torsdag 14. april 2011

Adresse: 133, Shuhada Street

HEBRON
Han bor i ”apartheid-gaten” i Hebron, i 120-metersonen mellom militær kontrollpost 56 og den ulovlige bosettingen Bet Hadessah.

Den eldre mannen står ved inngangsdøren til boligen sin - noen få meter fra soldatposten og den utsatte trappen jeg skal ta plass ved, for å passe på at palestinske skolebarn ikke plages av bosettere. Han hilser høflig på engelsk. Jeg stanser. 

- De sier stygge ting til oss.........
Pensjonist Moussa Sider har noe distingvert ved seg. Alltid velkledd. Han forteller at han i sitt yrkesaktive liv jobbet med behandling av søknader fra palestinske ungdommer til universiteter rundt om i hele Midt-Østen. Meningsfylt arbeid. Gode år.

Men; det er historie nå….. Gjennom den verdige holdningen, skimtes en tristhet.
 – Okkupasjon, sier han bare.

Boligen hans ligger i det som opprinnelig var den livligste gaten i Hebron – Shuhada street. Siden 1994 har den vært mer eller mindre stengt for palestinere – reservert bosettere. Etter 2007; helt  forbudt område for den okkuperte befolkningen.

På en liten strekning i enden av gaten har Sider og noen få andre familier ”kloret seg fast” - ubehagelig nært bosettingen Bat Hadessah og israelske soldater.    

- Blir du ofte plaget av bosetterne i nabolaget, undres jeg.
– Det var verre før, sier han som for å trøste seg selv, mens han kaster et blikk opp mot vinduene. De er beskyttet med gitter for å hindre ytterligere ruteknusing fra bosetterne.

– ….men de sier stygge ting til oss, tilføyer han etter en pause. – De sier stygge ting …., gjentar han dempet, med et ”Hvorfor?” hengende i luften.
Jeg ber ham ikke utdype hva de sier. Jeg skjønner at tilropene fra bosetterne rammer verre enn de materielle ødeleggelsene på huset.    

Et pansret militært kjøretøy kommer plutselig kjørende mot oss fra den militære kontrollposten. Senker farten og sklir unaturlig sakte forbi, for liksom å sjekke hva vi samtaler om her utenfor inngangsdøren til Sider i den forbudte gaten: - Vi snakker vel ikke stygt om okkupanten?

Med den kakifargede EAPPI-vesten og Nikon-kameraet alltid hengende på skulderen, kan jeg snart tas for å være journalist. De liker verken journalister eller brysomme solidaritetsarbeidere som avdekker virkeligheten under okkupasjon. Sjåføren holder øye med oss i sidespeilet etter å ha passert – fortsatt i sneglefart. Vi ser ham vinke ertende i speilet der framme: - Storebror ser deg. 

Assosiasjonene kommer: Kampen mot apartheid ….. rasistregimet i Sør-Afrika.
Jeg klapper ham på skulderen og minner ham på at rettferdigheten seiret til slutt, også i Sør Afrika. – For slike systemer overlever ikke i lengden, sier jeg.

Han nikker, og avrunder: “Just as sure as the sun rises in the morning and sets in the evening, everything has its end – also the occupation”.

mandag 11. april 2011

- Lukket miltært område

Hvem henvender du deg til, når de som normalt skal beskytte din eiendom er de som raserer og ødelegger den?

I dag tidlig gikk vi ut sammen med en familie bosatt i Safa-dalføret, nær Beit Ummar, for å plante oliventrær på utmarka deres. En fredelig aktivitet som burde være helt ukontroversiell i et normalt fungerende samfunn.

Snart oppdager vi at trær som var plantet for to dager siden, er nådeløst revet opp og slengt rundt på bakken. Israelske soldater stod for hærverket, etter at familien lørdag hadde plantet ca 200 trær sammen med israelske, palestinske og internasjonale fredsaktivister.
85-årige Aziza Adi har lite å stille opp med mot soldater
med skarpladde automatvåpen

Tåregass
Soldater dukket opp mot slutten av treplantingen for to dager siden og forlangte aktiviteten stoppet. Det hjalp lite at eieren av jorda kunne framvise dokumenter som bekreftet at jorda har vært i familiens eie i over hundre år. 

Diskusjonene endte med at soldatene erklærte bondens utmark for ”lukket militært område” (closed military zone), og utløste samtidig et par tåregassgranater for å understreke budskapet. 

All makt til hæren
Hæren benytter erklæring om ”lukket militært område” som helt vilkårlig maktmiddel overfor den palestinske sivilbefolkningen – når som helst og hvor som helst.

Du er i slike tilfeller helt forsvarsløs, uten mulighet til å argumentere mot avgjørelsen. Det eneste du kan gjøre er å be om å få se dokumentasjon. Dersom du ellers ikke fjerner deg umiddelbart, har du automatisk begått en kriminell handling pga ulovlig opphold i en lukket militær sone, og blir med all sannsynlighet arrestert.    

I Safa-dalen og andre såkalte C-områder – som utgjør størstedelen av den okkuperte Vestbredden - har hæren all myndighet, både den sivile og sikkerhetsmessige. Hæren,  sammen med israelsk politi , skal sørge for lov orden. For den palestinske befolkningen i landsbyen Surif er dermed de myndigheter som ødelegger livsvilkårene deres, de samme de må henvende seg til om de vil be om beskyttelse og rettferdig behandling. Nytteløst, selvsagt.              

Erobre mer palestinsk land
I dag morges var ca 40 trær plantet i jorden, da to bevæpnede soldater dukket opp. De forlangte stans i treplantingen straks, med klar melding til eieren av utmarksområdet og oss andre om å fjerne oss.  Vårt norske pass ble beslaglagt, og vi fikk opplyst at vi oppholdt oss ulovlig i en ”lukket militær sone”.

Problemet i Safa-dalen, som ellers på Vestbredden, er verken oliventrær eller palestinere, men aggressive og voldelige bosettere som på vegne av israelske myndigheter ”spiser seg” inn på stadig mer okkupert palestinsk land, under beskyttelse av hæren. Og – det slår aldri feil – på en bakkekam bak soldatene, får vi øye på bosettingen: Bat Ayin var det denne gangen….

lørdag 9. april 2011

Rachel Corries foreldre kjemper videre

HAIFA, Israel
Rachel Corries sympatiske foreldre - Craig og Cindy -
utenfor rettslokalet i Haifa. Photo: Kjetil Nilsen  
Den amerikanske fredsaktivisten ble overkjørt og drept av en israelsk militær bulldoser i Gaza 2003. Fortsatt kjemper foreldrene for å få noen stilt til ansvar for drapet.

Vi møter Cindy og Craig Corrie utenfor rettssal 916 i Haifa District Court. Deres kamp for full åpenhet om drapet på datteren Rachel har endt med sivilt søksmål mot den israelske hæren (IDF).

Tapte løfter
-Vi lyktes tidlig med å få saken løftet opp på høyeste politiske nivå, forteller faren Craig. Det så lovende ut. Daværende statsminister Ariel Sharon lovet president Bush, samme dag som Rachel ble drept, å gjennomføre en åpen, uavhengig og grundig gransking.

- Men løftet ble aldri holdt - og USAs president fulgte ikke opp overfor Israel. Når våre politiske ledere svikter på den måten, måtte vi som foreldre ta saken i egne hender og selv gå til rettssak for å få belyst alle sider omkring vår datters død. Vi er opptatt av at noen stilles til ansvar for drapet.

- Det endte med at vi tok ut sivilt søksmål mot den israelske hæren – noe som for øvrig er kostbart. Men et forsøk på å reise vanlig straffesak, ville ikke ført fram. Saken ville med sikkerhet blitt henlagt, og aldri blitt prøvet i israelsk rett. Derfor gikk vi til sivilt søksmål, sier faren.   

Rettssak syv år etter
Rettssaken startet i mars 2010 – først fem år etter at familien tok ut tiltale mot IDF, og syv år etter drapet på Rachel. Denne uken var det avsatt et par dager til rettshøringer. Saken føres i distriktsretten i Haifa – i et lite lokale som kun tar 30 – 35 tilhørere. Rettsforhandlingene føres på hebraisk. Den israelske stat vil ikke skaffe tolketjeneste, så frivillige stiller opp og simultantolker for Rachels familie og utenlandske tilhørere. I alt 8 frivillige israelere tolket da vi var tilstede. De må hviske, men blir likevel stadig bryskt hysjet på av sikkerhetsvaktene.         

I Israel føres sivile saker uten jury og meddommere, så dommer Odedh Gershon blir den som til sist ene og alene skal avgjøre søksmålet i denne sterkt politiserte saken. Han fremstod i rettsforhandlingene denne uken som en lett oppfarende, eldre mann med konstant hoderysting og nervøse rykninger. Under vitneutspørring av den tidligere militærkommandanten i Gaza i 2003, grep han stadig inn overfor Rachel-familiens advokat.

Fulgte ordre
Den tidligere offiseren som vitnet denne uken, hevdet for øvrig at ”vi gjorde alt i henhold til ’boka’”. Han utdypet at han kun fulgte ordre fra høyere hold da han ga bulldoserføreren ordre om å fullføre hussaneringen, selv om dette kunne innebære fare for sivile – inkludert internasjonale aktivister. Ifølge Corrie-familiens advokat, avdekker denne vitneforklaringen tydelig at hæren ikke tok de nødvendige forholdsregler for å hindre Rachels tragiske død.

Dom i saken kan neppe ventes å falle før en gang i 2012. Corrie familiens krav er oppreising for tapt liv; dekning av advokatutgifter; samt en symbolsk straff på 1 US$  

FAKTA I SAKEN
Rachel Corrie (1979 - 2003).
Photo: Rachel Corrie Foundation
Rachel Corrie var 23 år gammel da hun ble brutalt overkjørt og drept av en israelsk militær bulldoser den 16. mars 2003 i Gaza. Med ikke-voldelige midler ville hun beskytte et palestinsk hjem som hæren truet med å legge i grus. Rachel stod foran huset som menneskelig skjold – godt synlig, i fargesterk oransje påkledning.

I forbindelse med rettssaken, har israelske myndigheter nektet innreisevisum for den palestinske legen i Gaza som behandlet Rachel. Forslag om vitneavhør via videokonferanse er også avslått.

Andre sentrale vitner for Corrie-familien – som f.eks. Rachels medaktivister – fikk først innreisetillatelse til Israel etter sterkt diplomatisk press.


Rettens dommer har godkjent krav fra den israelske stat om at deres vitner først skal fremstilles etter at alle Corrie-familiens vitner er avhørt. Et høyst uvanlig krav å få innfridd i normal rettspraksis.

Corrie familien har tidligere anlagt sak i USA mot Caterpillar, med anklage om medskyldighet i krigsforbrytelser. Caterpillar forsyner den israelske hæren med bulldosere, vel vitende om at de brukes for å rasere sivil eiendom i okkuperte områder, i strid med folkeretten. Saken ble avvist i amerikansk rett 2007


Se Rachel Corrie Foundation  for Peace and Justice
Se intervju med Rachel Corrie to dager før hun døde

søndag 3. april 2011

- DE myrder; VI bygger

Uansvarlige statsledere finnes i ulike deler av verden. De kan kunsten å skape fiendebilder og sette grupper opp mot hverandre. Den israelske statsminister har tatt sin plass blant disse.

For hjemmepublikummet var det ingen tvil hvem statsminister Netanyahu snakket om da han kom med følgende kommentar til de grufulle drapene på fem familiemedlemmer i bosettingen Itamar i midten av mars:
- DE myrder; VI bygger. (Ynet News 13.03.11)

Fire enkle ord. Slik taler en uansvarlig politisk leder etter en uoppklart massakre mot en jødisk familie. Slik nøres opp under fiendebilder og settes én gruppe opp mot en annen i et lett kamuflert, kodet politisk språk – likevel et krystallklart budskap for dem det er adressert til.

David Wilder - talsmann for bosetterne i Hebron, ropte
hatsk til mine kvinnelige team-kollegaer: - Get away! Go
and make love with those who love to kill babies instead! 
Statsministeren velger sine ord med omhu, og passer på ikke å navngi noen - han skal ikke kunne tas for å ha beskyldt noen direkte for drapene.

Men alle vet likevel hvem han sikter til. Spesielt de politiske voldsfanatikerne i det israelske samfunnet oppfatter klart statsministerens anklage. For å tydeliggjøre budskapet, tilføyer statsministeren: - Vi er ikke dumme; vi vet hvem vi har med å gjøre.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Det er som om statsministeren har gitt mobben frie tøyler til å straffe DEM – de unevnelige, kollektivt utpekt skyldige i drapene.

Som forventet; hevnaksjoner mot ”DE som myrder” fulgte over hele Vestbredden straks etter statsministerens tale. De pågår fortsatt - uhindret:

* Sør for Hebron ble en palestiner ridende på sitt esel stukket ned av en maskert bosetter
* I Jerusalem ble en palestinsk kelner banket opp under en jødisk bryllupsfest
* I bosettingen Shiloh utenfor Ramallah ble to innleide palestinske arbeidere angrepet med jernstenger og pepperspray av en gjeng bosettere
* I Safed, nord i Israel, satte ortodokse jøder fyr på tre biler som tilhørte palestinske studenter. I nærheten var malt hatske slagord som ”Død over arabere”.   
* I landsbyen Huwwara angrep en gjeng bosettere palestinske hjem med brannbomber
* I Hebron knuste en maskert bosetter frontruten på en ambulanse tilhørende palestinske røde halvmåne (Røde Kors)
* I byen Beit Ummar angrep en bosetter et palestinsk gravfølge - en ble skutt i brystet; en annen i låret  etc, etc, etc.....   

I andre land kalles dette blind vold. Ansvarlige politiske ledere vil normalt fordømme slikt. De vil gripe inn;  stå opp og forsvare uskyldige som utsettes for denne type brutalitet. Så ikke i Israel. Hevnaksjonene mot tilfeldige palestinere blir møtt med fullstendig taushet fra en ellers så talefør statsminister.

Det blir stadig mer åpenbart: Dette landet savner politiske ledere som er i stand til å utvise ansvarlig lederskap – til ulykke for Israel selv og palestinere under okkupasjon.

onsdag 30. mars 2011

Okkupasjonens hverdag: Beduinleir rasert nok en gang

Beduinene i Amniyr, sør for Hebron, var sjanseløse da bulldosere, bevoktet av israelske soldater, i morgentimene tirsdag raserte boplassen deres for andre gang på en måned.

Nok en gang måtte de ca 50 beboerne se sine husvære ødelagt av okkupasjonsmakten Israel. Den eneste bomulighet de har for øyeblikket, er å stue seg sammen i gamle huler i bakken - side om side med husdyrene sine. Mat er blitt et akutt problem etter gårdagens herjinger, fordi soldatene fratok dem rasjoneringspakker med basisføde levert av Røde Kors to dager i forveien.           
Uverdige forhold for mennesker under okkupasjon av
staten Israel: tvinges til å bo i huler

Beduinene hadde knapt kommet på fote etter forrige rasering av boplassen, før maktapparatet til den israelske regjering slo dem i bakken igjen.

Nye telt var levert av Røde Kors for et par uker siden, og beboerne var i tillegg i gang med å gjenreise faste strukturer av stein på boplassen de har hatt hevd på i generasjoner.

Skal jages vekk
Beduinene her i South Hebron Hills bor innen det såkalte C-området, som utgjør den langt største del av den okkuperte Vestbredden, slik det ble bestemt som en overgangsordning i Oslo-avtalen.

Israel har gjort ordningen permanent, og bestemmer alt - uten innflytelse fra palestinske myndigheter. De er den eneste "ansvarlige" myndighet palestinerne kan forholde seg til, men de fungerer likevel ikke som en ordinær sivil myndighet. Administrasjonen av C-området står under direkte kommando av det israelske Forsvarsdepartementet - og bærer svært preg av det f.eks, i forhold til alle saker som berører retten til bolig og rett til jord og eiendom.
Livsgrunnlaget for beboerne i Amniyr ødelegges av
israelske myndigheter: Her ved sisternen de raserte i februar  

Okkupasjonsmakten Israel vil åpenbart ha beduinene vekk fra området, men tilbyr dem ikke nytt land eller forteller dem hvor de skal dra. De bare raserer boplassen deres – igjen og igjen. Den sannsynlige årsaken er planer om utvidelse av en jødisk bosetting i nærheten. Til det trengs nytt land - uten palestinere. 

-Vanskelig å forstå
Ved forrige rasering i slutten av februar, ødela de israelske myndighetene - i tillegg til telt og bygninger - også beduinenes brønner og en stor sisterne. Det gjorde de ved å fylle dem igjen med jord og sand. Dette førte til at beboerne etter det har måttet få tilkjørt vann fra nærmeste by – Yatta - ca 20 minutters kjøring unna.
To uker siden: Te i teltet sammen beduiner i Amniyr. Igår:
boplassen lagt i grus av israelske myndigheter.  

Som lederen for FNs kontor for koordinering av humanitær innsats i de okkuperte palestinske områder (UNOCHA) – Maxwell Gaylard - uttalte i sin månedsrapport for februar:

- Det er vanskelig å forstå tankegangen bak ødeleggelse av helt enkle innretninger for oppsamling av regnvann. Flere av disse er svært gamle, og er til nytte for marginaliserte palestinske bonde- og gjetersamfunn, der vann er mangelvare, og tørke representerer en konstant trussel.

Rapporten viser at 6 sisterner ble ødelagt i februar. I 2010 ble 27 slike store vannreservoir ødelagt. Disse er helt avgjørende for mange sårbare, fattige palestinske lokalsamfunn - spesielt i en periode hvor nedbøren har vært historisk lav, med 50% under normalen, ifølge UNOCHA. 

Ingen straffereaksjoner
Jo, tankegangen bak ødeleggelsene er vanskelig å fatte. Men den omsettes i destruktive handlinger hver dag på Vestbredden. Dette er hverdagen under okkupasjon. Maktmisbruket og overgrepene mot sivile skjer ikke i det skjulte ved sofistikert maktbruk. Det pågår usminket - rått og brutalt - hver dag. Enhver besøkende til Vestbredden kan selv bevitne dette.

Arrogansen overfor resten av verden er påfallende. Respekten for menneskerettighetene og Genevekonvensjonene er lik null. Skiftende israelske regjeringer har erfart etter 44 års okkupasjon at internasjonale  straffereaksjoner uteblir, uansett. Nettopp det er kalkulert inn i gårsdagens beslutning om å rasere hjemmene for 50 forsvarsløse mennesker i Amniyr - for annen gang på en måned. Og det blir neppe den siste.....

lørdag 26. mars 2011

Kollektiv avstraffing av by med 17.000 innbyggere

BEIT UMMAR, 25. mars
Israel med nok et klart brudd på Genevekonvensjonen og mennskerettighetene. 
- Hvor blir det av de internasjonale reaksjonene, spør ordfører i rammet by.
 
Store, tunge sementblokker stenger alle de tre veiene som fører inn i den palestinske byen Beit Ummar, litt nord for Hebron på den okkuperte Vestbredden.
Ordføreren i Beit Ummar foran sperringen. Fra vakttårnet
overvåker israelske soldater byen, dag og natt.  
De ble plassert der av den israelske hæren torsdag og hindrer all trafikk ut og inn av byen med sine 17.000 innbyggere. Vi spør Nasri Sabarna om han som byens ordfører har fått noen forklaring på dette.
Gjør som de vil
- Nei, nei - de bryr seg ikke om å informere noen - verken meg eller andre. De tar loven i egne hender. Gjør som de vil – selv FNs regler bryr de seg ikke om.
- Dette er kollektiv avstraffing av en hel by, konstaterer ordføreren og er bekymret for hva som vil skje om noen f.eks trenger ambulanse til sykehus.   
 - Tre personer var riktignok involvert i steinkasting for noen dager siden. Da rullet 8 tunge militære kjøretøy inn i byen. Soldatene brukte tåregass og skjøt med skarpt, og arresterte de mistenkte bak steinkastingen.
Ren hevn
- De som kaster stein må betale sin pris for det – helt greit. Men det som nå skjer er ren hevn mot et helt bysamfunn og rammer selvsagt oss alle, uten at vi har gjort noe galt. Vi skal ydmykes og straffes kollektivt. Slikt skaper et dårlig inntrykk av israelere og bidrar kun til hat. 
- Den israelske regjering gir med sine hevnaksjoner på denne måten næring til ekstremistene på begge sider. Slik ødelegger de framtiden til våre barn – både israelske og palestinske.      
- Vi som tror på fred, skal uansett ikke la oss stoppe. Vi må aldri gi opp. Men hjelp oss – fortell om våre lidelser, appellerer den sympatiske ordføreren i Beit Ummar, som selv har tatt initiativ til flere dialoggrupper mellom palestinere og israelere.   

Israel benytter kollektiv avstraffing i Beit Ummar. Det er
likestilt med terror i den 4. Genevekonvensjonen, art 33. 

Ikke-voldsaksjon
Lørdag kl 13 vil byens befolkning  gå til ikke-voldelig aksjon for å få gjenåpnet veiene.

Som ”ulydige” okkuperte innbyggere, planlegger de - sammen med israelske sympatisører og internasjonale fredsaktivister - å flytte betongsperringene.
Likestilt med terror
Kollektiv avstraffing likestilles med terror og er forbudt etter den 4. Genevekonvensjon, artikkel 33: Ingen beskyttet person kan straffes for en forseelse som han ikke selv har begått. Kollektiv straff og enhver form for trusler eller terror er forbudt.

Menneskerettighetserklæringens artikkel 6, berører også kollektiv avstraffing: Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.   

torsdag 24. mars 2011

- Vi vil ha verdigheten tilbake!

I tillegg til å publisere artkler her på bloggen, vil jeg under oppholdet på Vestbredden også sende ut 3 nyhetsbrev via e-post. På teamet i Hebron er vi fem personer fra like mange land: Canada, USA, England, Sverige og meg fra Norge - forøvrig priviligert som eneste "hane i kurven". Vi bor og jobber sammen. Arbeidet foregår 7 dager i uken. Vi er pålagt å ta fridager innimellom, og må da reise bort. Jeg dro til Betlehem på mine første fridager. Et positivt møte med unge aktivister på Manger Square inspirerte meg til å skrive dette nyhetsbrevet, under tittelen - Vi vil ha verdigheten tilbake!

BETLEHEM, 19. mars
Ropene på enhet mellom Fatah og Hamas gjaller utover Manger Square ved Fødselskirken i Betlehem fra en gruppe unge mennesker. Noe er i gjære i Palestina….

Aktivistene har slått opp telt, laget politiske plakater og utstyrt seg med lydanlegg i den ene enden av denne historiske plassen i Jesu fødeby. Et femtitalls unge overnattet her siste natt. Flere TV-team dukker opp for å dekke fenomenet. Og nysgjerrige turister drister seg bort til teltleiren, etter sine obligatoriske besøk i Fødselskirken. Reaksjonene er positive.
Fra v.: Ala’ Al Khateb, Khaled el Qaisi og Ashraf Aleian

Selv blir vi raskt invitert til å ta plass i skyggen under teltduken av tre av aktivistene. De forteller mer enn gjerne om hvorfor de aksjonerer

- Vi vil ha verdigheten tilbake. Vi vil behandles slik ethvert menneske har krav på. Vi finner oss ikke i å bli ydmyket lenger. Vi vil ha frihet - leve i et fritt samfunn, sier Ashraf, Ala’ og Khaled.

- Derfor appellerer vi til at det må bli slutt på splittelsen mellom Fatah og Hamas. Splittelsen svekker oss palestinere og rammer oss negativt. Vi trenger palestinsk politisk enhet nå. Bare slik kan vi få slutt på okkupasjonen. Og vi kommer ikke til å gi oss før vi har oppnådd vårt mål, fastslår de.      
- Verdighet! Slutt på splittelse!
Nei til okkupasjon!

De unge fører an
Stemningen på Manger Square bringer assosiasjoner til demokratiforkjemperne på Tahrir-plassen i Cairo. Her er langt, langt færre riktignok, men det er noe slagkraftig og samtidig fredelig og positivt over denne ungdommelige ikke-voldelige mobiliseringen.

Den går under navnet 15. mars Bevegelsen og startet i studentmiljøene.  Nå gjør den seg gjeldende, ikke bare her i Betlehem, men i flere palestinske byer samtidig: I Nablus, Ramallah, Hebron og Gaza. Nye sosiale medier som Facebook er selvsagt tatt i bruk. Oppmerksomheten vokser og støtten kommer fra folk i alle aldre og alle sosiale lag.

Noe historisk?
Kanskje er det noe historisk vi er vitne til. For det utrolige har skjedd at ropene på palestinsk politisk enhet fra den yngre generasjon synes å ha blitt hørt av både Hamas og Fatah. Kontakt mellom partene er opprettet og President Mahmoud Abbas forbereder besøk til Gaza – for første gang siden 2007.

Rivaliseringen mellom de to ledende palestinske blokkene går tilbake til tidlig på 90-tallet og førte til full splittelse kort tid etter valget i 2007, da enhetsregjeringen sprakk. Siden da har ikke partene vært på talefot – noe som helt klart har svekket palestinernes forhandlingsstyrke og kampen mot okkupasjonen.

Splitt og hersk
Okkupasjonsmakten Israel er imidlertid ikke positivt innstilt til det som nå skjer. De ser seg ikke tjent med politisk enhet på palestinsk side. Det må forstås ut fra et kynisk maktstrategisk perspektiv – et perspektiv som i tiår har vært styrende i israelsk politikk. Splitt-og-hersk taktikken fra Israels side går som en rød tråd gjennom konfliktens historie.

Så lenge Israel lykkes med å oppnå splittelse på palestinsk side, kan de hevde at ”vi har ingen forhandlingspartner på andre siden av bordet”. Men det er hva de ønsker. Slik slipper de å inngå kompromisser om land og rettigheter. Okkupasjonen kan dermed trekke ut i tiår etter tiår, og gjør Israel i stand til å feste et stadig sterkere grep: Muren bygges; flere bosettinger etableres; mer palestinsk land erobres; okkupasjonen ”normaliseres” – og ”fakta på bakken” endres, utelukkende på Israels premisser.         

Nei fra Netanyahu
Negative reaksjonene fra statsminister Netanyahu på samtalebestrebelsene mellom Fatah og Hamas, har oppskriftsmessig ikke latt vente på seg. I et intervju med CNN i forrige uke sammenlignet han Hamas med Al-Qaeda. Ekstra (kollektive?) straffetiltak kan bli aktuelt, og så selve trumfkortet fra Netanyahu: Han ”truet” med at samarbeidsbestrebelsene mellom Fatah og Hamas ville bety ”slutten på fredsprosessen”.

- Fredsprosess? Hvilken fredsprosess? Det er snarere en israelsk okkupasjonsprosess vi har vært vitne til så altfor lenge nå, med verdenssamfunnet som - i beste fall - passive tilskuere. Men kanskje ser vi begynnelsen på slutten av en okkupasjon som er uverdig, både for palestinere og israelere. Ungdommene foran Fødselskirken gir håp.