Han bor i ”apartheid-gaten” i Hebron, i 120-metersonen mellom militær kontrollpost 56 og den ulovlige bosettingen Bet Hadessah.
Den eldre mannen står ved inngangsdøren til boligen sin - noen få meter fra soldatposten og den utsatte trappen jeg skal ta plass ved, for å passe på at palestinske skolebarn ikke plages av bosettere. Han hilser høflig på engelsk. Jeg stanser.
![]() |
| - De sier stygge ting til oss......... |
Men; det er historie nå….. Gjennom den verdige holdningen, skimtes en tristhet.
– Okkupasjon, sier han bare.
Boligen hans ligger i det som opprinnelig var den livligste gaten i Hebron – Shuhada street. Siden 1994 har den vært mer eller mindre stengt for palestinere – reservert bosettere. Etter 2007; helt forbudt område for den okkuperte befolkningen.
På en liten strekning i enden av gaten har Sider og noen få andre familier ”kloret seg fast” - ubehagelig nært bosettingen Bat Hadessah og israelske soldater.
- Blir du ofte plaget av bosetterne i nabolaget, undres jeg.
– Det var verre før, sier han som for å trøste seg selv, mens han kaster et blikk opp mot vinduene. De er beskyttet med gitter for å hindre ytterligere ruteknusing fra bosetterne.
– ….men de sier stygge ting til oss, tilføyer han etter en pause. – De sier stygge ting …., gjentar han dempet, med et ”Hvorfor?” hengende i luften.
Jeg ber ham ikke utdype hva de sier. Jeg skjønner at tilropene fra bosetterne rammer verre enn de materielle ødeleggelsene på huset.
Et pansret militært kjøretøy kommer plutselig kjørende mot oss fra den militære kontrollposten. Senker farten og sklir unaturlig sakte forbi, for liksom å sjekke hva vi samtaler om her utenfor inngangsdøren til Sider i den forbudte gaten: - Vi snakker vel ikke stygt om okkupanten?
Med den kakifargede EAPPI-vesten og Nikon-kameraet alltid hengende på skulderen, kan jeg snart tas for å være journalist. De liker verken journalister eller brysomme solidaritetsarbeidere som avdekker virkeligheten under okkupasjon. Sjåføren holder øye med oss i sidespeilet etter å ha passert – fortsatt i sneglefart. Vi ser ham vinke ertende i speilet der framme: - Storebror ser deg.
Assosiasjonene kommer: Kampen mot apartheid ….. rasistregimet i Sør-Afrika.
Jeg klapper ham på skulderen og minner ham på at rettferdigheten seiret til slutt, også i Sør Afrika. – For slike systemer overlever ikke i lengden, sier jeg.
Han nikker, og avrunder: “Just as sure as the sun rises in the morning and sets in the evening, everything has its end – also the occupation”.











