- Velkommen til Ingenmannsland!


Møtet med det lille isolerte palestinske samfunnet A Seefer gjør oss nesten målløse. - Kan en sivilisert stat virkelig behandle uskyldige mennesker så inhumant?

- Vi får ikke lov å plante noe; ikke bygge på egen eiendom; ikke grave etter vann; vi nektes lege eller ambulanse om vi blir syke; nektes besøk av andre palestinere; får ikke bringe varer hit - heller ikke frakte youghurten og osten vi lager til nærmeste marked. Vi tvinges til å smugle.

- I tillegg må vi hver tredje måned fornye tillatelsen for å kunne bo her vi har bodd hele livet. - Velkommen til Ingenmannsland, sier Mahmoud med en god porsjon svart humor, mens han byr oss mer te.    


Legg merke til hvordan den nye landegrensen er trukket
opp fra den grønnen linjen - og A Seefer ender i Israel.  


Tuklet med grensen

Vi har nettopp passert en israelsk kontrollpost som er omgjort til grensestasjon med passkontroll, og befinner oss i A Seefer - et isolert, fattig palestinsk bondesamfunn som teller 35 mennesker.



Dette er helt sør på den okkuperte Vestbredden – inne i en del av det ”nye” Israel. I 2002 startet Israel bygging av Muren langs en trasé som ikke følger den ”grønne linjen”, dvs Israels grense til Vestbredden siden 1967. Hele 87% av traseen spiser seg inn på okkupert palestinsk land  for å få flest mulig ulovlig bygde bosettinger innenfor Muren.

Isolerte og rettsløse 

Grensedragingen rammet denne lille palestinske grenda A Seefer spesielt hardt. Innbyggerne her bor i dag innestengt i en annektert israelsk enklave - helt rettsløse. Som nærmeste nabo har de den moderne jødiske bosettingen Mezadot Yehuda. Den er årsaken til Israels ulovlige grenseflytting. 

Til tross for at palestinerne som bor her er tvangsinnlemmet i Israel, får de ikke israelsk statsborgerskap eller lov å reise i Israel. De får heller ikke nyte godt av israelske offentlige tjenester, som f. eks. å koble seg til strøm- og vann-nettet som naboene i bosettingen er forsynt med.    

Familiene tvinges til å bo i skur. Få meter opp i bakken
går gjerdet til bosettingen og den moderne verden.    

Situasjonen her er en levende illustrasjon på at Israel gjerne vil ha palestinernes land til odel og eie – men ikke menneskene som bor der. Levekårene deres gjøres bevisst så vanskelig som mulig - sannsynligvis med håp om at de en dag skal gi opp og flytte ”frivillig” fra hjemmene sine og jorda si.

Bekymring på FN-kontoret
Kontakten med resten av verden skjer ved kryssing av den ulovlig bygde grensestasjonen. For de 14 skolebarna er dette spesielt uheldig. Skolen deres har havnet på gal side av den ulovlig trukne landegrensen.

Daglig blir ungene utsatt for samme strenge kontroll: Venting opp til en time på grensestasjonen, grundig sjekk av dokumenter, passering gjennom metalldetektor, røntgen-gjennomlysing og manuell kontroll av hver eneste ransel – og mye kjefting.

FN’s menneskerettighetskontor i Hebron får ikke tilgang til enklaven, og er bekymret for de isolerte palestinske beboerne. På deres oppfordring vil vi være til stede ukentlig og se til barna og deres familier – utelukkende pga den israelske regjerings inhumane behandling av dem.