lørdag 30. juli 2022

- Jeg ville ha gjort det samme

Denne uken er det akkurat 20 år siden Yitzhak Frankenthal holdt sin flammende tale foran statsministerboligen i Jerusalem. Da hadde det gått 8 år siden hans sønn Arik ble bortført og drept av Hamas-sympatisører – 19 år gammel - mens han tjenestegjorde i okkupasjonsstyrken på Vestbredden. Talen ble gjengitt i flere aviser, bl.a. i The Guardian: "I would have done the same". 

Teksten er like aktuell i dag som for 20 år siden. 

Jeg ville ha gjort det samme

Min elskede sønn Arik, av mitt eget kjøtt og blod, ble myrdet av palestinere. Min høyreiste, lyshårede sønn med blå øyne som alltid smilte med et barns uskyldige trekk og utstrålte innsikt som en voksen. Min sønn. Hvis uskyldige palestinske barn og andre sivile må drepes for å ta min sønns drapsmenn, vil jeg be sikkerhetsstyrkene vente til en annen anledning.      

Yitzhak Frankenthal (foto: Facebook)


Dersom sikkerhetsstyrkene får vite hvor drapsmannen er, og det befinner seg palestinske barn og sivile i nærheten, vil jeg be dem om ikke å ta hevn. Selv om de vet at han planlegger et nytt angrep og de har valget mellom å drepe uskyldige palestinere eller hindre et terrorangrep som kan ramme uskyldige israelere.        

Jeg vil heller at fingeren på avtrekkeren eller på utløserknappen for bomben som skal drepe min sønns morder skal skjelve, enn at uskyldige palestinske liv går tapt. Jeg vil si til sikkerhetsstyrkene: - Ikke drep drapsmannen. Still ham heller for retten. Dere er ingen domstol. Deres fremste motivasjon må ikke være hevnakt, men å hindre at uskyldige palestinere rammes.      

Etiske krav

Etikk er ikke svart/hvitt – bare hvitt. Etikken må være fri for hevn og overilte handlinger. Hver handling må avveies på forhånd for å vurdere om den oppfyller strenge etiske krav. Vår etikk henger i en tynn tråd – prisgitt handlingene til hver soldat og politiker.  

Det er uetisk å drepe uskyldige israelske og palestinske kvinner og barn. Det er også uetisk å kontrollere en annen nasjon og styre den på en måte som frarøver den sin menneskelighet. Det er åpenbart uetisk å slippe en bombe som dreper uskyldige palestinere. Det er uetisk å hevne seg på uskyldige. 

På den annen side; det er en høyverdig etisk handling å hindre en annens død. Men hvis handlingene innebærer at andre uskyldige må dø, er det etiske grunnlaget for inngripen tapt. En nasjon som ikke kan trekke denne linjen er dømt til å gripe til uetiske tiltak overfor sitt eget folk. 

For meg er ikke det verste det som allerede har skjedd, men det som en dag vil komme til å skje. Den dagen kommer – for våre politiske og militære ledere eier ikke den mest grunnleggende integritet til å si: ”Vi beklager”. 

Vi tapte vårt etiske grunnlag lenge før selvmordsbombingen startet. Det avgjørende øyeblikk var da vi begynte å kontrollere en annen nasjon.  

Født i etisk kaos

Min sønn Arik ble født inn i et demokrati med utsikter til et anstendig og ordnet liv. Ariks drapsmann ble født inn i en forferdelig okkupasjon – i et etisk kaos. Hadde min sønn blitt født i hans sted, ville han kunne endt opp med å gjøre det samme. 

Hadde jeg blitt født inn i det politiske og etisk kaos som preger palestinernes dagligliv, ville også jeg sannsynligvis forsøkt å skade og drepe okkupanten. Hvis ikke; ville jeg ha forrådt selve grunnlaget for å kunne leve som et fritt menneske.  

La alle de selvrettferdige som snakker om hensynsløse palestinske mordere se seg selv grundig i speilet og spørre hva de ville gjort om det var de som måtte leve under okkupasjon. For egen regning kan jeg si at jeg, Yitzhak Frankenthal, uten tvil ville blitt en frihetskjemper og ville ha drept så mange jeg kunne på den andre siden. 

Det er dette fordervede hykleriet som får palestinerne til å kjempe så uforsonlig mot oss – vår dobbeltmoral som tillater oss på den ene siden å skryte av å ha de høyeste militær-etiske normer, samtidig som det samme militæret slakter uskyldige barn. En slik mangel på etikk, vil korrumpere oss.           

Min sønn Arik var soldat da han ble drept av væpnede palestinere som trodde på et etisk grunnsyn i kampen mot okkupasjon. Min sønn Arik ble ikke myrdet fordi han var jøde, men fordi han var del av en nasjon som okkuperer en annens territorium. 

Jeg er klar over at dette er ubehagelige ord, men jeg ytrer dem høyt og tydelig fordi de kommer fra hjertet – hjertet til en far med en sønn som ikke fikk leve videre fordi hans folk var blendet av makt.      

De skyldige

Uansett hvor mye jeg enn ville, kan jeg ikke beskylde palestinerne for min sønns død. Det ville vært for lettvint. Det er vi, israelerne, som er de skyldige på grunn av okkupasjonen. Enhver som ikke innser dette, vil bidra til en dag å lede oss til ødeleggelse.   

Palestinerne kan ikke fordrive oss. De har for lenge siden akseptert vår eksistens. De har vært klar for å inngå fred med oss, men det er vi som er uvillige til å slutte fred med dem. Det er vi som insisterer på å opprettholde vår kontroll over dem. Det er vi som trapper opp spenningen i regionen og gir næring til voldsspiralen. Jeg beklager å måtte si det, men skylden er helt og holdent vår. 

Jeg mener ikke med det å frita palestinerne for ansvar, og på ingen måte å rettferdiggjøre angrep på sivile israelere. Ingen angrep på sivile kan godtas. Men som okkupasjonsmakt er det vi som tramper på menneskers verdighet. Det er vi som knuser palestinernes frihet. Det er vi som presser en hel nasjon til fortvilte, ville handlinger

-------000-------

Yitzhak Frankenthal har viet sitt liv til freds- og forsoningsarbeid etter tapet av sin sønn i 1994. Allerede året etter etablerte han en organisasjon for israelske og palestinske familier som hadde blitt rammet av tilsvarende tragedier som hans egen: "Parents Circle - Families Forum". 
I 2005 realiserte han drømmen om et fredsinstitutt, i sønnens navn: "Arik Institute for Reconciliation, Tolerance and Peace". 
Fra 2009 bestyrer han et amerikansk fond, etablert av Leonard Cohen, kalt "Fund for Reconciliation, Tolerance and Peace".   

torsdag 14. juli 2022

Mishandlingen av arresterte barn fortsetter

I juni var det 10 år siden en gruppe fremtredende jurister – støttet av den engelske regjering – publiserte rapporten «Children in Military Custody». 

Den var basert på gransking av forholdene for arresterte/fengslede palestinske barn. Systematisk neglisjering av rettssikkerheten ble avdekket, med grove brudd på konvensjonen om barns rettigheter og 4. Genève-konvensjon. Rapporten ble overlevert israelske myndigheter og konkluderte med 40 anbefalte forbedringspunkter for å styrke rettssikkerheten for barna.

Nå har organisasjonen Military Court Watch sett nærmere på hvordan anbefalingene er fulgt opp. Resultatet er nedslående. Kun på ett punkt kan spores bedring for mindreårige arrestanters rettssikkerhet: De fengsles ikke lenger sammen med voksne.

På øvrige områder, er overgrepene i dag verre eller like ille som de var for 10 år siden. Dette gjelder f.eks.:

*Arrestasjon av barn om natten (60%)

*Hender stripset under arrestasjon (96%)

*Bind for øynene under arrestasjon (89%)

*Utøvelse av fysisk vold og trusler mot barna (67% - spark, slag, smekk, slått m gevær. Trusler om: arrestasjon av foreldre, tilbakekalling av arbeidstillatelse i Israel for familiemedlemmer, grusing av familiens hjem, brutalt forhør, langvarig arrest, fengsling under isolasjon, voldtekt, drap)

*Manglende informasjon om rett til å forholde seg taus under avhør (87%)

*Manglende mulighet til å konsultere advokat før avhør (72%)

*Avhør uten nærvær av foreldre (99%)

*Fengsling under isolasjon (44% - gjennomsnittlig 10 dager. Rapport om: alvorlige psykiske traumer, selv-skading, selvmordsforsøk)

*Tvangsoverføring ut av okkupert område for soning i Israel (67% - klassifisert som krigsforbrytelse)

Utdrag av «avhør» av - den gang - 13 år gamle Ahmad Mansara i 2015: Eksempel på psykisk tortur av et barn.


Det finnes ingen unnskyldning for at israelske myndigheter ikke skal iverksette og etterleve grunnleggende rettigheter for fengslede palestinske barn. Det er politisk ukomplisert; krever ingen tung forhandlingsprosess. Hvorfor skjer det likevel ikke?

Mye av det barna utsettes for må betegnes som ren sadisme og tortur – og det skjer utilslørt og er enkelt å avdekke. Hvordan forklare det? Mye tyder på at dette er resultat av en dehumanisering av den okkuperte befolkning - en generell respektløshet for palestinsk liv hos landets politiske og militære ledelse. Barn, ikke unntatt. 

Langvarig okkupasjon og voksende rasisme og menneskeforakt går hånd.

onsdag 8. juni 2022

Skrekkvåpen i Ukraina og Israel

Terrorisering av sivilbefolkningen - slik omtaler pensjonert generalløytnant Arne Bård Dalhaug avsløringen av Russlands bruk av FLECHETTE-granater i Ukraina-krigen. (Dagbladet 19.04.22) 

Et annet land som har brukt dette skrekkvåpenet de siste 25-30 år, er ISRAEL – spesielt i Gaza.  


Hver Flechette-granat inneholder 5000 sylskarpe dart-lignende piler - ca. 2,5 cm lange (nesten som spiker). Den type granat den israelske hæren benytter, skytes fra stridsvogner. I ca. 30 meters høyde over bakken, eksploderer granaten. Pilene spruter da ut med stor kraft i et ovalformet mønster – i 300 meters lengde og 90 m på det bredeste.

Det er med andre ord et svært upresist våpen. Enhver som tilfeldigvis måtte befinne seg i nedslagsfeltet, vil kunne oppleve å bli rammet av piler som borer seg inn i kroppen. 

Ammunisjonen er naturlig nok forbudt å bruke mot ikke-militære mål. Ifølge den amerikanske manualen for den type Flechette som okkupasjonsmakten Israel bruker, går det klart fram at våpenet er beregnet på “close-in assault against massed infantry assaults and for offensive fire against exposed enemy personnel”. 

Bruk av Flechette-granater i tett-befolkede områder er forbudt og strider mot to grunnleggende prinsipper i krigens folkerett. 

- For det første fordi dette våpenet i slike områder ikke klarer å skille ut militære mål fra sivile. 

- For andre er man ved valg av angrepsmetode og type våpen pålagt å ta alle mulige forholdsregler for å unngå å ramme sivile, eller minimere mulighetene for at de rammes.            

Israel stiller seg likegyldig til det, og har anvendt dette skrekkvåpenet flere ganger i Gaza – et av verdens tettest befolkede områder, der dessuten ca. halvparten av befolkningen er mindreårige. 

Men – ukritisk bruk av Flechette-granater er dessverre bare ett av flere eksempler på israelske myndigheters manglende respekt for krigens folkerett; grunnleggende menneskerettigheter og ulike internasjonale konvensjoner til beskyttelse av sivile. Gaza regnes dessuten som okkupert, og det forplikter Israel som okkupasjonsmakt - ihht 4. Geneve-konvensjon - til å utvise ekstra ansvar for beskyttelse den okkuperte sivilbefolkningen. 

Likegyldigheten og neglisjeringen kan bare forstås ut fra en årelang dehumaniserende holdning fra israelske myndigheter overfor palestinerne som folk.


tirsdag 7. juni 2022

Torturert til falsk tilståelse

Lite visste de om det tortur-helvete som ventet dem, da de med noen få dagers mellomrom møtte opp til innkalt avhør på en av politistasjonene i Jerusalem.  

For de to fetterne Yazan (22) og Mohammad al-Rajbi (20) skulle det bli halvannen måned med psykisk og fysisk tortur. Til slutt ble smertene uutholdelige, pga den langvarige sadistiske behandlingen. De knakk sammen. 

Falsk tilståelse om steinkasting ble halmstrået de grep til – og torturistene i Shin Bet fikk det de ventet på. For dem; et bevis på at avhørsteknikker som baserer seg på såkalte «special methods» får fram «sannheten». Offisielt ble Israels utstrakte bruk av tortur ved avhør forbudt av høyesterett i 1999, men har fortsatt under eufemismen «special methods» - legalisert, med velsignelse fra justismyndighetene. 

Illustrasjon tortur (B'Tselem)

I avrapportering til rettighetsorganisasjonen B’Tselem, gir Yazan innblikk i mishandlingen som pågikk i halvannen måned:

- avhør i 23 timer av 12 ulike Shin Bet agenter. Anklaget for steinkasting

- etter avhør: fastbundet i 2 dager til en stol, med hendene bakbundet, uten mat og drikke, uten tilgang til toalett

- istedenfor løslatelse etter at politiet framskaffet video-bevis som fritok ham fra anklagen, dukket ny oppkonstruert anklage om steinkasting opp

- ble nektet å legge fram bevis på uskyld fra egen mobiltelefon

- flere dagers avhør fulgte – fra 17 til 19 timer i strekk hver gang

- mellom avhørene: holdt isolert i fangehull ca. 1 m x 2 m, kalt «Zinzin». Umulig å stå oppreist

- plassert i et trangt skap i ca. 2 timer – bundet på hender og føtter med hodet mellom bena. Bevisstløs da han slapp ut.

- ny oppkonstruert anklage. Forbeholdt seg rett til å forholde seg taus. Overført til Megido-fengselet nord i Israel. Truet på livet av medfanger (sannsynlig oppdrag av Shin Bet). Deretter overført til Ashkelon-fengselet

- fraktet tilbake til Jerusalem, nye avhør mens han igjen var fastbundet i smertefull posisjon i fangehullet «Zinzin»

- innesperret i «Zinzin» i to dager etter avhør. Vekket av alarm om han falt i søvn. Ikke tilgang på toalett – tisset på seg. Kunne ikke stå oppreist da han ble sluppet ut

- knakk sammen. Oppkonstruerte «tilståelse» av å ha kastet to steiner oppe på Tempelhøyden.  

- uskyldig dømt til 8 måneders fengsel. Ferdigsonet i mars 2022 

Yazans yngre fetter, Muhammad, gjennomgikk lignende tortur. Han knakk sammen etter 20 dager, men torturen fortsatte ytterligere 20 dager. Også han ble idømt 8 måneders fengsel. 

Begge har slitt med plager etter torturen. Yazan har synsproblemer, mens Muhammad har droppet ut av skolen og sliter med angst – frykt for å gå ut blant folk, frykt for okkupantens sikkerhetsstyrker og politi.  

Mulighet for klage på tortur? Jovisst, men ifølge Public Committee Against Torture in Israel tar vurdering om mulig oppfølging gjennomsnittlig 4,5 år. Av 1300 klager siden 2001, har 2 blitt fulgt opp for nærmere gransking. Resultat? Full frifinnelse. Ingen tiltale….. Israel vet å beskytte sine torturister. 

oooo000oooo

OM TORTUR: 
Tortur er offisielt forbudt i henhold til FNs menneskerettighetserklæring av 1948, i henhold til Genèvekonvensjonen av 1949 om krigsfanger og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950, artikkel 3. Likevel anvendes tortur fortsatt i en rekke land; erfaringsmessig oftest i land med autoritære styresett (diktatur) eller med svakt utviklede demokratiske tradisjoner. 
(Norsk Medisinsk Leksikon)   

 

torsdag 25. november 2021

Heller fengsel enn okkupasjonstjeneste

Han gjennomførte verneplikttjenesten - slik de fleste unge jødiske israelere gjør - men videre tjeneste i reservestyrkene er ikke aktuelt. Da går han heller i fengsel.

Oren Feld er 29 år, bosatt i Jerusalem. Han er masterstudent, politisk aktiv og er i tillegg engasjert i en organisasjon som driver sosialt arbeid. 

Oren Feld (Photocred: Cherbelis Hod)

Til Refuser Solidarity Network (organisasjon for militærnektere) opplyser han at han var bare 18 år da han startet på sin verneplikt i den israelske hæren. - Den gang hadde jeg ikke styrke til å nekte – men det har jeg nå, sier Oren. 

Soldat til  fylte 40 år
I Israel er verneplikten inndelt slik at både menn og kvinner etter endt førstegangstjeneste - på henholdsvis 2 og 3 år - blir innkalt til tjeneste i reservestyrkene. For menn som har gjennomført vanlig soldattjeneste, vil det innebære 36 dagers årlig tjeneste fram til fylte 40 år.  

– Jeg tilbrakte 3 år i en militærtjeneste jeg ikke trodde på. Gjennom årene har jeg vært vitne til mye urett og mange ugjerninger utført av hæren. Derfor sa jeg "nok er nok", da jeg nå - i en alder av 29 år - ble innkalt til reservestyrkene. Jeg vil ikke lenger være del av en institusjon som undertrykker og dreper uskyldige mennesker, sier han.

Fordriving - etnisk rensing - okkupasjon
- Det er på tide å fortelle sannheten om vårt lands historie, som begynte med tidlig fordriving av palestinere og fortsetter i dag med ulike former for etnisk rensing, som del av palestinernes hverdag. Bare sannheten vil stoppe okkupasjonen, sier han. 

Oren påpeker at okkupasjonen er et ubestridelig faktum, og at den er resultat av et politisk valg.  Men et slikt endeløst og uinnskrenket fremmedstyre over millioner av uskyldige mennesker kan ikke rettferdiggjøres, mener han - og viser til ulike måter okkupasjonen kommer til uttrykk på:

- kontroll over det palestinske lederskapet;
- kontroll av alle transportårer, ved bruk av nedstengning og blokkering;
- gjennomføring av massearrestasjoner;
- makt til å forby sammenkomster og demonstrasjoner.

Fengsel
- Jeg
velger fred. Derfor; da jeg fikk ordre om å melde meg for reservetjeneste, meldte jeg tilbake til min troppssjef at jeg ikke ville etterkomme dette.

Det førte til at han ble idømt en straff på 14 dager i fengsel. Da søkte han hæren om fritak fra reservetjeneste. Den ble avslått, og Oren har nå sonet sin første 14 dagers-periode i fengsel. Flere er i vente. Han opplevde soningen som hard og ydmykende, men sier at han likevel vil fortsette å stå på sitt.

- Jeg vil ikke tjenestegjøre i en hær som bruker sine ressurser til å kontrollere en palestinsk sivilbefolkning, praktisk talt uten grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil ikke delta i militærstyret på Vestbredden eller i blokaden av Gaza. Jeg vil heller ikke delta i overvåking av varer til de palestinske områdene, som innebærer frarøvelse av grunnleggende behov for millioner av mennesker med begrenset tilgang til mat, drikkevann, boliger og strøm.  

Okupasjonen korrumperer
- Denne militære kontrollen over en annen nasjon korrumperer det israelske samfunnet innenfra. Hvis vi ønsker å ha et sunt, egalitært samfunn, må det være basert på solidaritet - ikke på makt og overhøyhet for noen over andre.

- Jeg bryr meg om dette stedet og menneskene som bor i dette landet! Alle som føler det samme, bør ta et standpunkt mot okkupasjonen og undertrykkelsen som nå har pågått i over et halvt århundre. Derfor valgte jeg å nekte reservetjeneste nå, og det vil jeg fortsatt gjøre, avslutter Oren.

Den israelske hæren har en egen spesialkomité som behandler søknader fra militærnektere. Komiteen idømmer også fengselsstraff – vanligvis 14 dagers soning. Med mindre «synderen» ombestemmer seg, følger nye dommer og flere fengselsopphold, slik Oren kan vente seg.   




 


fredag 29. oktober 2021

Hilsen fra en israelsk militærnekter

Shahar Peretz fikk sin første fengselsdom i august, fordi - som hun sa: "Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv." Straffen for slikt er flere oppstykkede fengselsdommer. Nå har hun sonet to, og deler sine tanker her.

Hei! Jeg heter Shahar. Sist jeg skrev til dere var før jeg ble sendt i fengsel for første gang pga at jeg nekter å tjenestegjøre i den israelske hæren. Jeg feiret nettopp 19-årsdagen min bak murene, og har allerede sonet to fengselsdommer og tilbrakt 28 dager i fengsel. Sist torsdag ble jeg stilt for retten igjen og dømt til ytterligere 30 dagers fengsel. 

Shahar Peretz feiret sin 19-års dag i fengsel nylig.

Jeg kommer til å få flere slike fengselsdommer, fordi jeg nekter å delta i den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene.

Nå skriver jeg til dere hjemmefra, for i militærfengselet har vi ikke lov til å skrive. Jeg er en person som liker å skrive ned tankene mine, og jeg skribler gjerne tegninger når jeg forsøker å fokusere. Jeg skriver ned oppgaver og ideer, og bruker blanke ark for å stimulere tankeprosessen. 

Da jeg kom til militærfengselet første gang tok jeg med meg et pennal - men det ble tatt fra meg. Fengselsvaktene som gjennomsøkte eiendelene mine, informerte meg om at jeg ikke kunne beholde noen skrivesaker. Jeg får kun skrive på bestemte tider om dagen - med penner utlånt av fengselsmyndighetene.  

Etter hvert skjønte jeg at tidspunktene avsatt til skriving, er helt avhengig av vaktenes lune. Noen dager får jeg låne en penn i kun 10 minutter. På lørdager og helligdager får jeg ingen penn i det hele tatt. Privatliv er en luksus jeg ikke får som fange. Jeg får ikke lov til å skrive noe, uten at resten av de innsatte, vaktene og kommandantene får se hva jeg skriver. Etter de første soningsperiodene, kom jeg hjem med helt tomme notatbøker. 

I fengsel er skrivingen en form for aktivisme. Vi kan bruke skrivingen til å dele vårt budskap om hvorfor vi nekter militærtjeneste. En form for motstand mot okkupasjonen. Ved å frata meg muligheten til å skrive under fengselsoppholdet, hindrer fengselsmyndighetene meg muligheten til å dokumentere hva som foregår bak murene; bearbeide tanker og ideer og skrive artikler; og planlegge hvordan jeg skal dele mine erfaringer når jeg blir løslatt for noen dager. Militæret vil ikke at jeg skal skrive, snakke eller dele mine tanker. De prøver å kneble meg. 

Bestrebelsene på å bringe politiske militærnektere til taushet, inngår som del av et mer voldelig atferdsmønster: Knebling av den palestinske kampen for menneskerettigheter på Vestbredden og i Gaza. Arrestasjoner av palestinere som ytrer seg og står opp mot maktovergrep fra de israelske militære styrker, og voldsbruk mot fredelige palestinske protester, er bare to eksempler på en politikk som tar sikte på å undertrykke enhver form for kritikk og protest fra palestinernes side.

Det er derfor ingen overraskelse at etter daglige bestrebelser på å skjule sannheten om okkupasjonen og å kneble de som rammes av den, er neste skritt å kneble de av oss som tar avstand fra den. Men det er denne kneblingen, dette forsøket på å slette, skjule og benekte det som virkelig skjer, som får meg - med stolthet - å stå fram offentlig som militærnekter. Til tross for at jeg ikke kan skrive om noe av dette fra fengselet, er jeg glad for å kunne dele budskapet mitt med dere nå, selv om det er hjemmefra. 

I solidaritet,
Shahar
17.10.21

(oversatt av: Kjetil Nilsen)

SE: Shahar (18) melder seg som militærnekter 



fredag 15. oktober 2021

Vanunu og Norges rolle

"I dag slipper MORDECHAI VANUNU ut av det israelske Shikma-fengselet, etter å ha sittet inne i 18 år for å ha avslørt Israels atomvåpenprogram til avisa The Sunday Times." 

Slik innledet Klassekampens Bjørgulv Braanen sin artikkel "EN MODIG MANN", fra 2004. Sist uke kunne Vanunu feire sin 69-års dag, men fortsatt er denne "norske" varsleren ingen fri mann. Hjemme i Oslo venter professor Kristin Joachimsen på å bli forenet med sin ektemann. 

Mordechai Vanunu.

Etter at dommen var ferdig sonet i 2004, ila israelske myndigheter sterke restriksjoner på Vanunus bevegelsesfrihet - bl.a. reiseforbud og forbud mot å snakke med utlendinger. Restriksjonene opprettholdes fortsatt og frihetsberøvelsen har nå vart i 35 år. 

- Internasjonal rett gir ikke Israel mulighet til å innføre vilkårlige restriksjoner på Vanunu, inkludert hans rett til å reise fritt innenlands eller utenlands, retten til på fredelig vis å møte andre mennesker og retten til å ytre seg, fastslo John Peder Egenæs i Amnesty allerede i 2005. 

Under Solberg-regjeringens periode har norske myndigheter fullstendig neglisjert Israels uakseptable og usiviliserte behandling av denne "norske" varsleren. Avvisning, taushet og trenering har preget holdningen. 

Da ekteparet Joachimsen/Vanunu søkte familiegjenforening i 2015, lot justisminister Listhaug søknaden ligge i ro på sin pult i 2 år. Først etter påtrykk fra Sivilombudsmannen ble søknaden videre ekspedert til UDI - og innvilget i 2017. 

Men videre politisk oppfølging har uteblitt. Ville reaksjonen ha vært like tafatt om varsleren Vanunu var russisk statsborger med norsk ektefelle? Neppe. Erna Solbergs relativistiske holdning til ulike staters utøvelse av grov frihetsberøvelse kom tydelig til syne så sent som i januar i år da hun deltok på en digital demonstrasjon til støtte for Aleksej Navalnyj.  

– Europas stemme er sterkere når vi står sammen. Og jeg mener vi nå må stå sammen for å si følgende: vi ber om at Aleksej Navalnyj umiddelbart slippes fri, skrev Solberg på Twitter.
Støtten til Navalnyi er fullt fortjent, men fraværet av tilsvarende støtte til "norske" Vanunu blir desto mer påfallende.   

Med den nye Støre-regjeringen på plass, må en kunne forvente en mer aktiv holdning fra politiske myndigheter i Norge. Press bør legges på israelske myndigheter for at Vanunu fritt skal kunne reise hjem til sin norske ektefelle etter 35 års frihetsberøvelse.



FAKTA om Mordechai Vanunu:

• Israelsk atomtekniker. Jobbet ved det hemmelige atomanlegget Dimona. Overførte fotografier av atomanlegget til britiske The Sunday Times (1986).

• Mossad-agent lurte Vanunu til Roma. Ble dopet ned, kidnappet og fraktet til Israel. Dømt til 18 års fengsel for landsforræderi. Satt isolert på en 2x3 m stor celle i over elleve år.

• Ferdig sonet i 2004. Ny straff ventet: Reiseforbud, forbud mot å oppsøke ambassader, forbud mot å snakke med utlendinger. 

• Søkte asyl i Norge i 2004. Daværende kommunalminister Erna Solberg instruerte UDI til å avvise søknaden.

• 2015: Gift med teolog og professor Kristin Joachimsen, opprinnelig fra Harstad. Vanunus avdøde svigerfar var Høyrepolitiker og ordfører i Harstad (1987-93).

• Utnevnt til æresdoktor ved UiT Norges arktiske universitet i 2001

• Nominert til Nobels fredspris en rekke ganger.