torsdag 27. mai 2021

Demokrati - eneste svar på Israels apartheid

Under forberedelsene til den nylig utgitte rapporten om Israel, sendte Human Rights Watch brev til statsminister Benjamin Netanyahu med ti spørsmål for nærmere avklaring. 


Demonstrasjon i Jerusalem 
(Foto: Kjetil Nilsen)

Spørsmålene fra HRW var enkle, men tydeligvis likevel for vriene å besvare for Netanyahu. Det kom aldri noe svar. Dermed ble rapporten “A Treshold Crossed – Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution” publisert, uten at den israelske regjering fant grunn til å forklare seg for den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen.

Et nærmere blikk 

på spørsmålene fra HRW gir kanskje svar på hvorfor Netanyahu foretrakk å forbigå dem i taushet. De faktabaserte spørsmålstillingene går nemlig til kjernen av israelske myndigheters systematiske forskjellsbehandling av jøder og palestinere:      

1) Blir palestinere bosatt i Israel eller i områder under israelsk kontroll, likebehandlet med israelske jøder bosatt i de samme områdene?
a) Hvis ja; hvordan reagerer regjeringen på anklager om at palestinerne blir diskriminert?
b) Hvis nei; hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre likebehandling

2) Hvorfor har israelske myndigheter ilagt strenge begrensninger for palestineres mulighet til å reise mellom Gaza og Vestbredden? Er det regjeringens politikk å holde Gaza og Vestbredden adskilt? Hvis dette er begrunnet med israelske sikkerhetsbehov, hvordan veier regjeringen det opp mot palestineres rett til å bevege seg fritt? [jfr. Menneskerettighetserklæringen, art. 13 «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.»] 

3) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter, i perioden 2016-2018, innvilget under 1,5% av byggesøknader (21 stykker) fra palestinere bosatt i Area C  [på den okkuperte Vestbredden].
2.147 rivningsordrer ble utstedt i samme tidsrom.
Hvorfor blir nærmest alle byggesøknader fra palestinere avvist?
Hvorfor blir bygninger som er oppført uten tillatelse av palestinere, revet i et mye større omfang enn tilsvarende for bosettere?

4) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter har tildelt 99,7% av alt såkalt «state land» på Vestbredden til formål beregnet på israelske bosettere. Til sammenligning; hvorfor er en så liten gjenværende andel tildelt palestinere?

5) Hvorfor har israelske myndigheter fortsatt kontroll på befolkningsregisteret i de okkuperte palestinske områdene, inkl. i Gaza, 15 år etter at Israel trakk seg ut av Gaza?

6) Hvorfor fortsetter myndighetene å tilbakekalle bostedsstatusen til palestinere fra Jerusalem, begrunnet med at de ikke lenger «opprettholder en forbindelse» til byen?

7) Er det regjeringens politikk å forsøke å oppnå jødisk befolkningsmajoritet i Jerusalem?
I så fall; hvorfor?

8) Colin Hames, tidligere øverste ansvarlige for offentlige tjenester i typisk palestinske bydeler som ligger bak separasjonsmuren i Jerusalem, har beskrevet regjeringens holdning til disse områdene som preget av «neglisjering». Hvorfor har ikke myndighetene skaffet innbyggerne i disse bydelene helt grunnleggende tjenester?

9) Hvorfor får ikke palestinere fra Vestbredden / Gaza (med få unntak) innvilget statsborgerskap eller borett i Israel når de inngår ekteskap med en israelsk statsborger? Tilsvarende restriksjoner gjelder ikke for israelske jøder.
Spiller demografi - og evt. målsetting om å oppnå en jødisk majoritet – noen rolle i håndhevelsen av denne loven og for regjeringens politikk knyttet til statsborgerskap, nasjonalitet, borett og tilgang til jord?  

10) Hvorfor nektes palestinske flyktninger som flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem i årene 1947-49 rett til å vende tilbake og bosette seg - mens jøder verden over er garantert borett, inkludert de som aldri har vært der. 

11) Hvorfor har israelske myndigheter nektet å anerkjenne flere titalls palestinske beduinsamfunn i Negev, og dermed gjort det ulovlig for over 70.000 beduiner å fortsette å bo i områder hvor de har bodd i mange tiår?
Følger regjeringen en politikk for "jødifisering" av Negev-regionen og i Galilea?
I så fall, hva er hensikten med denne politikken?  

Apartheid-strukturen avdekkes ved bare å stille disse enkle spørsmålene. Ikke rart Netanyahu fant det vrient å besvare dem: Enten måtte han stå opp for det universelle demokratiske prinsipp om likebehandling av alle innbyggere innen samme geografiske område – eller han ville ende med å synliggjøre og forsvare Israels institusjonelle diskriminering.

Med grundig dokumentasjon og gjennomgang av Israels politikk og praksis, kunne likevel HRW trekke sine konklusjoner, uavhengig av Netanyahu måtte mene.

Apartheid er et universelt juridisk begrep som innebærer forbud mot alvorlig institusjonell diskriminering og undertrykkelse. Dette grunnprinsipp i folkeretten, forankret både i Den internasjonale konvensjonen om apartheidkriminalitet fra 1973 og Den internasjonale straffedomstolens (ICC) Roma-traktat fra 1998, definerer apartheid som en forbrytelse mot menneskeheten, bestående av tre kjerne-elementer:

* En folkegruppes intensjon om å opprettholde dominans over en annen 
* Systematisk undertrykkelse av den marginaliserte gruppen
* Umenneskelige handlinger

Disse elementene har i årtier preget israelske myndigheters behandling av millioner av palestinere i de områder de kontrollerer politisk og militært fra Middelhavet til Jordanelva. Men et regime som har forbrytelse mot menneskeheten som bærende prinsipp for sin opprettholdelse, kan ikke forsvares - verken moralsk eller folkerettslig - og er selvsagt ikke bærekraftig i lengden. For Israels del vil enten en to-stats løsning eller innføring av demokrati være veien ut av apartheid-grepet.

Landets ledende politikere - ikke minst Netanyahu - har selv undergravd mulighet for en to-statsløsning. Da gjenstår bare innføring av demokrati, i en form for enstatsløsning, i hele det geografiske område Israel har valgt å legge under sin fullstendige kontroll.

fredag 7. mai 2021

"Ikke enig i apartheid-stempel"


Hvorfor fortier NRK den ferske Human Rights Watch-rapporten om Israel?

Da HRW slapp "A Threshold Crossed - Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution" den 27. april, vakte det oppsikt i mediehus verden over. Den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen oppsummerte Israels langvarige undertrykkelse og systemiske forskjellsbehandling av palestinerne som apartheid og en forbrytelse mot menneskeheten. 

Anklagene om apartheid har vært fremsatt overfor israelske myndigheter tidligere – bl.a. av en rekke solidaritetsorganisasjoner, israelske menneskerettighetsorganisasjoner, Russell Tribunalet og personligheter som Desmund Tutu og Jimmy Carter. 

Men det er første gang en så internasjonalt anerkjent og bredt akseptert menneskerettighetsorganisasjon som HRW konkluderer med det samme - og det i en velbegrunnet og fyldig rapport. 

Det bør være en vekker og øyeåpner. Nettopp det fremheves av en av de fremste eksperter på internasjonal rett, professor Philippe Sands ved University College London. I omtale av rapporten, refererer både BBC og The Times til professor Sands: 

– Rapporten er balansert, med faktabaserte og juridisk forankrede konklusjoner – levert av en seriøs og autoritativ organisasjon. En «wake-up-call» som bør vekke bekymring for alle som er oppriktig opptatt av menneskeverd.     

Fullt fortjent, har derfor denne viktige HRW-rapporten fått bred dekning internasjonalt – til og med i New York Times. «The Grey Lady» har ikke akkurat hatt for vane å vie mye redaksjonell oppmerksomhet til israelske myndigheters undertrykkelse av palestinerne. 

I vårt naboland Sverige hadde Svt2 fyldig dekning av rapporten i sin nyhetssending «Aktuelt», samme dag som rapporten utkom. Midtøsten-korrespondenten deltok naturlig nok med kommentarer, intervjuer og belyste rapportens innhold. Hva så med vår fremste allmennkringkaster NRK? 

Ingen dekning – verken i Dagsrevyen, Urix, Urix på lørdag. eller i det ukentlige nyhetsbrevet fra utenriksredaksjonen. Fortielsen skjer, til tross for at Midtøsten har vært et prioritert område i utenriksdekningen for NRK i mange tiår, representert med sterke utsendte korrespondenter. 

I tillegg har Norge spesiell tilknytning til Israel-Palestina spørsmålet gjennom Oslo-prosessen, lederrollen i den såkalte Giverlandsgruppen og i januar tilrådte den erfarne diplomaten Tor Wennesland i rollen som FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten. Og ikke minst; vi har en regjering som i sin plattform nærmest belønner israelske myndigheter med et løfte om styrket samarbeid innen: Forskning og utvikling, handel, turisme og kultur. 

Så hva kan årsaken være til NRKs fortielse av HRW-rapporten? Er HRW "rødmerket" og vurdert av NRK som en lite troverdig kilde? Neppe. Et raskt søk på nrk.no gir i alt 14 saker fra oktober 2018 til mars i år, basert på HRW som kilde. I de fleste tilfeller er det omtale av en ny rapport, som f.eks. denne saken fra 2018: «Palestinske sikkerhetsstyrker anklages for tortur».   

54 ord: NRKs dekning av HRW-rapporten.
(Skjermdump - nrk.no  28.04.21.)
  

Men rett skal være rett: Utenriks-redaksjonen la faktisk ut et «mikro-oppslag» om HRWs Israel-rapport sent om kvelden, dagen etter alle andre medier.

Det beskjedne oppslaget i toppbanneret på nrk.no telte 54 ord og omhandlet USA-administrasjonens reaksjon på rapporten. 

Den talende overskriften lød: "Ikke enig i apartheid-stempel". Røpet den samtidig hvorfor NRK-utenriks ikke ville opplyse seere og lyttere nærmere om rapportens innhold?


fredag 30. april 2021

Ber om beskyttelse for palestinsk fredsaktivist

Den internasjonale organisasjonen Frontline Defenders har nå sendt ut en appell om beskyttelse for en palestinsk fredsaktivist. Det skjer etter økende press, trakassering og alvorlige trusler mot ham fra israelske okkupasjonsmyndigheter.

Frontline Defenders har som mål å gi beskyttelse til menneskerettighetsaktivister over hele verden som blir truet i sitt ikke-voldelige arbeid for å fremme menneskerettighetene. Organisasjonen støttes bl.a. av norske, svenske og danske myndigheter.

Nå har Frontline Defenders rettet oppmerksomheten mot Nasser Nawaj’ah – mangeårig fredsaktivist, bosatt sør på den okkuperte Vestbredden, i South Hebron Hills. I dette området har flere palestinske beduinsamfunn vært truet med fordriving i mange år fra okkupasjonsmyndighetene og voldelige israelske bosettere.

Skjermdump fra Frontline Defenders.

Nasser Nawaj’ah har selv stått i denne striden og kjempet utrettelig i over 10 år. 

Blant annet har han som feltmedarbeider for den israelske menneskerettighets-organisasjonen B’Tselem bidratt med viktig dokumentasjon av overgrep fra okkupasjonssoldater og bosettere mot sivilbefolkningen.  

Nasser Nawaj’ah har selv en personlig familiehistorie som illustrerer den israelske regjeringens brutale politikk overfor palestinere – helt tilbake til Israels tilblivelse i 1948.

Fornavnet Nasser fikk han etter sin bestefar. Han var blant dem som ble fordrevet fra en landsby i det sørlige Israel.


Da besteforeldrene ble fordrevet, var faren til Nasser bare en liten gutt. Bestefaren bar ham i sine egne armer til de nådde fram til slektninger som bodde i Susya El Kadis – nær der Nasser bor i dag. En dag håpet de å kunne vende hjem igjen til sin egen landsby. Nå er bestefaren død. Han fikk aldri se hjemtraktene igjen.

Det året Nasser fylte fire år, hevdet israelske arkeologer de hadde funnet spor etter en synagoge i landsbyen til Nasser. Det førte til at familien ble tvangsfordrevet på nytt. Mens Nassers far bar ham vekk i sine armer, raserte israelske bulldosere storfamiliens boplass.

Familien slo seg ned på beitemarkene sine i utkanten av landsbyen, men håpet en dag å kunne vende hjem til boplassen sin. Det skjedde ikke. Området der boplassen lå, ble inngjerdet og omgjort til en arkeologisk utgravingsplass.

Nå har Nasser stiftet familie med egne barn, og bor fortsatt på beitemarkene. Derfra kan han se bort på den gamle hjemplassen der han ble født og fordrevet fra – et sted han er nektet adgang til. Israelere og utlendinger fra ulike kanter av verden derimot, kan fritt besøke stedet.

Forsøkene på å fordrive Nasser, hans familie og andre palestinere i området, er nærmest konstante. Appellen fra Frontline Defenders om beskyttelse er derfor viktig.

torsdag 22. april 2021

- Sikt på øynene!

Det skjer så altfor ofte på den okkuperte Vestbredden. Fredag 9. april skjedde det igjen: En skarpskytter fra den israelske okkupasjonshæren retter geværets kikkertsikte mot en guttunge - og trekker av.


14-årige Izz el-Din var som vanlig hos en av grønnsakshandlerne i gamlebyen etter skoletid for å tjene litt ekstra. Plutselig oppstår uro lengre ned i gata. På opptaket fra butikkens sikkerhetsvideo ser man gutten stikke hodet forsiktig fram. Da skjer det.

Izz el-Din og menneskerettighets-
aktivisten Issa Amro. (Foto: I. Amro)

Helt uten grunn blir han beskutt. Kula traff høyre øye og knuste øyeeplet.

Ammunisjonen var en såkalt "gummikule". Et misvisende navn, ettersom den hovedsakelig består av en tung stålkjerne, trukket med et tynt lag av gummi.

Vådeskudd? Nei. «Gummikuler» skal lades med 3 kuler bundet sammen i det soldatene kaller en "tampong". Skutt mot en folkemengde, på forsvarlig avstand og med riktig vinkel på geværet, vil de ikke påføre alvorlig skade. Ofte bryter soldatene opp tampongen. Da kan én og én kule skytes om gangen. Det gir en farlig kombinasjon av høy hastighet og presisjon.

Den israelske organisasjonen Breaking the Silence har publisert vitneutsagn fra soldater om offiserer som - etter først å ha vist hvordan «tampongen» lett kan brytes opp - har instruert et helt kompani om følgende:
- Sikt på øynene, slik at dere kan «ta ut» ett av dem. («Aim for the eyes») 

Håndtering av våpen mot ubevæpnede sivile på denne måten, bryter med stridsreglene – og er en oppfordring til krigsforbrytelser. Dokumentasjonen fra Breaking the Silence sier ingenting om soldatene blir bedt om å skåne mindreårige. Skudd mot øynene til flere palestinske barn de siste par tiår, tyder ikke på det.

9 år gamle Malek Issa hadde akkurat gått av skolebussen sammen med sin søster en februardag i fjor, i bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem. Uten noen foranledning blir han skutt i ansiktet. Resultat: alvorlige hodeskader og et tapt øye. Skarpskytteren ble frikjent.

Beskytningen av Malek, var nærmest en blåkopi av det som rammet den enda yngre Muhammad Jamal Ubeid, julaften 2014. Han var bare 5 år. Muhammad var fra samme bydel i Øst-Jerusalem som Malek; også han var på vei hjem fra skolen med sin søster; også han ble skutt uten grunn da han gikk av skolebussen; også han ble skutt i hodet nær øynene.

Nok et eksempel: 6 år gamle Mousab Sarahnin ble skutt i høyre øye da han, i følge med sin mor og søster, gikk av bussen ved flyktningleiren Fawwar, nord for Hebron, i september 2013.

Etter å ha stått i okkupantrollen i over et halvt århundre, har det utviklet seg en dehumanisering og demonisering av den okkuperte «fienden» som ofte kommer til uttrykk fra det politiske lederskapet i Israel. Dagsavisens mangeårige kommentator i Israel, Roger Hercz, beskrev det politiske klimaet i landet før valget våren 2020, på denne måten:

«Rasisme, fascisme og voldspolitikk tilhører ikke lenger den ekstreme fløyen, men er blitt normalisert. I Israel var det lenge mer liberale verdier som utgjorde kjernen i den politiske debatten, men ettersom okkupasjonen fortsatte og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde både okkupasjonen med sin undertrykkelse og en liberal politikk, begynte de liberale verdiene å vike.»

Såkalt «Hate-speach» mot De Andre, passerer nærmest ubemerket fra representanter langt inn i regjeringsapparatet. Landets statsminister har f.eks. brukt begrepet «wild beasts» i en sammenheng som - ikke til å misforstå – var myntet på palestinerne.

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya'alon (2013-16) har omtalt palestinerne som en eksistensiell trussel for Israel - en kreftsvulst som burde behandles deretter. «Det finnes ulike former for kreftbehandling. Noen sier det er nødvendig med amputasjon. For øyeblikket bruker jeg cellegift-behandling”, uttalte han i et intervju med avisa Haaretz. 

Etterfølgeren Avigdor Liberman (2016-18) var ikke stort bedre da han, etter hærens drap og lemlestelser av ubevæpnede demonstranter i Gaza uttalte: Det finnes ingen uskyldige folk i Gaza. Underforstått; barn intet unntak.

Ingen må bli overrasket om slike holdninger forplanter seg ned i offiserskorpset og soldatenes rekker. Den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu (nå aktiv i Breaking the Silence), har beskrevet det slik i en artikkel i Haaretz:

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige….. vi forholdt oss til alle palestinere som en trussel. …. De prøver alle å underminere vår kontroll. Slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende… et mulig militært mål. Det er ingenting han kan gjøre for å unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Nettopp hva unge Izz el-Din fikk erfare fredag 9. april. Hvem blir den neste?

torsdag 25. februar 2021

Årsdag for Ibrahimi-massakren i Hebron

Nettopp i dag, torsdag 25. februar, har ekstremistiske bosettere – sannsynligvis fra hele Vestbredden - vært samlet til feiring i den illegale bosettingen Kiryat Arba i Hebron. 

 - Hvorfor feire? Ikke bare er det den jødiske gledesfesten Purim, men vel så viktig for bosetterne er det å hylle dr. Baruch Goldstein på hans dødsdag. Han ligger gravlagt i en minnelund, oppkalt etter rabbiner Meir Kahane, grunnlegger av terrororganisasjonen Jewish Defence League. I Meir Kahane Park har Goldstein fått en staselig minnestein, med påskriften:

Here lies the saint, Dr. Baruch Kappel Goldstein, blessed be the memory of the righteous and holy man, may The Lord avenge his blood, who devoted his soul to The Jews, Jewish religion and Jewish land. His hands are innocent and his heart is pure. He was killed as a martyr of God on the 14th of Adar, Purim, in the year 5754.               

Hva gjorde ham fortjent til en slik hyllest? Jo, den den 25. februar 1994 gjennomførte Goldstein en blodig massakre ved Abrahams grav inne i Ibrahimi moskeen i Hebron. Før han selv ble drept, rakk han å drepe 29 uskyldige mennesker samlet til bønn. 125 ble såret.

Under begravelsen ble terroristen hyllet av rabbiner Dov Lior som "holier than the martyrs of the Holocaust". Lev Dior er ingen hvem som helst. I tillegg til å ha sin egen yeshiva - religiøse skole - i Hebron, har han også vært chief rabbi for "Samaria and Judea". Han har fortsatt stor ideologisk innflytelse på voldelige religiøse/nasjonalistiske bosettere på hele Vestbredden. 

Yigal Amir, terroristen som drepte statsminister Yitzhak Rabin, tilhørte også i miljøet rundt rabbiner Dov Lior i Hebron.

Ekstremisten Baruch Marzel er en annen kjent og fryktet bosetter i Hebron. Han har et langt voldelig rulleblad. Marzel var høyre hånd til rabbiner Meir Kahane i Jewish Defence League og leder av det rasistiske Kach partiet. 

Etter Kahanes død i 1990 overtok Marzel lederrollen i JDL. Ved de illegale bosettingene i Hebron i dag finner man graffiti-slagord som «Gas the Arabs», signert JDL. Terroristene Goldstein og Kahanes ånd hviler med andre ord tungt over bosetter-miljøet i Hebron - godt støttet av okkupasjonssoldater. 

Deres arvtager Baruch Marzel er medlem av det høyre-ekstremistiske partiet Otzma Yehudit. Det omtales i Israel som et Kahanistisk parti. 

Tidligere denne uken inngikk Netanyahu avtale med nettopp dette rasistiske partiet for å sikre seg støtte i forbindelse med kommende parlamentsvalg i Israel. Et klart uttrykk for at voldsforherligelsen og rasismen som daglig utspiller seg blant bosettere i Hebron og ellers på den okkuperte Vestbredden, har full støtte langt inn i regjeringskontorene i Israel.

torsdag 4. februar 2021

Okkupasjonsmakten og vaksineansvaret

Under en pandemi kan ikke Israel frita seg ansvaret for å beskytte en sivilbefolkning de har valgt å holde under langvarig okkupasjon. Det er fastslått i internasjonal humanitærrett.

"De må lære seg å ta vare på seg selv." Slik uttrykte den israelske helseminister Yuli Edelstein seg om den okkuperte palestinske sivilbefolkningen, da han ble intervjuet om koronapandemien av SKY News nylig. 

Pandemi eller ikke - palestinerne vil utvilsomt helst styre i eget hus og ta vare på seg selv, men okkupasjonsmakten Israel har i over et halvt århundre satt en brutal stopper for det.  

Nå forsøker israelske myndigheter å unndra seg forpliktelser som følger med det å være okkupant, bl.a. ved å henvise til Oslo-avtalen. Det er en avtale Netanyahu var imot allerede før blekket var tørt, og som han har skrytt av å ha sabotert og bidratt til å ha gjort fullstendig irrelevant i dag.   

Oslo-avtalen er død, men internasjonal humanitærrett består og er rettesnoren for en okkupasjonsmakts ansvar og plikter overfor sivile som holdes under okkupasjon. Den skal gi okkuperte et beskyttelsesvern som okkupanten plikter å overholde. Israel intet unntak. Angående tiltak i forbindelse med pandemien, er 4. Genève-konvensjon, artikkel 56, ikke til å misforstå:

"Med alle de midler den rår over plikter okkupasjonsmakten i samarbeid med de nasjonale og lokale myndigheter å […..] holde vedlike den offentlige helse- og hygienetjeneste i det okkuperte område, særlig ved å innføre og å anvende slike profylaktiske og forebyggende tiltak som er nødvendig for å bekjempe utbredelsen av smittsomme sykdommer og epidemier."

Jo lenger en okkupasjon varer, jo større blir kravet til at det militære regimet etterlever internasjonal rettsorden og grunnleggende menneskerettigheter i behandlingen av de okkuperte. Israel er nå inne i det 54. år som okkupasjonsmakt. Men vi må konstatere: Karakteren av et brutalt militærdiktatur er bare blitt mer framtredende med årene. Dehumaniseringen av de okkuperte likeså. Håndtering av koronapandemien i de okkuperte områder illustrerer dette. 

FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter - ratifisert av Israel i 1991 - er relevant i denne sammenheng. Artikkel 12 sier bl.a. at:

Konvensjonspartene skal sette i verk tiltak som er nødvendige for å:

"Forebygge, behandle og kontrollere epidemiske, endemiske [….. ] og andre sykdommer."  

FN-organet CESCR, som overvåker denne konvensjonen, har bekreftet at Israel er forpliktet til å etterfølge konvensjonen i de okkuperte områder og sørge for å beskytte bl.a. retten til helse for sivilbefolkningen. I tråd med dette; de palestinske såkalte "selvstyremyndigheter" (PA) oppfordret i en pressemelding den 11. januar, det internasjonale samfunn til å presse Israel til å oppfylle sine forpliktelser.  

PA er forventet å få tildelt vaksiner via det mellomfolkelige alliansesystemet COVAX. Det fritar likevel ikke okkupasjonsmakten Israel fra ansvaret for å skaffe vaksiner til palestinere i de okkuperte områder – slik de gjør overfor sine egne kolonister i samme okkuperte område.


onsdag 16. desember 2020

Israelske krigsforbrytelser - sist uke

Ett barn skutt og drept - tre alvorlig skadet. Det er bare noen av de krigsforbrytelser israelske myndigheter  har begått i løpet av én uke i desember. 

Brutaliteten til okkupasjonsmakten Israel er så omfattende og krigsforbrytelsene så mange at ulike organisasjoner utgir ukentlige rapporter for å holde oversikt over overgrepene. FN-organet OCHA er blant disse. I rapporten for uke 49 finner vi bl.a. følgende:

* Beskytning av mindreårige: Israelske soldater drepte en 15-år gammel gutt, og påførte tre 16-åringer alvorlige skader.
Den drepte gutten het Ali Abu Aliya. Skutt i magen. Drapet skjedde 4. desember på guttens bursdag, i landsbyen Al-Myghyyir nær Ramallah. 

To av de alvorlig skadde ble skutt i brystet, og sendt til sykehus for intensivbehandling. Tilstanden er uviss, i skrivende stund.

Den tredje gutten ble skutt i hodet – like under det venstre øyet – med en såkalt «gummikule» (tung stålkjerne med et tynt lag med gummi utenpå). Han ble påført alvorlige hodeskader.

Beit Ummar ligger litt sør for Betlehem. Hver-
dagen her er preget av konstant maktmisbruk
fra okkupasjonshæren og vold fra ekstremistiske
bosettere. (Foto: Kjetil Nilsen)

* To ubevæpnede voksne beskutt: De ble beskutt ved to ulike checkpoints på Vestbredden. Den ene ble drept - den andre ble påført alvorlig skade. Begge var ubevæpnede og representerte ingen trussel for soldatene.  

* Rasering av palestinsk eiendom: I alt 67 familiemedlemmer ble fordrevet etter at 52 ulike bygninger og installasjoner ble rasert. Blant annet ble en 4 km. lang vannledning, sør på Vestbredden, revet opp med bulldoser. Slik ble 7 ulike lokale palestinske småsamfunn, med til sammen nær 900 mennesker, frarøvet sin vannforsyning.

I Jerusalem ble to bolighus revet ved såkalt «self-demolition» - et kynisk pressmiddel fra okkupasjonsmakten som innebærer at familien «frivillig» velger å gruse sin bolig for egen hånd. Gjør de det ikke, venter både en klekkelig bot + rivningskostnader.

* Rasering av oliventrær: Israelske okkupasjonssoldater raserte om lag 200 oliventrær og vinranker. De var eid av palestinske bønder fra Al Khader, nær Betlehem. Bøndenes jordstykke ligger nær den folkerettsstridige bosettingen Neve Daniel.

Som okkupasjonsmakt er Israel, i henhold til Geneve-konvensjonen, forpliktet til å beskytte de okkuperte og deres eiendom. Israel retter seg konsekvent ikke etter dette. I tilfellet Al Khader erklærte israelske myndigheter området som såkalt «state land» i 2004. Slik har de gitt seg selv «rett til» å kolonisere okkupert land og ødelegge palestinernes oliventrær og vinranker.

Andre steder på Vestbredden ble ytterligere 300 oliventrær og vinranker rasert av bosettere (Vanligvis forholder okkupasjonssoldatene seg enten passiv i slike tilfeller, eller de beskytter bosetterne. Slik fungerer bosetterne som førsteskanse i så vel fordriving av palestinere som kolonisering av mer land.)  

* Beskytning av fiskere og rasering av dyrkbar mark: I Gazas farvann blir palestinske fiskere jevnlig beskutt av den israelske marine. Det skjedde også denne uken: minst 18 tilfeller. Ingen ble skadet denne gang, men fiskerne ble skremt i land – til tross for at de fisket innenfor 3 nautiske mil fra land.

I tillegg meldes at militære bulldosere to ganger tok seg inn i Gaza og raserte dyrkbar mark.


Slik opptrer okkupasjonsmakten Israel.
 - Et militærdiktatur. Slik betgner den israelske journalisten Gideon Levy myndighetenes systematiske maktovergrep og brutalitet i de okkuperte områder.  

Hvordan forholder så Solberg-regjeringen seg til dette? I Granavolden plattformen finner vi svaret. Der blir israelske myndigheter "belønnet" med en programerklært intensjon om styrket samarbeid med - innen flere sektorer: Forskning og utvikling, handel, turisme og kultur.
Israel er det eneste landet som er fremhevet eksplisitt i regjeringsplattformen. Det taler sitt tydelige språk.