søndag 22. januar 2012

Barbariske bosettere på statlig oppdrag


- Om du ikke tror det foregår etnisk rensing av palestinere på Vestbredden, eller tenker at mye av det Israel foretar seg er av sikkerhetsmessige hensyn: Ta i så fall et besøk til familien Jaber utenfor Hebron. 

Jeff Halper er krystallklar og opprørt etter at en forsvarsløs palestinsk familie han kjenner godt, nylig ble angrepet av bosettere. Halper er selv israelsk jøde – menneskerettighetsforkjemper, nominert til Nobels Fredspris og mangeårig leder av Israeli Committee AgainstHouse Demolitions. Organisasjonen er sterkt kritisk til okkupasjonen av Vestbredden og yter juridisk og praktisk bistand til familier som rammes av den destruktive okkupasjonspolitikken.  

En ikke-nyhet
Hendelsen Halper reagerte på fant sted 8. januar, og som han selv sier: - En i rekken av de mange daglige “insidenter” som aldri blir rapportert som nyheter fra den okkuperte Vestbredden. 

Del av Kiryat Arba i bakgrunnen. Huset i forgrunnen til-
hører en annen palestinsk familie enn den som er omtalt i
artikkelen, men også disse er angrepet gjentatte ganger.    
Denne gang handlet det om familien Jawdi Jaber. De bor i Beqa’a dalen – et svært fruktbart område like utenfor Hebron. Problemet deres har i mange år vært naboene. Familiens hus ligger nemlig svært utsatt til mellom to ulovlige israelske bosettinger - Kiryat Arba og Givat Ha Harsina.

Som ved alle andre bosettinger på Vestbredden, er også disse to godt bevoktet av israelske soldater. Men det tunge nærværet av soldater til tross; bosetterne får herje fritt med sine palestinske naboer. Soldatene ser en annen vei når bosettere går løs på palestinere. 

Jager i flokk
Denne morgenen kom de – en hel flokk med truende bosettere fra Kiryat Arba. Uten grunn begynte de å angripe familien Jabers hus med store steiner. Familien søkte beskyttelse innendørs. Mens noen av angriperne konsentrerte seg om å fortsette steinkastingen mot huset, kunne andre "ta seg av" familien Jabers bil som stod på tunet. Uhindret kunne de sette fyr på den. Da de trakk seg tilbake var bilen brent opp.  

- OK, sier Jeff Halper, det var en sliten 1979 modell Peugeot. Men for familien Jaber var den selve livlinen.  Jawdi var bl.a. avhengig av å bruke den til å kjøre sin 90-årige mor til sykehuset i Hebron for regelmessige kontroller. Bilen var også helt nødvendig når han hadde noe å selge på markedet inne i Hebron – selv om israelske myndigheter for noen måneder siden ødela vanningsanlegget hans, og dermed lammet dyrkingen av tomater og agurker.

- I perioder når ungene ble utsatt for angrep fra bosettere med baseballkøller, var også bilen viktig for å kunne frakte dem trygt til og fra skolen, sier Halper. 

Hendelsen 8. januar var ikke første gang de har blitt angrepet. Uvissheten om når angrepene kommer, gjør at familien aldri kan slappe av og føle seg trygge. De lever med trusselen hele tiden, men har ingen nøytral ordensmakt de kan få hjelp og beskyttelse fra. Politistasjonen ligger nemlig inne i bosettingen Kiryat Arba. Politimennene er selv bosettere. Slik er det å leve under okkupasjon - du er rettsløs.   

Bevisst fordriving 
Den tidligere israelske justisminister Yosef Lapid, beskrev jødiske bosettere som "barbariske" og anklaget dem for bevisst å ville fordrive palestinerne bort fra Vestbredden – etnisk rensing, med andre ord. (Haaretz 19.12.2003).

Beskrivelsen er utvilsomt treffende, men bosetterne opererer slett ikke i et vakuum, som ensomme, ville ulver på Vestbredden. Tvert imot; de støttes av israelske myndigheter – med vann, strøm, eget veinett, skattefordeler, skoler og ikke minst væpnede soldater. Hvorfor? Jo, bosetterne fungerer som førstelinje "frontsoldater" i koloniseringen av stadig mer land for staten Israel - på bekostning av palestinerne.  Det barbariske angrepet mot Jaber-familien i den fruktbare Beqa’a dalen, inngår som ledd i en slik strategi, preget av etnisk rensing.

lørdag 7. januar 2012

Drepte palestinsk gutt - ingen tiltale, ingen etterforskning …

Justis under israelsk okkupasjon: Yousef (17) ble skutt i hodet og drept av en bosetter. Ett år senere: Ingenting er skjedd – israelske myndigheter bryr seg ikke engang om å etterforske drapet.

Denne måneden er det ett år siden Yousef Ikhlayl (17) ble skutt og drept av bosettere mens han jobbet på familiens plantefelt. Det skjedde i Saffa-dalføret i Beit Ummar-distriktet sør for Betlehem på den okkuperte Vestbredden.
Yousef ble bare 17 år - her avbildet på
scooteren til en kamerat.

Fredag morgen den 28. januar 2011 kom ca 100 bosettere fra den illegale bosettingen Bat Ayin mot plantefeltet der Yousef var opptatt med noen vinranker.

Bosetterne var bevæpnet – som kolonister har de tillatelse til det på Vestbredden, i motsetning til de okkuperte palestinerne. Yousef var sjanseløs, uten mulighet til å forsvare seg. Bosetterne kom for å drepe. En av dem siktet på Yousefs hode - og skjøt.

Også den 16-årige vennen Bilal Mohammad Abed Al-Qador ble beskutt, men for hans del gikk det ut over den ene armen, og han berget heldigvis livet.

Samme dag raserte i tillegg bosettere hundrevis av oliventrær, som er en så viktig inntektskilde for palestinske familier. Beskytingen, ødeleggelsene av oliventrær og trakasseringen inngår i en strategi der hensikten åpenbart er å skremme eller fordrive palestinske familier bort fra dette fruktbare området. Det hører med i dette bildet at den israelske hæren har et tungt nærvær i Beit Ummar-området. Men hærens oppgave er å beskytte bosetterne - de opptrer på ingen måte som en nøytral lov-og-orden styrke.

Yousefs begravelse fant sted dagen etter drapet. Den ble en skandale, etter at den israelske hæren skjøt mot det store gravfølget med skarp ammunisjon, sjokk-granater, tåregass, og gummikuler. Over 40 mennesker ble skadet. Det ble også skutt mot en palestinsk ambulanse som var kommet for å hente sårede.

Neglisjert drap
Nå - ett år etter drapet på Yousef – må hans foreldre leve med en fullstendig neglisjering av det som må kunne karakteriseres som et grovt drap begått mot deres sønn. Riksadvokaten har ikke en gang reist sak –ingen advokat er oppnevnt for familien; ikke engang etterforskning er iverksatt.

Men hva skal foreldrene gjøre? De lever under israelsk okkupasjon, og er prisgitt hvordan okkupanten forvalter sitt ansvar som ordensmakt. Vestbredden styres etter militære lover - ikke sivilrettslige - og er direkte underlagt Forsvarsdepartementet. Okkupant og ordensmakt er en kombinasjon som aldri styrker rettssikkerheten for de okkuperte – heller ikke på Vestbredden.

Israelske myndigheters likegyldighet og handlingslammelse når en bosetter dreper en palestiner, står i skarp kontrast til okkupasjonsmaktens reaksjonsmønster når palestinere begår langt mindre alvorlige ulovligheter. Nettopp Beit Ummar-området har gjentatte ganger vært utsatt for kollektive avstraffelser ved lovbrudd, f.eks. begått av palestinske barn som har kastet stein mot en bosetter-bil. Ved flere tilfeller er hele Beit Ummar med sine 17.000 innbyggere blitt sperret inne i ukesvis ved fysisk blokkering av alle tilførselsveier.  Landsbyboerne er også til stadighet plaget ved nattlige militære raid og arrestasjoner av voksne og mindreårige.

"Midtøstens eneste demokrati"
Yousefs drapsmann kom fra den illegale bosettingen Bat Ayin. Den har et begrenset antall innbyggere – mellom 500 og 1000. Dette burde gjøre etterforskningsarbeidet lett. Dersom israelske myndigheter hadde villet, kunne de anvendt de samme nådeløse metodene overfor innbyggerne i denne bosettingen for å finne Yousefs morder som de regelmessig gjør i palestinske byer og landsbyer: portforbud; husransaking nattestid, rasering av boliger, trusler, og ikke minst: arrestasjon av hele den mannlige befolkning og harde avhør for å tvinge fram tilståelser.

Men dette er for mye å forvente når offeret er en palestiner og forbryteren er en bosetter. Og vi kan fastslå: Ett år etter bosetterdrapet på Yousef, skjer fortsatt ingenting i saken i det israelske militære rettsapparatet som gjelder på Vestbredden. Slik fungerer rettssikkerheten for palestinerne under okkupasjon av det enkelte ynder å kalle "Midtøstens eneste demokrati".

På ettårsdagen for drapet på Yousef - den 28. januar - er det varslet fredelige demonstrasjoner og minnemarkeringer i Beit Ummar.

LES mer:
Four injured as Beit Ummar marks anniversary of Yousef's murder 
Lukket militært område
Kollektiv avstraffing av by med 17.000 innbyggere

mandag 2. januar 2012

Handala - symbolsterk tegneseriefigur

Alle palestinere kjenner Handala og holder ham svært kjær. Til tross for at "livgiveren" ble drept for 25 år siden, lever Handala videre – fortsatt bare 10 år gammel.     

Han er ingen vanlig tegneseriefigur. Du finner han overalt i Palestina: på T-skjorter, flagg, vesker – og ikke minst; som del av graffitikunsten på muren som den israelske okkupasjonsmakten har oppført på palestinsk jord.

Han kan se litt stusslig og puslete ut – alltid avbildet bakfra. Men la deg ikke lure; han er en sterk og uttrykksfull figur med mye kraft i seg. Som flyktningbarn, uten hjemland har Handala mye til felles med Naji Al-Ali, den palestinske tegneren som skapte ham.   

Naji ble født i 1938 i den lille palestinske landsbyen Al Shajara mellom Tiberias og Nazareth. Prøv ikke å finne landsbyen på kartet – den er utslettet, slik tilfellet var med ca 500 landsbyer etter fordrivingen av 750.000 palestinere i eksil i 1948. Nakba – eller katastrofen – er palestinernes betegnelse på fordrivelsen som skjedde i forbindelse med etablering av staten Israel. På det tidspunkt var Naji ti år gammel. Sammen med sin familie ble han tvunget inn i en flyktningtilværelse i Libanon – først i leiren Ain el Hilweh, deretter i Shatila som opplevde en stygg massakre i 1982.   
 
Etter endt skolegang jobbet Naji som journalist. Men først og fremst skulle han bli kjent over hele den arabiske verden for sine satiriske tegninger – ofte med skarp politisk brodd. Mer enn 40.000 tegninger skulle det bli ialt. Gjennom mange av dem formidlet han den urett og de overgrep som palestinerne ble utsatt for, men også den motstandskraft som finnes i dette folket.

Han gikk heller ikke av veien for å refse korrupte regimer i den arabiske verden, og kunne også rette skytset mot PLO og Arafat. Men brutaliteten ved den israelske okkupasjonen var et gjennomgående tema. I 1987 ble han myrdet i London, der han jobbet for den kuwaitiske avisen al-Qabas. «Puslingen» Handala tråkket tydeligvis mange på tærne, for Naji mottok et hundretalls drapstrusler. Mordet ble aldri oppklart.
Handala på apartheid-muren - laget av
en ukjent, lenge etter Naji Al-Alis død.

Om Handala, har Naji selv uttalt:
Han har lovet sitt folk at han alltid vil være ærlig overfor seg selv. Jeg tegnet han som et barn – ikke spesielt pen, og med strittende hårtuster på hodet lik et pinnsvin - til beskyttelse og som et slags våpen. Handala er et barn – men ikke lykkelig og avslappet. Han har fillete klær og er  barfot – slik mange av barna i flyktningleire er. 

Selv om hverdagen hans er tøff, dufter han av amber. Ryggen er alltid vendt mot oss. Sammen med ham har vi blikket vendt mot Palestina. Hendene er kneppet på ryggen – et uttrykk for avvisning av en løsning som baserer seg på amerikansk tankegods.
 
 
Handala var 10 år da han ble født og han vil forbli 10 år. Dette var min alder da jeg måtte forlate mitt hjemland. Først den dagen Handala kan vende tilbake til Palestina, vil han begynne å vokse. Naturlovene er opphevet i hans tilfelle. Slik er han unik. Ting vil normaliseres når vender hjem.

LES mer:
Handala hjemmeside

onsdag 28. desember 2011

Israels tortur av barnefanger – Australia reagerer

Australia varsler oppfølging overfor Israel pga praksis med bruk av militære domstoler; fengsling; og påstand om tortur av barn ned i 12 års alder.   

Utenriksminister Kevin Rudd har instruert sine utsendte diplomater om å se nærmere på israelske militære domstoler som idømmer fengselsstraffer av mindreårige palestinere. De er også bedt om å avlegge besøk i det beryktede Ofer militærfengselet, nord for Jerusalem, der flere barn sitter fengslet. I tillegg har Rudd varslet at Australia vil be om møte med israelske myndigheter og sette mishandlingen palestinske barnefanger på dagsorden. 
Julia (16) - en av mange grovt mishandlede palestinske barn i
israelsk fangenskap i 2011.  Se egen sak.

Mishandlingen har vært dokumentert av internasjonale og israelske menneskerettighets-organisasjoner over flere år. Men det var en reportasje i The Weekend Australian Magazine som endelig fikk den australske regjeringen til å reagere - et eksempel på medias betydning i arbeid for menneske-rettighetene.    
Avisen intervjuet den australske advokaten Gerard Horton, som de siste fire år har dokumentert flere overgrepssaker mot palestinske barnefanger, på vegne av Defence for Children International (DCI).

Advokat Horton kunne bl.a. fortelle om politifolk i Gush Etzion-bosettingen på Vestbredden som under avhør av barn har spesialisert seg på å true med voldtekt for å framtvinge raske tilståelser.

Overgrepene kommer til uttrykk også på andre måter: En 10-åring fortalte om en soldat som rettet geværet mot ham – bare noen cm fra hodet. – Jeg var så redd at jeg begynte å skjelve. Han gjorde narr av at jeg skalv. - Fortell meg hvor våpenet er, ellers skyter jeg deg, sa han.

En annen gutt – 15 år – ble bundet fast til et metallrør for så å bli slått av en soldat. Den ansvarlige for avhøret festet en innretning på kroppen hans, og ga ham elektrisk støt. Han truet med å fortsette hvis ikke gutten sa seg skyldig. Det neste elektriske støtet gjorde armer og ben helt følelsesløse. Med sterke smerter i hodet i tillegg, ga guttungen etter og sa seg skyldig.

Siden januar 2007 har DCI har registrert 385 alvorlige overgrepstilfeller mot palestinske barn som vært holdt i israelsk varetekt. Overgrepene omfatter: elektriske støt; slag; trusler om voldtekt; avkledt naken; holdt i isolat; trussel om straff mot barnets familie; fastbinding av armer og ben i smertefull stilling.

Journalisten bak artikkelen i The Weekend Australian Magazine fikk også anledning til å være til stede ved en militær domstol, der mindreårige palestinere ble dømt. Tydelig rystet, beskriver han barn som blir brakt inn i rettslokalet med håndjern og fotlenker, ikledt brune fangedrakter. Dommerens håndtering av hver sak var parodisk – i de fleste tilfeller unnagjort på et minutt. Alle ble funnet skyldige i steinkasting og og idømt fengselsstraffer. Ikke uten grunn fikk artikkelen tittelen "Stone cold justice".

Advokat Horton mener hjemlandets regjering har gått altfor stille i dørene for lenge om israelske myndigheter overgrep mot palestinske barn. Den australske ambassadøren ble personlig informert om behandlingen av mindreårige fanger for over et år siden, uten noen reaksjon. Men nå – etter at The Weekend Australian Magazine fokuserte på palestinske barnefangers beskyttelsesbehov - har endelig den australske regjeringen reagert. Måtte den norske regjering - og andre vestlige lands regjeringer - følge etter. Palestinske mindreårige fanger har et øyeblikkelig beskyttelsesbehov mot en overmakt de står fullstendig maktesløse og rettsløse overfor.


-------------
LES MER
* Advokat Gerard Horton om systematisk mishandling  av fengslede mindreårige
* Fengslingsrapport fra DCI, November 2011, (viser 161 fengslede mindreårige, 33 mellom 12 og 15 år)

mandag 19. desember 2011

UNRWA med kampanje mot husriving

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) lanserer kampanje mot den israelske regjeringens omfattende rasering av palestinske hjem på Vestbredden.

Den 4. Genevekonvensjon, artikkel 53, skal beskytte sivilbefolkningen under okkupasjon: Det er forbudt for okkupasjonsmakten å ødelegge løsøre eller fast eiendom som individuelt eller kollektivt tilhører privatpersoner …. unntatt i de tilfeller hvor militære operasjoner gjør slik ødeleggelse absolutt nødvendig.
Også Israel er forpliktet til å rette seg etter dette, men gjør det likevel ikke. Raseringen av siviles hjem og eiendom er mer omfattende enn på lenge.

Nå oppfordrer UNRWA folk verden over til å støtte kampanjen Don’t demolish my future via Facebook og Twitter, og ber om hjelp til å sette søkelys på denne destruktive praksis ved den israelske okkupasjonspolitikken. 

Artikkel 53 i den 4. Genevekonvensjon gir ingen beskyttelse
for sivilbefolkningen under israelsk okkupasjon. Foto: EAPPI
 – Raseringen av palestinske hjem og trusselen om fordrivelse, ødelegger livet for vanlige innbyggere på Vestbredden. Vi ønsker å få satt en stopper for dette. Til det trenger vi din hjelp, appellerer UNRWA på sin hjemmeside.

Noen fakta:
• Hele bydeler og landsbyer lever i konstant frykt for å miste sine hjem og sitt levebrød i det israelsk-annekterte Øst-Jerusalem og det såkalte C-området av Vestbredden – som utgjør mer enn 60% av det okkuperte området.
• I 2011 har et betydelig økende antall palestinere blitt fordrevet pga den israelske rivningspolitikken. Nærmere 1000 ble fordrevet i løpet av de 11 første månedene i år, mot 594 i hele fjor.
• På Vestbredden har den israelske regjering utstedt ytterligere minst 3.000 rivningsordrer av boliger og ulike typer av infrastruktur som sisterner, skoler, solcellepanel m.m. Dette vil ramme titusenvis av palestinere.
• I det israelsk-annekterte Øst-Jerusalem er minst 28% av palestinske hjem bygget eller påbygget uten formell israelsk godkjenning. Ca 60.000 mennesker står i fare for å få sine hjem lagt i grus.
• Ifølge israelsk soneinndeling av de okkuperte områdene, kan palestinerne bygge kun i 13% av Øst-Jerusalem og i kun 1% av C-området. Men disse områdene er allerede sterkt belastet og utsiktene til byggetillatelse er mikroskopiske.
• Rivningspolitikken kan påføre spesielt barna alvorlige skadevirkninger. Mange berørte barn har symptomer på post-traumatisk stress syndrom, depresjon og angst.
• Mange av familiene som får sine hjem gruset tilhører marginaliserte og sårbare grupper som sliter med fattigdomsproblemer.
• Den destruktive rivningspolitikken berører mer enn bare fysiske bygninger og strukturer. Mulighet for skolegang og utdanning, tilgang til helsestell, og folks generelle trygghet i hverdagen rammes også.

Krever stans i raseringenUNRWA påpeker Israels forpliktelser i henhold til Folkeretten, og krever:
1) Øyeblikkelig stans i nedriving av palestinske hjem, skoler og infrastruktur, så lenge palestinerne er nektet deltagelse i et ikke-diskriminerende system  for utvikling og planlegging 
2) Familier som er fordrevet som følge av rivningstiltak må få returnere til sine hjemplasser og eiendommer under trygge og verdige forhold. De må gis økonomisk kompensasjon for de tap de har lidt – inkludert ødeleggelser av hus og eiendom.   

UNRWA minner om at støtte til kampanjen kan uttrykkes på flere måter:
Facebook: Plasser en Don't demolish my future logo på din profil
Twitter: Hjelp med å spre UNRWA's tweets om riving
Spre kampanjens #stopdemolitions Twitter tag

Dokumentasjon:
* For oppdaterte nyheter om husriving på Vestbredden, se UNRWA’s demolition watch
* For detaljert analyse av den aktuelle situasjonen se FN-rapporten Displacement and insecurity in Area C of the West Bank 
* Motta oppdaterte meldinger om UNRWA's arbeid på Facebook og Twitter 
* En israelsk frivillig organisasjon har viet seg til kamp mot husriving og gir støtte til rammede palestinske familier: Israeli Committe Against House Demolitions
* Også den israelske organisasjonen Rabbis For Human Rights engasjerer seg regelmessig mot husriving

tirsdag 13. desember 2011

Tenk – hun nevnte ikke sine palestinske søstre

De må være utrolig skuffet, kvinnene i Gaza og på Vestbredden, etter å ha hørt Nobelforedraget fra sin jemenittiske søster. Glemte hun dem – eller fortjente de ikke å bli nevnt?

Samtidig som Tawakkol Karman steg opp på talerstolen i Oslo rådhus for å holde sitt Nobelforedrag, satt en av hennes palestinske søstre hjemme i landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden, oppløst i tårer og i dyp sorg. Hun hadde nettopp fått vite at hennes 28-årige sønn Mustafa Tamimi døde av de stygge brannskadene han ble påført av israelske regjeringssoldater dagen i forveien.

Familien Tamimi samlet, med mor og far foran - Mustafa
bak til venstre. Photo: Activestills.org 
Skutt i ansiktet
Den helt forsvarsløse Mustafa hadde blitt beskutt med en tåregass-granat rett i ansiktet. Halve ansiktet ble flerret opp av den brennende gassgranaten. Soldaten som skjøt satt trygt i en militær jeep.

I strid med alle internasjonale regler rettet han våpenet fra 10 - 20 meters hold direkte mot en sivil person -sågar mot hodet. Tåregass-granater er ikke vanlig ammunisjon og skal skytes opp i været i bue, nettopp for å unngå å treffe mennesker direkte.

Det hører også med til historien at ambulansen som skulle hente den alvorlig skadde Mustafa ble holdt igjen ca 30 min på den israelske militære kontrollposten ved landsbyen.

Ukentlige demonstrasjoner
Mustafa Tamimi hadde denne fredagen den 9. desember deltatt i en fredelig demonstrasjon. Slike demonstrasjoner har vært holdt ukentlig siden 2009 i Nabi Saleh. De ca 500 innbyggerne er så uheldige å bo i nærheten av den ulovlige bosettingen Halamish (også kjent som Neveh Tzuf). Som ellers på den okkuperte Vestbredden har bosetterne her tatt seg til rette på palestinsk land – under beskyttelse av og med full støtte fra den israelske hæren.

Bakgrunnen for Mustafas og de øvrige landsbyboernes ukentlige demonstrasjoner er krav om å få tilbake konfiskert palestinsk eiendom og livsviktige vannkilder som bosetterne røvet til seg i 2008. De fredelige demonstrasjonene blir imidlertid som regel brutalt slått ned av den israelske hæren. Over 90 av beboerne har vært arrestert til nå - av disse; 29 barn under 18 år.    

Okkupert og rettsløs
Hendelsen i landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden denne Nobelfest-helgen, illustrerer i et nøtteskall hvordan hverdagen fortoner seg for helt vanlige palestinere etter 44 års okkupasjon: Forsvarsløse og uten rettssikkerhet lever de med en konstant trussel om vold og overgrep fra en kompakt israelsk okkupasjonshær og voldelige, ekstremistiske bosettere. 

Ingen palestinsk eller israelsk menneskerettighetsaktivist ble funnet verdig for Nobels fredspris i år heller, tross flere tiårs kamp for respekt for internasjonale konvensjoner - mot en fortsatt voldelig okkupasjon. Men kanskje ville palestinerne likevel få en talerstol under Nobel-festen, i form av litt drahjelp fra en arabisk kvinnelig aktivist?  Mange følte seg nok trygge på at nettopp med Tawakkol Karman som prisvinner, ville det i det minste bli kastet en liten stripe av lys også på den fortvilte situasjonen for millioner av palestinere.

Ikke et ord....
Men verken den sørgende moren til Mustafa Tamimi eller andre kvinner under okkupasjon på Vestbredden og i verdens største fengsel – Gaza – fikk høre hva de håpet på i Nobel-foredraget. De ventet forgjeves på støtte fra sin jemenittiske søster. I talen listet hun opp kampen mot undertrykkelse i Tunisia, Egypt, Libya, Jemen, Syria, Algerie, Marokko, Bahrain, Sudan og minnet om at den demokratiske verden ikke kan stille seg likegyldig til det som skjer eller har skjedd i disse landene. Men Palestina? Ikke et ord.....

Som fremtredende arabisk aktivist; hvordan kunne Tawakkol Karman utelate å nevne palestinerne og den mest langvarige og brutale okkupasjon i moderne historie?

onsdag 7. desember 2011

Mer brutalitet – mindre rettssikkerhet

Mens verdens oppmerksomhet rettes mot Egypt, Syria, Yemen og Iran kan den israelske regjering uforstyrret benytte anledningen til mer undertrykkelse av palestinerne.
Ifølge FNs kontor for humanitær bistand til de okkuperte områder (UN OCHA oPt) ble 343 palestinske bygninger på Vestbredden (inkl. Jerusalem) rasert i løpet av de 11 første månedene ifjor. Det innebar samtidig at 447 mennesker ble hjemløse. Tilsvarende tall for samme periode i år viser en betydelig økning: 515 raserte bygninger og mer enn fordobling av antall hjemløse: okkupanten har rasert hjemmene til 947 palestinere hittil i år – ca halvparten av dem barn. Flere skal det bli før året er omme. Man trenger ikke være spåmann for å fastslå dette.

Nok et palestinsk hjem forvandlet til en grushaug- denne
gang i Nu'uman i Jersusalem (ikke identisk med den omtalte
historien i artikkelen. Foto: E Meyer, EAPPI). 
Hvordan fortoner brutaliteten bak tallene seg for familiene som rammes? Hva med rettssikkerheten deres i "Midtøstens eneste demokrati"?

For få dager siden fikk jeg oversendt en observasjon nedtegnet  av en internasjonal ledsager som deltar i EAPPI-programmet på Vestbredden, i regi av World Council of Churches (Kirkenes Verdensråd) - det samme programmet jeg selv deltok i våren 2011. Rapporten er oversatt av meg. Alle personnavn og landsbyen er anonymisert, av hensyn til de involvertes sikkerhet.

Rapport fra en rasering på Vestbredden

De ville dele sin historie med oss, med forhåpning om at vi kunne viderebringe den til resten av verden. Navn og ansikt er uvesentlig i denne sammenheng - men dere skal vite at disse to jentene på 17 og 21 år - helt uten grunn - ble utsatt for en brutal behandling.
Den unge kvinnen var hjemme med tre barn da hun plutselig hørte motordur og stemmer utenfor. Da hun gikk ut, fikk hun øye på bulldoserne og brakte straks barna ut i sikkerhet. Hun ropte og ville løpe inn igjen for å sikre seg noen eiendeler, før hjemmet ble rasert. En israelsk soldat dyttet henne og ba henne stoppe, men hun forsøkte likevel å komme inn i huset. Soldaten tok fatt i henne og dro henne til side. Deretter sprayet han henne fra nært hold i øyne og munn med en ukjent type gass. Hun falt sammen på bakken og besvimte.
Da hun kom til seg selv, var hun omringet av flere soldater. Nå skulle hun arresteres. Moren forsøkte å protestere, men ble dyttet i bakken av soldatene – så bryskt at hun brakk benet. Jenta, på sin side, slet med svie og smerter i øynene etter sprayingen hun var utsatt for. Hun ropte fortvilet «Gi meg vann til øynene!». En av soldatene ga henne litt vann mens han samtidig tok bilde av seg selv - men nektet å gi henne mer.
Jenta fortsatte å rope etter vann. En 17-årig slektning kom til for å gi henne vann, men soldatene grep fatt i henne og tvang henne ned på bakken. Hendene ble bundet med strips. Deretter ble begge jentene fraktet bort i en militær-jeep. Jenta med de sviende øynene ba fortvilet om vann. En av soldatene i bilen svarte med å helle ut en hel vannflaske rett foran henne.

Under transporten på vei til et sted der de ble overført til en politibil, ble jentene sparket i magen av en soldat.  
Framme på en politistasjon et stykke unna, ble de to jentene beskyldt for å ha kastet stein. Ingen av dem hadde imidlertid kastet noe som helst.
Jentene ble holdt på politistasjonen til utpå kvelden. Deretter ble de fraktet videre, påført bind for øynene og strips på hendene. I denne tilstand måtte de tilbringe natten på et ukjent sted. Slik - med bind for øynene og sammenbundne hender – ble de holdt fanget til langt utpå ettermiddagen neste dag. Da ble de fraktet til et annet fengsel.

Helt siden de ble arrestert dagen i forveien, hadde de ikke fått noe å drikke eller spise.
I det nye fengselet ble jentene holdt i fire dager. Her kunne innsatte kjøpe og lage seg egen mat, så her fikk de endelig noe å spise.
Den fjerde dagen, ble jentene framstilt for retten. Den yngste av dem ble løslatt, mens 21-årigen ble overført til enda et nytt fengsel. I dette fengselet var cella møkkete og den begrensede maten hun ble tilbudt var uspiselig.  Etter én dag her ble hun ført for retten neste morgen kl. 7:30. En soldat som opptrådte som vitne nøyde seg ikke denne gang med å påstå at jenta hadde kastet stein, men hevdet hun hadde angrepet ham med en stor steinblokk. Rettsmøtet var over etter en halv time. Sent på ettermiddagen ble hun ført tilbake til det første fengselet. Der fikk faren henne løslatt mot å betale 5.000 shekel (ca 8.000 kroner). Men om to uker må hun stille for retten igjen – det gjelder også den yngste jenta. Hva slags rettssikkerhet er dette?

Ja, hva med rettssikkerheten for de okkuperte?
Historien over fra den okkuperte Vestbredden er på ingen måte enestående, men slike "hverdagsligheter" når likevel ikke fram i media. Den israelske regjering vet at hver enkelt rasering av eiendom; at hver enkelt palestinsk familie som de gjør hjemløs er en for liten nyhet til at det blir registret av nyhetsbyråene. Det blir "ikke-nyheter". Slik unngår den israelske regjering at lyskasterne rettes mot okkupasjonens brutale hverdag.

Mer palestinsk land og eiendom kan beslaglegges litt etter litt - fordriving av palestinerne kan skje skritt for skritt. De israelske militære domstolene som har som oppgave å dømme mellom rett og galt på Vestbredden, fungerer selvsagt ikke som en uavhengig maktfaktor, slik det forutsettes i et demokrati. De vil på ingen måte hindre den brutalitet og urett som den mest ekstreme regjering i Israels historie får utøve i de okkuperte områder. Men hvem ellers kan rettsløse okkuperte palestinere henvende seg til og håpe på støtte fra?  Av verdenssamfunnet burde man kunne forvente mer enn av israelske militære domstoler. Men nei; til tross for at dokumentasjonen av israelske overgrep er massiv; den siviliserte verden forholder seg likevel passiv. Hvilken skam!