lørdag 10. september 2011

- Overmodent for palestinsk stat

- Jeg støtter palestinernes nasjonsbygging. Et fritt og uavhengig Palestina er overmodent for lenge siden.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon var usedvanlig klar i sine uttalelser under et besøk i Canberra, Australia, torsdag 8 september. 

- En to-statsløsning, der Israel og Palestina kan eksistere fredelig side om side, er fortsatt en realistisk visjon – og jeg støtter den fullt ut, tilføyde han. 
En dag - et fritt Palestina

Ban Ki-moons uttalelser kom dagen etter at de palestinske selvstyremyndighetene lanserte sin kampanje «National Campaign for Palestine: State 194». Kampanjen inngår i forberedelsene til 20. September, når president Mahmoud Abbas er ventet å overbringe en formell anmodning om at FN opptar Palestina som medlemsstat.

USA-veto
Samme dag som palestinerne lanserte sin kampanje, svarte USA med å fastslå åpent for første gang at de ville nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot fullt medlemskap for Palestina.  Det var Utenriksdepartementets talskvinne Victoria Nuland som kom med budskapet i en pressebriefing: - USA motsetter seg at palestinerne i FN forsøker å etablere en egen stat som bare kan oppnås gjennom forhandlinger. Derfor; ja – USA vil nedlegge veto hvis forslaget kommer til Sikkerhetsrådet.


Rene ord for pengene, med andre ord. Og nok en gang er USAs posisjon sammenfallende med de som okkupasjonsmakten Israel uttrykker. 

Etterplaprer Israel
- Hvorfor lar ikke Mr Bush like gjerne Ariel Sharon overta hele pressetjenesten ved Det Hvite Hus, spurte spaltisten Robert Fisk retorisk i en kommentarartikkel i britiske Independent i 2006.

– Ikke bare ville det være mer redelig - for vi ville i det minste få høre den israelske stemmen direkte – men det ville også spare den amerikanske presidenten for det uverdige ved å måtte etterplapre alt han blir fortalt av israelerne, mente Fisk.

Dette var i Yasser Arafats dager. – Fred forutsetter et nytt og annerledes palestinsk lederskap for at en palestinsk stat kan bli født, uttalte den amerikanske presidenten den gang.

Siden satte Vesten inn Mahmoud Abbas fra Fatah som leder for de palestinske selvstyremyndighetene, fordi utenverden ikke kunne akseptere at Hamas gikk seirende ut av det demokratiske valget i 2006. Nå er det Abbas som har falt i unåde.

Okkupasjonsprosess - ikke fredsprosess
Problemet er at så lenge palestinerne lever under okkupasjon vil Israel – og dermed USA – aldri være fornøyd med et lederskap som stiller klare krav til okkupasjonsmakten og som målbærer aspirasjoner om frihet på vegne av det palestinske folk. Kravet om et «annerledes palestinsk lederskap» vil alltid fremmes så lenge dette lederskapet ikke danser etter Israels pipe. Og palestinsk politisk «ulydighet» følges gjerne opp med kollektive straffereaksjoner mot sivile palestinerne på Vestbredden og i Gaza.

Dette illustrerer ulikeforholdet – asymmetrien – i maktforholdet mellom det å være okkupant og okkupert. Forhandlingsveien ut av okkupasjon, blir dermed en illusjon – så lenge forhandlingene er begrenset til de to partene, uten press fra tredje part som kan oppveie ulikeforholdet mellom okkupant og okkupert.

Den såkalte «fredsprosessen» de siste 20 år viser med all tydelighet en okkupasjonsmakt som ikke vil forhandle seg ut av okkupasjon, men som snarere har misbrukt forhandlings- og fredsprosessen til mer undertrykkelse; mer kolonisering; og en forsterket okkupasjonsprosess. I alle disse årene har USA, uansett president ved roret, vist seg fanget i Israels grep og som en trofast støttespiller og våpenbror for Israel. Siste utspill fra Obama-administrasjonen mot anerkjennelse av Palestina som selvstendig stat, faller inn i dette mønsteret.    

Derfor er veien via FN den eneste farbare for palestinerne om de skal ha håp om noen gang å slippe fri fra israelsk okkupasjon. Som FNs generalsekretær uttrykte det – Et fritt og uavhengig Palestina er overmodent.

mandag 22. august 2011

Israelsk statsterror II

Med 10 skudd likviderte israelske soldater en psykisk utviklingshemmet gutt i Gaza sist uke.

Sa'd Abdul Rahim Mahmoud al-Majdalwai ble bare 17 år gammel. Tirsdag 16. august - ved 18 tiden - befant han seg 400 meter fra grensegjerdet til Israel, i nærheten av flyktningleiren al-Nussairat, hvor han bodde med sine foreldre.

Den israelske hæren bestemte der og da at 400 meter var for nært grensegjerdet. Skarpskytterne rettet kikkertsiktet mot Sa'ds hode. Så skjøt de. Skjøt for å drepe – en usedvanlig gutt i vanlige sivile klær, 400 meter inne på Gaza-stripen.

Etter halvannen time fikk helsepersonell forsikring fra den israelske hæren at de kunne hente Sa'd, uten fare for at de selv ville bli skutt og drept. På al-Aqsa Martyrs Hospital ble han undersøkt nærmere. Der ble det konstatert at skarpskytterne traff med 10 skudd – de fleste i hodet.

Sa’ds foreldre opplyser til menneskerettighetsorganisasjonen Palestinian Centre for Human Rights at sønnen var psykisk utviklingshemmet.

Israelske myndigheters likvidering av Sa'd, representerer brudd på den 4. Genevekonvensjon, artikkel 147, som bl.a. omhandler forsettelig drap. Enda en krigsforbrytelse. Hendelsen illustrerer israelske okkupasjonsmyndigheters totale mangel på respekt for sivile palestineres liv.

Ifølge den 4. Genevekonvensjons artikkel 146, forplikter partene seg til å straffeforfølge brudd på de grove forhold som er listet opp i artikkel 147.
Men kjenner vi verden rett, går den israelske regjering fri for straff - også denne gang.

søndag 21. august 2011

Israelsk statsterror

Her brekker en av soldatene Yousefs høyre arm.
I går brakk israelske soldater armen på Yousef Abu Maria – nok en gang. Det var den tredje gangen dette året. 

Det meldes om flere brutale episoder og provokasjoner fra den israelske hæren og bosettere på Vestbredden i det siste. Sannsynligvis henger dette sammen med den varslede FN-resolusjonen om erklæringen av en selvstendig palestinsk stat, og første skritt på veien mot slutten av okkupasjonen.

En desperat israelsk regjering forsøker åpenbart å provosere fram et palestinsk opprør, og slik håpe å få stanset FN-prosessen i det kaos den selv har framprovosert.

Lørdag 20. august hadde innbyggere i byen Beit Ummar litt nord for Hebron, samlet seg til den ukentlige fredelige demonstrasjonen mot den ulovlige bosettingen Karmei Zur. Israelske og internasjonale fredsaktivister deltok også.

Demonstrantene ble som vanlig møtt av soldater. Men for første gang nøyde de seg ikke bare med lydgranater og tåregass – de skjøt de med skarp ammunisjon og opptrådte ekstremt voldelig. Fem av demonstrantene ble arrestert – deriblant Yousef Abu Maria (36). Han er et sentralt medlem i Beit Ummar Popular Committee og Palestine Solidarity Project som arrangerer lørdagsdemonstrasjonene.

Soldatene kastet Yousef i bakken, holdt han i fast grep ....... så knakk de armen hans. Det var for tredje gang dette året. Som den lederskikkelse han er, blinker okkupasjonsmakten seg gjerne ut Yousef ved demonstrasjoner.

Senest ved demonstrasjonen lørdag 2. juli ble han arrestert og overlatt til israelsk Border Police. Med hendene sammenbundet med plaststrips var han forsvarsløs. Så kunne de starte å banke han opp. Brutalt. Etter noen timer ble han dumpet av israelske statstorturister i en veigrøft i Beit Ummar, påført store skader.
Nå har Yousef fått gjennomgå igjen.        

torsdag 4. august 2011

22.07: Palestinsk solidaritet med Norge

Den ukentlige demonstrasjonen i byen Beit Ummar mot israelsk okkupasjon, ble sist lørdag gjort til en solidaritetmarkering med ofrene i Norge.

Lørdag 30. juli på Vestbredden: Solidaritet med Norge og
ofrene for terrorangrepene i Oslo og på Utøya.  
Det er slett ikke uvanlig at det demonstreres i Beit Ummar – en by på ca 17. 000 innbyggere litt nord for Hebron. Men lørdag 30. juli var spesiell. Da kunne man se demonstranter som bar norske flagg, side om side med det palestinske. 

Demonstrasjonen var som vanlig lagt til området nær den illegale bosettingen Karmei Zur. Men  denne lørdagen var den viet kamp mot all terrorisme og i solidaritet med Norge etter massakrene på Utøya og i Oslo. 

Blant demonstrantene lørdag 30. juli var det både palestinske, israelske og internasjonale aktivister. Med ballonger og plakater marsjerte de opp mot den ulovlige bosettingen som er etablert på jordeiendommer til flere palestinske familier hjemmehørende i Beit Ummar.

Som for alle ulovlige bosettinger på den okkuperte Vestbredden er også Karmei Zur under konstant militær bevoktning av den israelske hæren. Da demonstrantene nærmet seg bosettingen, ble de som vanlig møtt av tungt bevæpnete israelske soldater - men de ble ikke beskutt denne lørdagen.

Demonstrasjonen ble avsluttet med at det ble holdt appeller med oppfordring om å stå opp mot all form for terrorisme og undertrykkelse, uansett hvor. I forbindelse med omtalen av tragedien i Norge, ble det minnet om 17 årige Yousef Ikhlyl som helt uprovosert ble skutt og drept av bosettere i januar, mens han arbeidet på familiens jordeiendom i nærheten. Han ble offer for den samme type intoleranse og rasisme som drev gjerningsmannen til å ta så mange ungdommers liv på Utøya.

mandag 4. juli 2011

Fredsaktivist brutalt banket opp

Først ble han urettmessig arrestert av soldater. Så ble han overlatt til politiet som brutalt banket han opp, før de dumpet han forslått og hjelpeløs i veikanten.

Nei – dette er ikke en situasjonsrapport fra Syria eller en av de andre repressive regimene i den arabiske verden. Det er kun tjenestemenn i "det eneste demokratiet i Midtøsten" som har utført sin daglige dont på den okkuperte Vestbredden.

Lørdag 2. juli var et 60-talls palestinske, israelske og internasjonale aktivister samlet til nok en fredelig demonstrasjon ved den illegale bosettingen Karmei Zur i Beit Ummar. Ikke-voldelige demonstrasjoner holdes normalt her hver lørdag som protest mot okkupasjonen og at bosetterne har tilrøvet seg jordeiendommer fra flere familier i Beit Ummar.

Yousef blir ført bort. Snart skal han mørbankes.
De palestinske familiene har fått medhold ved dom i israelsk høyesterett at de har rett til tilgang til sine eiendommer. Hæren neglisjerer imidlertid dommen, og velger å stille seg på bosetternes side. Demonstrantene blir møtt med lydgranater, tåregass, gummikuler og brutale arrestasjoner.

Denne lørdagen hadde soldatene blinket ut Yousef Abu Maria og bestemt seg for at de skulle arrestere ham. Demonstrasjonen hadde forløpt fredelig, så arrestasjonen kom overraskende. Yousef ble påført strips, ført bort og overlatt til representanter fra Border Police – en militarisert avdeling under det israelske politiet som er tungt nærværende på Vestbredden.

Senere på dagen ble Yousef gjenfunnet forslått i veikanten ved oppkjøringen til Beit Ummar fra hovedveien mellom Hebron og Betlehem. Der var han dumpet og etterlatt - delvis bevisstløs med store smerter, etter å ha blitt brutalt banket opp av det israelske Border Police.

Yousef t.v., sammen med lokale bønder, etter å ha hjulpet
til med treplanting i et truet område i Beit Ummar i april iår. 

De som fant ham sørget for at han ble fraktet til Aliya sykehuset i Hebron. I skrivende stund er han utskrevet fra sykehuset, men skal undersøkes nærmere for mulige hodeskader.

Yousef Abu Maria er aktiv i Palestine Solidarity Project og Beit Ummar Popular Committe - to lokale organisasjoner  som med ikke-voldelige midler vil bekjempe okkupasjonen, først og fremst med praktiske prosjekter.
Yousef ble også arrestert 7. mai - den gang brakk israelske myndighetspersoner armen på ham.

tirsdag 28. juni 2011

Tenk om ............

Tenk om vi kunne satt sammen et ledsagerteam av fremtredende internasjonale politikere som hadde fått erfare noe av det jeg og mitt team har fått ta del i …. Hvordan ville de reagere? Hva ville de si?

Tiden som ledsager på den okkuperte Vestbredden gir rik anledning til refleksjon og undring - over maktmisbruket, overgrepene, trakasseringen, ydmykelsene, arrestasjonene, truslene, og det omfattende nettverket av kontroll av okkuperte mennesker.

Ikke minst undrer man seg over hvor utilslørte de israelske maktovergrepene er, og hvordan de samtidig får pågå i tiår etter tiår - uten reaksjon fra det internasjonale samfunn. Hvem som helst kan i dag reise til Vestbredden og selv bevitne de institusjonaliserte overgrepene og de vedvarende bruddene på internasjonale konvensjoner. Man trenger slett ikke være noen gravende journalist for å se den israelske okkupasjonens brutale hverdag.


EAPPIs 39. Team i Hebron, f.v.: Lenora (Canada), Anna (UK),
meg, Amy (USA) og  Ann-Sofie (Sverige)
Det er nettopp denne hverdagen vi som ledsagere ikke kan unngå å komme tett på – en hverdag som står i sterk kontrast til den distanserte og abstrakte Midtøsten-retorikken som målbæres, spesielt av Vestens politikere.

Begrepene de bruker tilslører hva dette handler om: En brutal okkupasjon, med en okkupant og en okkupert part som står i et klassisk asymmetrisk maktforhold til hverandre.

Okkupasjon
”Midtøsten-konflikten”, benyttes gjerne for å unngå å si hva det egentlig handler om: den israelske okkupasjonen. Likeså; det ropes på ”Fredsprosess”, som om det var krig på Vestbredden – og ikke en okkupasjon. - ”Partene må komme til forhandlingsbordet”, gjentas som et mantra for løsning på okkupasjonen. – ”Partene”? Handler dette om konflikt mellom to likeverdige parter? Kan en okkupasjon forstås slik? Ville noen betrakte den tyske okkupasjonen av Norge på samme måte?

Siste bidrag i floraen av begrepsomskrivinger og tilslørende retorikk kom fra president Obama i en tale til den jødiske lobby-organisasjonen AIPAC, den 22. mai: ”New demographic realities on the ground” (nye demografiske realiteter på bakken). Bak denne eufemismen skjuler seg: Illegale israelske bosettinger på okkupert palestinsk jord. Men slike ord vil den amerikanske presidenten ikke ta i sin munn, for da blir Israels krenkelser som okkupasjonsmakt tydeliggjort. 

Team av utenriksministre
Noen arbeider med andre ord iherdig for at man ikke skal se virkeligheten gjennom de okkupertes øyne – og de har klart jobben godt så langt: Den israelske okkupasjonen har fått pågå ustraffet siden 1967. Faktisk en av de lengste okkupasjoner i moderne historie – nådeløs, brutal og kontinuerlig forsterket og intensivert.

Derfor dette utfordrende tanke-eksperimentet: På mitt EAPPI-team i Hebron var fem vestlige nasjoner representert……… Tenk om vi kunne ha erstattet oss virkelige deltakere med utenriksministrene fra de samme landene? - Hillary Clinton skulle ha erstattet pastor Amy fra New York; William Hague inn for student Anna fra London; Lawrence Cannon inn for Lenora fra den canadiske byen Edmonton; Carl Bildt for sosialarbeider Ann-Sofie fra Gävle; og vår egen Støre skulle fått min plass. For et team!

Upåvirket?
Spørsmålet er: - Ville de ha erkjent noe nytt om ”Midtøsten-konflikten” etter å ha fått vandre i våre sko blant okkupert og okkupant i tre måneder? Ville de samle seg til diskusjon rundt kjøkkenbordet i team-leiligheten om kvelden og undre seg - slik vi har gjort - over hvordan de israelske myndigheters overgrep og brudd på folkeretten kan skje så åpenlyst? Ville de spurt seg hvordan Israel kan slippe unna med det? Ville de blitt like rystet som oss? Eller ville de vært upåvirket av det de selv observerte i løpet av dagen og kommentert virkeligheten på bakken med den velkjente politiske retorikken de benytter i dag?

Og i løpet av arbeidsdagen i felten: Hva ville EAPPI ledsager Hillary Clinton ha sagt til en gråtende Fatima Al-Habour (61) som maktesløs, sammen med ca 80 andre beboere, måtte se sine enkle boliger i Amniyr, sør for Hebron, fullstendig rasert av israelske soldater i månedsskiftet april/mai? Ikke for første gang – men tredje gang på to måneder. 


"Partene": Møte mellom okkupant og okkupert
i Amniyr. Foto: Nasser Nawaja
Ville hun ha reagert på galskapen? Eller ville hun ”trøstet” Fatima med tåketale om at ”partene må komme til forhandlingsbordet”?

Støre og Bildt, ikledd hver sin EAPPI-vest, skulle få møte sekstenårige Julia i Awarta dagen etter at hun slapp ut av et fem dagers israelsk fengselshelvete – uten å vite hvorfor hun ble fengslet; hvorfor hun ble nektet advokatbistand; hvorfor hun ble utsatt for psykisk tortur; og hvorfor hun ble tvunget til å signere på et dokument skrevet på et språk hun ikke forstår

”Fredssporet”
Etterpå skulle de få møte Defence for Children International. Om de aldri har hørt om det før, ville de få vite at det er slik Israel behandler arresterte palestinske mindreårige – i alt ca 7.000 de siste ti år. Hva ville Støre og Bildt ha sagt til Julia? Ville de lovet henne et skandinavisk initiativ for å få stanset Israels inhumane behandling av mindreårige fanger? Ville de lovet sanksjoner, om ikke Israel endrer sin praksis? …. Eller ville de ha ”feiget ut” om overgriperen og ”trøstet” Julia med eventyret om ”fredssporet” og at ”partene må komme sammen til forhandlingsbordet”?   

William Hague og Lawrence Cannon skulle få ta turen til Beit Ummar, litt nord for Hebron. Der ville byens ordfører, Nasri Sabarna, fortelle dem om hvordan de 17.000 innbyggerne stadig utsettes for kollektiv avstraffelse fra den israelske hæren. Sperring av alle de 8 tilførselsveiene med store betongblokker har vært hyppig benyttet denne våren. Hague og Cannon vet begge at kollektiv avstraffelse representerer et grovt brudd på folkeretten, og at det berettiger sanksjoner fra det internasjonale samfunn. – Men, er det hva de ville uttrykke til ordføreren? At Israel bør straffeforfølges? Eller …… ville de neglisjere overgrepene slik de gjør i dag og fortelle om partene, veikart for fred, fredsprosess……. 

En skam for verdenssamfunnet 
I juli er et nytt internasjonalt EAPPI-team på plass i Hebron – det 40. i rekken.  Men vi må bare innse: Vi får ikke oppleve et team av fremtredende utenriksministre. Det vil forbli med tanken. I stedet kommer enda et team bestående av en samling frivillige ”amatører” fra ulike kanter av verden. De skal fortsette som de 39 teamene før dem: ledsage utrygge palestinske barn og voksne som trues av bosettere, samt observere, dokumentere og rapportere Israels brudd på internasjonale konvensjoner. Egentlig er det en skam for verdenssamfunnet at et program som dette videreføres, ettersom uretten og brutaliteten er veldokumentert.

Hvor lenge skal sviket mot uskyldige okkuperte mennesker fortsette? Lukker ledende vestlige politikere øynene fordi de okkuperte er palestinere, og at majoriteten av dem er muslimer? Eller skyldes unnfallenheten at Israel er overgriperen?


Hvor lenge skal palestinske barn
måtte leve under okkupasjon?
Hva om vi snudde konflikten på hodet? Ville verdenssamfunnet forholdt seg like passivt overfor en palestinsk regjering som gikk like brutalt fram overfor okkuperte jøder som Israel gjør overfor palestinere i dag? Er det tenkelig at en slik regjering ikke ville bli møtt med sanksjoner og internasjonale straffereaksjoner?

Tre måneder på Vestbredden har fått meg mer overbevist enn noensinne at i våre vestlige demokratier kan man ikke uten videre lene seg tilbake og overlate politikken til våre valgte politikere. Aktivisme og utenomparlamentarisk engasjement er nødvendig for å presse makthaverne til å bekjempe undertrykkelse og stå opp for menneskerettighetene og folkeretten. Politikere styres av opportunisme – ikke idealisme.

Grasrotaktivitet er nødvendig for å “hjelpe” politikerne til å fatte beslutninger som fremmer rettferdighet internasjonalt. Parallellen mellom vestens holdning til Israels okkupasjonspolitikk på den ene side og det tidligere apartheidregimet i Sør Afrika på den annen, er slående. Det var solidaritetsorganisasjoner, fagbevegelse, studentorganisasjoner, kirkesamfunn, artister og kulturarbeidere som gikk foran i kampen mot apartheid og for et demokratisk Sør Afrika. Vestlige politikere måtte presses nedenfra til handling. Det samme er åpenbart nødvendig i dag for å få slutt på okkupasjonen av Vestbredden og oppnå en rettferdig fred for Israel/Palestina.

søndag 5. juni 2011

Okkupant på nattejakt

Når natten senker seg på Vestbredden, er det tid for trakassering, arrestasjoner og husransakelser. Signalene fra okkupanten er tydelige: - De okkuperte skal aldri føle seg trygge. Fredag natt var turen kommet til Mousa Abu Maria - nok en gang.



Mousa Abu Maria sammen med deltakere EAPPI-pro-
grammet: Svenske Mats og Ann-Sofie, og Amy fra USA. 
Ved 2-tiden natt til fredag 3. juni trengte en gruppe utkommanderte soldater seg inn i huset til Mousa Abu Maria i byen Beit Ummar, like nord for Hebron.

Da soldatene ikke fant han hjemme, vekket de naboen, og kommanderte ham til å være med for å finne Mousa.

Dette er okkupasjon, så selv om det var midt på natten og han helst ville tilbake til sengen, nyttet det lite for naboen å nekte å bli med. Palestinerne rettsløshet viste seg enda en gang.

Etter noen forsøk, fant de huset hvor Mousa sov den natten. Da Mousa åpnet døren og framstilte seg for soldatene - uten å gjøre noen form for motstand - var dette likevel ikke godt nok. Han skulle ydmykes.  – Kle av deg, lød ordren fra de bevæpnede soldatene. Det hjalp lite å protestere.....    

Deretter forlangte de at han framviste sitt ID kort – noe palestinere alltid må bære på seg. Uten ID, kan man både få bot og bli arrestert Så begynte de å skjelle han ut for å være den som organiserer demonstrasjoner i Beit Ummar hver lørdag. Han ga uttrykk for at han ikke så noe galt i det, og parerte tilbake med å spørre hva soldatene hadde å bestille i hans landsby og hans hjem.

Innkallelsen til sikkerhetspolitiet
mandag 6. juni kl 10:00
Mousa er koordinator i en lokal organisasjon som kalles Palestine Solidarity Project. En av deres aktiviteter er å mobilisere mot okkupasjonen med ikke-voldelige midler, ofte i samarbeid med israelske opposisjonelle.

Men palestinsk motstand mot okkupasjonen godtas ikke av israelske myndigheter i noen form og møtes med voldelige midler og ulike former for avstraffelse – både individuell og kollektiv. For to uker siden truet israelske myndigheter med kollektiv avstraffelse av studenter i Beit Ummar, om lørdags-demonstrasjon ble avvholdt.

Mousa Abu Maria har tidligere tilbrakt flere runder i fengsel for sin ikke-voldelige motstand mot okkupasjonen. Han blir jevnlig trakassert, og har ved husransakelser bl.a. fått datautsyr beslaglagt og ødelagt. At han er gift med en jødisk kvinne, legger ingen demper på israelske myndigheters behandling av ham - snarere tvert imot. 

Under det nattlige besøket fredag ble han igjen truet med arrestasjon, dersom han ikke møter opp hos sikkerhetspolitiet i den ulovlige bosettingsklyngen Gush Etzion kl. 10:00 mandag 6. juni.