Samtidig som Tawakkol Karman steg opp på talerstolen i Oslo rådhus for å holde sitt Nobelforedrag, satt en av hennes palestinske søstre hjemme i landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden, oppløst i tårer og i dyp sorg. Hun hadde nettopp fått vite at hennes 28-årige sønn Mustafa Tamimi døde av de stygge brannskadene han ble påført av israelske regjeringssoldater dagen i forveien.
![]() |
| Familien Tamimi samlet, med mor og far foran - Mustafa bak til venstre. Photo: Activestills.org |
Den helt forsvarsløse Mustafa hadde blitt beskutt med en tåregass-granat rett i ansiktet. Halve ansiktet ble flerret opp av den brennende gassgranaten. Soldaten som skjøt satt trygt i en militær jeep.
I strid med alle internasjonale regler rettet han våpenet fra 10 - 20 meters hold direkte mot en sivil person -sågar mot hodet. Tåregass-granater er ikke vanlig ammunisjon og skal skytes opp i været i bue, nettopp for å unngå å treffe mennesker direkte.
Det hører også med til historien at ambulansen som skulle hente den alvorlig skadde Mustafa ble holdt igjen ca 30 min på den israelske militære kontrollposten ved landsbyen.
Ukentlige demonstrasjoner
Mustafa Tamimi hadde denne fredagen den 9. desember deltatt i en fredelig demonstrasjon. Slike demonstrasjoner har vært holdt ukentlig siden 2009 i Nabi Saleh. De ca 500 innbyggerne er så uheldige å bo i nærheten av den ulovlige bosettingen Halamish (også kjent som Neveh Tzuf). Som ellers på den okkuperte Vestbredden har bosetterne her tatt seg til rette på palestinsk land – under beskyttelse av og med full støtte fra den israelske hæren.
Bakgrunnen for Mustafas og de øvrige landsbyboernes ukentlige demonstrasjoner er krav om å få tilbake konfiskert palestinsk eiendom og livsviktige vannkilder som bosetterne røvet til seg i 2008. De fredelige demonstrasjonene blir imidlertid som regel brutalt slått ned av den israelske hæren. Over 90 av beboerne har vært arrestert til nå - av disse; 29 barn under 18 år.
Okkupert og rettsløs
Hendelsen i landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden denne Nobelfest-helgen, illustrerer i et nøtteskall hvordan hverdagen fortoner seg for helt vanlige palestinere etter 44 års okkupasjon: Forsvarsløse og uten rettssikkerhet lever de med en konstant trussel om vold og overgrep fra en kompakt israelsk okkupasjonshær og voldelige, ekstremistiske bosettere.
Ingen palestinsk eller israelsk menneskerettighetsaktivist ble funnet verdig for Nobels fredspris i år heller, tross flere tiårs kamp for respekt for internasjonale konvensjoner - mot en fortsatt voldelig okkupasjon. Men kanskje ville palestinerne likevel få en talerstol under Nobel-festen, i form av litt drahjelp fra en arabisk kvinnelig aktivist? Mange følte seg nok trygge på at nettopp med Tawakkol Karman som prisvinner, ville det i det minste bli kastet en liten stripe av lys også på den fortvilte situasjonen for millioner av palestinere.
Ikke et ord....
Men verken den sørgende moren til Mustafa Tamimi eller andre kvinner under okkupasjon på Vestbredden og i verdens største fengsel – Gaza – fikk høre hva de håpet på i Nobel-foredraget. De ventet forgjeves på støtte fra sin jemenittiske søster. I talen listet hun opp kampen mot undertrykkelse i Tunisia, Egypt, Libya, Jemen, Syria, Algerie, Marokko, Bahrain, Sudan og minnet om at den demokratiske verden ikke kan stille seg likegyldig til det som skjer eller har skjedd i disse landene. Men Palestina? Ikke et ord.....
Som fremtredende arabisk aktivist; hvordan kunne Tawakkol Karman utelate å nevne palestinerne og den mest langvarige og brutale okkupasjon i moderne historie?







