskyldt for å ha kastet stein. Ingen av dem hadde imidlertid kastet noe som helst.
Jentene ble holdt på politistasjonen til utpå kvelden. Deretter ble de fraktet videre, påført bind for øynene og strips på hendene. I denne tilstand måtte de tilbringe natten på et ukjent sted. Slik - med bind for øynene og sammenbundne hender – ble de holdt fanget til langt utpå ettermiddagen neste dag. Da ble de fraktet til et annet fengsel.

Helt siden de ble arrestert dagen i forveien, hadde de ikke fått noe å drikke eller spise.
I det nye fengselet ble jentene holdt i fire dager. Her kunne innsatte kjøpe og lage seg egen mat, så her fikk de endelig noe å spise.
Den fjerde dagen, ble jentene framstilt for retten. Den yngste av dem ble løslatt, mens 21-årigen ble overført til enda et nytt fengsel. I dette fengselet var cella møkkete og den begrensede maten hun ble tilbudt var uspiselig.  Etter én dag her ble hun ført for retten neste morgen kl. 7:30. En soldat som opptrådte som vitne nøyde seg ikke denne gang med å påstå at jenta hadde kastet stein, men hevdet hun hadde angrepet ham med en stor steinblokk. Rettsmøtet var over etter en halv time. Sent på ettermiddagen ble hun ført tilbake til det første fengselet. Der fikk faren henne løslatt mot å betale 5.000 shekel (ca 8.000 kroner). Men om to uker må hun stille for retten igjen – det gjelder også den yngste jenta. Hva slags rettssikkerhet er dette?

Ja, hva med rettssikkerheten for de okkuperte?
Historien over fra den okkuperte Vestbredden er på ingen måte enestående, men slike "hverdagsligheter" når likevel ikke fram i media. Den israelske regjering vet at hver enkelt rasering av eiendom; at hver enkelt palestinsk familie som de gjør hjemløs er en for liten nyhet til at det blir registret av nyhetsbyråene. Det blir "ikke-nyheter". Slik unngår den israelske regjering at lyskasterne rettes mot okkupasjonens brutale hverdag.

Mer palestinsk land og eiendom kan beslaglegges litt etter litt - fordriving av palestinerne kan skje skritt for skritt. De israelske militære domstolene som har som oppgave å dømme mellom rett og galt på Vestbredden, fungerer selvsagt ikke som en uavhengig maktfaktor, slik det forutsettes i et demokrati. De vil på ingen måte hindre den brutalitet og urett som den mest ekstreme regjering i Israels historie får utøve i de okkuperte områder. Men hvem ellers kan rettsløse okkuperte palestinere henvende seg til og håpe på støtte fra?  Av verdenssamfunnet burde man kunne forvente mer enn av israelske militære domstoler. Men nei; til tross for at dokumentasjonen av israelske overgrep er massiv; den siviliserte verden forholder seg likevel passiv. Hvilken skam!   

onsdag 2. november 2011

STOPP PRESSEN: To båter på vei til Gaza

I kveld ble det opplyst at to båter befinner seg i internasjonalt farvann på vei til Gaza, etter å ha forlatt en tyrkisk havn.

På de to båtene er det tilsammen 27 passasjerer fra fem ulike land. Den ene båten, Saoirse, har bl.a. irske parlamentarikere ombord.

Den andre, Tahrir, har representanter fra Canada, USA, Australia og Palestina. Amerikanske Kit Kittredge var passasjer på den amerikanske båten The Audacity of Hope mission som forsøkte å seile ut fra Athen i juli. En journalist fra Democracy Now er også ombord i Tahrir.

I Gaza håper hjelpeorganisasjoner at båtene denne gang når fram. Båtene har med seg medisinsk utstyr og tusenvis av brev fra amerikanere som har engasjert seg i "To Gaza With Love" kampanjen. 

Det siste halvannet året har det vært forsøkt å bryte blokaden i tre ulike omganger. Det dramatiske utfallet av forsøket i mai 2010 er vel kjent. Tidligere i sommer ble båter med passasjerer fra flere nasjoner holdt tilbake av greske myndigheter – «tilfeldigvis» helt i tråd med israelske og amerikanske interesser. Flere av de amerikanske passasjerene var medlemmer av Jewish Voice for Peace (JVP). 

- Men – som JVP sier i en pressemelding i kveld - vi visste at engasjementet ville fortsette, og i dag ser vi eksempel på det igjen. Hold dere oppdatert for videre utvikling i dette viktige menneskerettighetsoppdraget.

Direktør Rebecca Vilkomerson i Jewish Voice for Peace minner samtidig om at USA gir Israel $3 milliarder i militær hjelp årlig.

- Som amerikanske statsborgere krever vi at vår regjering sørger for at Israel tillater båtene å  seile uhindret, og at den illegale blokaden av Gaza opphører. Det er mange andre måter Israel kan trygge sine sikkerhetsbehov enn å påføre 1,6 millioner palestinere kollektiv avstraffelse, avslutter Vilkomerson i kveldens pressemelding.

Obama-administrasjonen på sin side har - ifølge ABC News - svart med å sende ut en advarsel om at "enhver amerikansk statsborger som forsøker å bryte den israelske blokaden av Gaza, kan bli gjenstand for straffeforfølgelse for brudd på israelsk og amerikansk lov" (sic!).

Med andre ord, fredsprisvinner Obama velsigner kollektiv avstraffelse, mens fredlig protest mot kollektiv avstraffelse gjøres til en straffbar handling.

SISTE: Kapret i internasjonalt farvann - båtene tvunget til å kollidere med hverandre
De to båtene fikk på ettermiddagen fredag 4. november alt elektronisk kommunikasjonsutstyr ombord ulovlig satt ut av spill av israelske myndigheter. Deretter ble båtene bordet i internasjonalt farvann av israelske kommandosoldater og tvunget inn i israelsk territorialsektor, og videre til havnebyen Ashdod. Der ble de tilsammen 27 passasjererene - menneskerettighetsforkjempere, parlamentsmedlemmer og journalister - arrestert.

Båtene befant seg ca 50 nautiske mil fra kysten av Gaza da de ble bordet - eller kapret som det kalles alle andre steder i verden. Kapringen fant sted langt utenfor Israels grenselinje. Internasjonal havrett (UN Convention on the Law of the Sea) opererer med en grenselinje til sjøs på 12 nautiske mil, så båtene hadde ikke krenket israelsk territorialfarvann. Til sammenligning: Fiskere fra Gaza nektes å seile utenfor 3 nautiske mil fra kysten. (De som våger seg lenger ut blir beskutt av den israelske marinen - men det er en annen historie........)

Ifølge pressemelding sendt ut søndag den 6. november fra UStoGaza var kapringen av båtene preget av brutal framferd fra de israelske kommandosoldatene overfor passasjerene. I tillegg skal de to båtene ha blitt tvunget til å kollidere med hverandre i åpen sjø.

- Lenke til organisasjonen bak den canadiske båten Tahrir 
- Skipsposisjon - fortløpende oppdatering
- PRESSEMELDING - fra arrangørene bak solidaritesaksjonen
- Facebook - Canadian Boat to Gaza

lørdag 29. oktober 2011

Løslater terrordømte – fortsetter å «avle» fram nye

At Israel fengsler palestinske barn er ille nok. Den brutale og respektløse behandlingen av dem gjør saken enda verre – både av hensyn til barna og framtidig israelsk sikkerhet.
En av 7.500 fengslede barn siden år 2000:
Ahmad F, 15 år, fra Burin - fengslet i juli i år.
Foto: Defence for Children International
Til sammen 1.027 palestinske fanger skal utveksles i bytte mot Gilad Shalit. De fleste av disse er etter det som opplyses dømt for medvirkning i blodige terroraksjoner. De er voksne menn og noen kvinner.
Skjebnen til mindreårige palestinske fanger derimot, som - i strid med internasjonale konvensjoner - holdes i israelske fengsler, er fortsatt uviss. Ingen palestinske barn finnes på de fangelistene som er offentliggjort

Fengsler 12-åringer
Ifølge den siste oversikten fra Israeli Prison Service og Defence for Children International satt 164 mindreårige palestinere (12 – 17 år) i israelsk fangenskap ved månedsskiftet september/oktober. 35 av dem var barn under 15 år.  Israelske myndigheter løslater med andre ord terroristdømte voksne, men fortsetter å holde barn fengslet og sørger stadig for at nye fengsles.
Spørsmålene man kan stille i den forbindelse, er mange: - Hva vil den brutale behandling barnefangene får gjøre med dem? - Hvor mange av dem vil bli merket for livet etter møtet med det som skulle være et rettssystem, men som gjør barna rettsløse og behandler dem som om de var lovløse terrorister? - Vil den vold og tortur de har blitt utsatt for av israelske myndigheter føre til at de selv vil ta voldelig hevn når de vokser opp?

Presise svar kan vi ikke gi, men ikke usannsynlig vil behandlingen barna utsettes for gjøre et ukjent antall av dem til fremtidige terrorister. Hevnmotiv har i alle fall israelske myndigheter sørget for at de får med seg i bagasjen inn i voksenlivet. Slik bidrar de paradoksalt nok til å «sikre» etterveksten av terrorisme.
Navnløse barnefanger
I motsetning til den ene israelske fangen som vi alle har blitt på fornavn med i løpet av de siste fem årene, forblir de palestinske barnefangene «navnløse» for en hel verden. Obama omtaler dem aldri; ikke Sarkozy, Merkel, Cameron og Putin heller. Og hva med Norge ….? Den politiske tausheten bidrar til at for de fleste av oss er det ukjent at Israel i det hele tatt regelmessig fengsler palestinske barn, helt ned i 12 års alder.
Dette er sider ved den israelske okkupasjonen som vies liten eller ingen oppmerksomhet. Neglisjeringen av de «navnløse» barnefangene skjer til tross for at ca 700 palestinske mindreårige fra Vestbredden hvert år sendes i fengsel av israelske militære domstoler. Siden år 2000 er antallet barnefanger kommet opp i 7.500. De fleste av barna blir fengslet etter anklage om steinkasting.
Ulike menneskerettighetsorganisasjoner dokumenterer jevnlig om mishandling og tortur av barna – både i forbindelse med arrestasjon, fangetransport, avhør og under selve fengselsoppholdet. Det er med andre ord ikke unntakvise overgrep begått av «brodne kar» i systemet, men tvert i mot en skremmende systemisk mishandling av mindreårige.
Gjenkjennelig mønster av mishandling
Eksempel på dette fikk jeg selv bekreftet da jeg i april i år intervjuet Julia Mazen Awwad - en 16-årig jente fra Awarta på Vestbredden - dagen etter at hun slapp ut fra et fem dagers redselsfullt fengselsopphold. Hun ble beskyldt for å ha myrdet en jødisk bosetterfamile, og ble først sluppet fri etter å ha signert et dokument under tvang - uvitende om hva hun skrev under på, ettersom dokumentet var på hebraisk. Et hjelpeløst barn helt alene mot overmakten.  Advokathjelp ble hun nektet – støtte fra annen voksenperson likeså.
Jentas historie ligger tett opp til det generelle mønster som avtegner seg i israelske okkupasjonsmyndigheters behandling av palestinske barnefanger:
- Barna blir ofte arrestert ved nattlige raid i hjemmene; påsatt fotlenker, håndstrips, bind for øynene.
- De fraktes ofte til militære fangeleire eller fengsler utenfor Vestbredden – stikk i strid med internasjonal rett. Familiene blir sjelden informert hvor barna holdes fanget, og må som regel selv spore dem opp via Røde Kors.
- Vanlige overgrep under forvaring er trusler; bank; slag; spark; nekte å etterkomme ønske om mat og drikke; tvinge barna til å sitte i ukomfortable stillinger over lang tid; utsette barna for ekstrem varme eller kulde; begrense adgang til toalett-besøk; frarøvelse av søvn.
- Avhørene har form av militære forhør. De blir ikke nedtegnet og skjer uten video-opptak, til tross for krav fra FN om endret praksis. Påstand om bruk av tortur for å framtvinge tilståelser og vitneprov, er vanlige. Barnas første møte med advokat, skjer som regel i militærdomstolen.
Økt press mot Israel
I forbindelse med fangeutvekslingen knyttet til løslatelsen av Gilad Shalit, sendte Defence for Children International ut en appell om øyeblikkelig løslatelse av de 164 palestinske mindreårige som holdes i israelsk fangenskap. En tilsvarende appell ble sist uke fulgt opp av UNICEF; en tverrparlamentarisk gruppe i det britiske parlamentet og en tilsvarende gruppe i EU-parlamentet; og av Storbritannias største fagforening for lærere - National Union of Teachers.

Norge bør følge opp og ta initiativ til at det nå legges ytterligere internasjonalt press på Israel for å løslate alle palestinske mindreårige fanger.

torsdag 13. oktober 2011

Okkupasjonens hverdag: Skolebarn skadd ved checkpoint i Hebron

Syv palestinske skolebarn fra Cordoba skolen i Hebron sendt til sykehus etter sammenstøt med israelske soldater og bosettere. 

Christian Peacemaker Team (CPT) melder at de om formiddagen tirsdag 11. oktober ble tilkalt til Cordoba barneskole i Hebron, etter uroligheter ved Checkpoint 56.

Checkpoint 56: Skolejente fra Cordoba-skolen granskes. To
soldater er alltid plassert her - fullt bevæpnet, inkl. hånd-
granat, sjokkgranat og tåregass. Til høyre, ved veggen,
 er passasjen lærerne kunne benytte inntil tirsdag.   
CPT er en av de internasjonale frivillige organisasjonene som arbeider for beskyttelse av utsatte palestinere på den okkuperte Vestbredden.

Godt voksne mennesker - de fleste av dem pensjonister- fra ulike land forsøker å gjøre hva det internasjonale samfunn ikke vil ta i: Gi sikkerhet for palestinere under okkupasjon.

Tirsdag morgen hadde den israelske hæren plutselig funnet ut at de skulle endre etablerte rutiner ved Checkpoint 56, som de fleste lærere og elever må passere for å komme seg til Cordoba skolen. Normalt må alle som passerer Checkpoint 56 gå gjennom en metall-detektor. 

De kvinnelige lærerne har blitt innrømmet unntak fra dette på sin daglige ferd til og fra skolen. De har fått benytte en såkalt «humanitarian gate» - en port ved siden av skuret med metall-detektoren.

- Nye rutiner. Alle må gjennom metalldetektoren – dere lærere også, lød meldingen fra soldatene i går. Lærerne protesterte, men til ingen nytte. Dermed startet de en spontan demonstrasjon og nektet å passere den militære kontrollposten. På skolen satt elevene og ventet på sine lærere.

Til slutt gikk de til checkpoint 56 for å se etter dem. Der hadde bosettere dukket opp. De gikk tydeligvis løs på barna, med det resultat at syv barn ble skadet og sendt til sykehus. Soldatenes rolle er ukjent, men normalt griper de aldri inn overfor dem - selv ikke når de plager palestinske barn. Deres mandat er å beskytte bosetterne. I Hebron er det ca 1500 soldater og 500 bosettere.

Plutselige endringer i etablerte rutiner, som foranlediget hendelsen i Hebron tirsdag, er ingen uvanlig situasjon på Vestbredden: De okkuperte skal aldri kunne falle til ro og føle seg trygge. Det som er tillatt den ene dagen, er ulovlig den neste. Uten forvarsel kan veier blokkeres med store sementblokker; plutselig kan et område bli militarisert og erklært for et «no go area»; nye checkpoint dukker opp og hindrer fri ferdsel; etc etc .

Ordren lærerne fikk denne tirsdags morgen ved checkpoint 56 inngår slik sett som del av et mønster okkupasjonsmakten følger i sin utøvelse av makt og kontroll. Krenkelser, maktmisbruk, overgrep - det er hverdagen for palestinerne under okkupasjon. I 44 år har det fått pågå til nå - ustraffet for overgriperen.


Utendørsundervisning ved Checkpoint 56: Ikke-voldelig
motstand mot okkupasjonsmakten. Foto: Lene Espelund

SISTE: Lene Espelund, som er ledsager i Hebron under EAPPI-programmet, opplyser på sin blog i kveld at undervisning nå drives utendørs ved Checkpoint 56, fordi lærerne fortsatt nektes å gå utenom metalldetektoren.

DRAMATISK UTVIKLING SØNDAG 16. OKT.: Cordoba-skolen stengt
Protesten fra lærere og elever ved Cordoba- skolen i Hebron som har pågått siden tirsdag, tok en dramatisk vending i søndag formiddag.

Om lag 20 soldater, pluss en gruppe politifolk, angrep elever og lærere med tåregass og det nye akustiske våpenet "The Scream". Deretter ble Cordoba-skolen stengt - ukjent for hvor lenge.

Dette skaper bekymring, fordi skolen har tidligere vært utsatt for hærverk av bosettere – bl.a. forsøkt satt fyr på. Nå som skolen er stengt fryktes det for at den vil bli ramponert igjen – evt okkupert av de svært aggressive bosetterne som bor i nabolaget.
For nærmere detaljer om søndagens hendelser, se hjemmesiden til International Solidarity Movement.

torsdag 6. oktober 2011

Fredsprisen: palestinernes tur

Norske medier «ser» ikke hvem som får prisen, uttalte Torbjørn Jagland i går. Forhåpentligvis mener han vi skal rette blikket mot Palestina og menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani……..


- Jeg er nesten litt forbauset over at norske medier ikke har sett dette. Hvis man følger med i virkelig internasjonale medier, er jo dette midt i bildet
, sa Jagland to dager før prisen skal deles ut.

Menneskerettighetsasdvokat Raji Sourani i Gaza - verdig
kandidat til Nobels Fredspris. Får han endelig prisen i år?

Photo: Eddie Adams    
Etter 44 års brutal okkupasjon preget av apartheid og kolonisering, er tiden overmoden for å tildele Nobels Fredspris til en kandidat som kjemper for å fremme palestinernes rettigheter.

Det sier ganske mye om hvordan det abnormale har blitt normalisert når mediene overser det palestinske folks lidelser i forbindelse med Fredsprisen.  Ingen palestinske eller israelske menneskerettighetsaktivister er å finne på medienes og ekspertenes kandidatliste – selv ikke i en tid hvor det utspiller seg et internasjonalt politisk teater med USA og Israel i spissen for å hindre palestinsk medlemskap i FN.

Som okkupasjonsmakt hviler et spesielt ansvar på Israel. Løpende dokumentasjon fra bl.a. FN viser at brudd på ulike internasjonale konvensjoner er systematiske, uten tegn til å avta over tid og med fravær av straffereaksjoner fra det internasjonale samfunn.

Neglisjeringen av systematiske menneskerettighetsbrudd er i seg selv uakseptabelt, men gir i tillegg næring til økt rekruttering til politisk ekstremisme – noe som vil virke konfliktforsterkende og true freden, langt utenfor Midtøsten.

Uten en egen stat i ryggen, står palestinerne svakt mht til rettslig beskyttelse og mulighet for å kunne straffeforfølge overgriper i organer som f.eks den internasjonale straffedomstolen (ICC). De er rettsløse. Derfor er det viktig å støtte krefter på palestinsk og israelsk side som kan bidra til å styrke respekten for menneskerettighetene og rettssikkerheten for palestinerne.


Den palestinske menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani vil være en verdig kandidat for Fredsprisen. Jeg hadde selv gleden av å møte ham i Gaza i 1987, mens jeg jobbet som nødhjelpskoordinator i Redd Barna. Han gjorde et uslettelig inntrykk.

Fra sitt bosted i Gaza har han drevet sitt utrettelige arbeid for menneskerettighetene helt siden slutten av 70-tallet. Han grunnla, og leder fortsatt, Palestinian Center for Human Rights, med base i Gaza. Det er en uavhengig organisasjon som dokumenterer menneskerettighetsbrudd, enten de begås av israelske eller palestinske myndigheter.

Sourani har fire ganger vært satt under administrativ forvaring av israelske myndigheter – slått og torturert - pga sitt menneskerettighetsarbeid. Han var adoptert som Amnesty International samvittighetsfange i 1985 og 1988. Han er styremedlem i International Commission of Jurists og visepresident i International Federation of Human Rights. I 1991 mottok han Robert F Kennedy Human Rights Award for sitt prinsippfaste og oppofrende arbeid for menneskerettighetene. Med andre ord; Raji Sourani er en opplagt kandidat også for Nobels Fredspris. 

Så – er det endelig palestinernes rettsløse situasjon som Jagland forsøkte å si Nobelkomiteen vil bidra til å rette søkelyset på i år?

onsdag 5. oktober 2011

Stemme fra det Andre Israel: Zohar Shapira

- Til å begynne med løp jeg etter barn som kastet stein. 12 år senere skjøt jeg over hodene på barn utenfor hjemmene deres.

Zohar Shapira. Photo: Dubi Roman 
Zohar Shapira (40) er lærer, bosatt i Tel Aviv. I 15 år tjenestegjorde han i den israelske hæren – en stund også som medlem i Israels militære toppkommando.

Under et natt-raid i en palestinsk landsby, gikk det opp for ham hvilken skade som ble påført barn som var fanget i konflikten. Han innså at han ikke lenger kunne være deltager i denne endeløse spiralen av hevn. Idag er han med i Combatants for Peace - en felles organisasjon for tidligere israelske soldater og militante palestinere. Teksten under er min oversettelse av hans egen beretning.


- Jeg tror ikke noen trenger å be meg om tilgivelse for noe, men jeg derimot, kunne ha behov for å be andre om å tilgi meg. Likevel; selv om jeg skulle bli tilgitt, vil jeg fremdeles måtte bære ansvaret for det jeg har gjort. Tilgivelse er svært viktig fordi det frigjør oss fra de mørkere sider ved det å være menneske. Når raseriet er borte, åpner hjertet seg og gjør det mulig å forstå andre.   

- Jeg vokste opp i en sionistisk familie, oppdratt med en overbevisning om at vi måtte forsvare landet vårt - ellers ville vi oppleve et nytt Holocaust. Bildet som ble prentet inn i meg var soldaten som i den ene hånden holdt sitt våpen, mens den andre var strukket åpent ut for å oppnå fred. Forestillingen jeg hadde var at så snart volden var over, ville fienden se på meg som en som skapte fred. Men det fungerer ikke slik. Du er enten en person som tyr til voldelige midler, eller en person som tror på ikke-vold og at fred bare kan oppnås gjennom dialog og tillit.   

- Selv som ung soldat kjente jeg på dette. Da jeg var hjemme på perm i helgene måtte jeg legge fra meg våpenet, for plutselig å skulle være den normale, følsomme meg igjen. Slikt skaper mange indre konflikter, og etter mange år i hæren blir det nesten umulig å tilbakestille seg til den personen du en gang var.  

- I løpet av mine år i hæren deltok jeg i hundrevis av militæroperasjoner – flere titalls på Vestbredden. Jeg ble fortalt at det var for å forsvare mitt folk. Til å begynne med trodde jeg på det. Men etterhvert innså jeg at i stedet for å forsvare landet mitt, var jeg med på å undertrykke det palestinske folk - og slik bidra til å svekke sikkerheten i selve Israel. 

- I begynnelsen av den andre Intifadaen økte antall selvmordsbomber. Under et besøk i Jerusalem gikk en bombe av bare hundre meter unna der jeg befant meg. Det var blod over alt og lufta var fylt av stank fra brente organer. Jeg hadde medisinsk trening fra hæren og hjalp til med å ta meg av en jødisk ortodoks gutt som var alvorlig skadet i hodet. Eksplosjonen berørte meg dypt. Så, en uke senere ble et hotell rammet av nok et terrorangrep. Mange ble drept. Som et direkte svar på dette startet regjeringen neste dag militæroperasjonen Shield of Defence.

- Men det som ble fremstilt som en selvforsvarshandling av israelere, ble av palestinerne kjent som Krigen mot Jenin. Jeg visste at dette ikke ville bringe fred. Jeg visste at det bare ville utløse enda en omdreining på hevnspiralen.      

- Vendepunktet for meg kom en dag jeg ledet min militære enhet inn i en liten landsby nær Nablus klokken 3 om natten. Oppdraget var å arrestere en mann vi mistenkte for å planlegge en selvmordsaksjon.  Vi tvang samtlige til å komme ut av huset – blant dem; en ung mor med en baby i armene og med sin 7 år gamle datter på slep. Så begynte plutselig den lille jenta å løpe mot meg. I løpet av sekunder måtte jeg avgjøre om jeg trodde hun hadde til hensikt å sprenge seg selv i lufta, eller om hun bare var en redd unge som ble vettskremt av oss soldater. Jeg skrek mot henne at hun skulle stoppe. Hun fortsatte å løpe mot meg. Jeg begynte å skyte - rett over hodet hennes. Hun stanset umiddelbart - "frøs" helt. I et kort glimt hadde vi øyekontakt. Det var et skjellsettende øyeblikk – ikke en konfrontasjon mellom soldaten og hans fiende, men et møte mellom to mennesker som så på hverandre.

- Der og da visste jeg at selv om jeg ikke hadde rammet jenta fysisk, hadde jeg begått en forferdelig forbrytelse. Jeg hadde skadet henne psykisk for resten av livet. Da spurte jeg meg selv: - Hvordan kan jeg fortsette å rettferdiggjøre handlinger som innebærer drap og lemlestelse av barn? Hvis jeg ikke stopper nå, vil jeg bli sugd inn i en spiral av hevn.     

- Ved første møte med Combatants for Peace var jeg veldig skeptisk. Jeg fryktet for mitt eget liv da jeg passerte den grønne linjen og entret palestinsk territorium, uten militær beskyttelse. Jeg hadde jo blitt fortalt at palestinerne tilbringer mesteparten av tiden med å lage bomber. Men jeg fant snart ut at de palestinerne jeg møtte var like redde for meg som jeg var for dem. De fortalte meg senere at de trodde jeg kom fra det hemmelige politiet.  

- Til å begynne med var vi mistroiske overfor hverandre. Jeg nølte med å fortelle hva jeg hadde vært med på som soldat. Men litt etter litt fikk vi i gang dialogen, og snart innså vi at vi alle sammen ønsket å leve i fred og å anerkjenne hverandre som mennesker. I dag innser vi at selv om dette ikke er tilstrekkelig for å løse konflikten, vil hevnaksjoner uansett ikke bringe oss videre. Vi representerer et lite glimt av lys i mørket, men jeg tror at en dag vil dette lyset skinne og gjøre oss i stand til å se en annen del av himmelen.
(Oversettelse: Kjetil Nilsen)
Originalartikkelen